Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga gir ei samla, kritisk vurdering av straffeforfølginga av Viggo Kristiansen med særleg fokus på sakshandsaming, bevisvurdering og systemiske svakheiter i det strafferettslege apparatet. Ho adresserer både dei rettslege og organisatoriske utfordringane som kan ha påverka graden av rettstryggleik i saka, og set saka i lys av behovet for tillit til politi, påtalemyndigheit og domstolar. Utvalet konkluderer at det finst konkrete manglar i dokumentasjon, vurdering av tekniske bevis og handtering av alternative hypotesar, noko som svekkar etterprøvbarheita og kan redusere sjansen for korrekte domar. Samstundes peikar utgreiinga på at mange av problema ikkje berre er einsaklege, men skuldast strukturelle forhold som manglande rutinar for kvalitetssikring, svak kommunikasjon mellom faginstansar og utilstrekkeleg reglar for revisjon og gjenopptak. Rapporten legg vekt på å styrkje både prosessuelle garantiar og fagleg kvalitet i framtidige etterforskingar for å gjenopprette og sikra offentleg tillit.

Denne delutgreiinga tek for seg korleis sentrale styresmakter kan påverke tempo og rekkefølgje i norsk vasskraftutbygging for å nå nasjonale energimål og handtere miljø- og distriktspolitiske omsyn. Bakgrunnen er prognosar om behov for auka kraftproduksjon mot 1985 og 1990 (mål på 94 TWh i 1985 og 104,7 TWh i 1990) og at mange vesentlege prosjekt framleis manglar konsesjon eller initiativ. Rapporten skisserer at restressursane er sterkt regionale — særleg Nordland, Sogn og Fjordane og Oppland sit att med mykje ubygd potensial — medan områda kring Oslofjorden og fleire nord- og midtlandsfylke har lite eller inga att. Dette skjer samtidig som enkelte områdes eigarar og lokale selskap ikkje ønskjer utbygging for forsyning til andre regionar. Utgreiinga peikar på manglande juridiske og økonomiske verkemiddel for å prioritere nasjonale, samfunnsøkonomisk mest gagnlege prosjekt, herunder manglande moglegheitar til å tvinge fram utbygging eller tvangsoverføringar mellom fylke. Rapporten legg vekt på behovet for intensivare undersøkingar, ei samla planlegging (Samlet plan for vassdrag) og bruk av både rettslege og økonomiske verkemiddel for å sikre rett prioritering, avbøtande vernshandtering og rask nok utbygging for å redusere oljeavhengig forsyning i overgangsperioden.

Denne utredninga handsamar rettsreglar for erstatningsansvar ved forureining som følgje av petroleumsverksemd på norsk kontinentalsokkel. Ho kjem som eit tillegg til tidlegare forslag til petroleumslov og har til mål å avklare kven som skal bære økonomisk ansvar ved utslepp, kva ansvarstype som skal gjelde, og korleis ansvar kan kanaliserast og sikrast. Utvalet vurderer både nasjonale erstatningsreglar og relevante internasjonale konvensjonar (mellom anna Bonn-, Brussel- og Fonds-konvensjonane) og peikar på særlege farar ved oljeverksemd til havs, behovet for effektive skadeoppgjer og tydelege reglar om regress og forsikringsplikt. Sentral problemstilling er om ansvaret skal vere objektivt eller byggje på skuld, og om det skal setjast eit monetært tak på ansvar (begrensa vs. ubegrensa ansvar). Utvalet ligg i hovudsak på ei felles linje, men syner dissens i spørsmålet om ansvarslimitar og regressrett. Forslaga omfattar definisjon av verneområde, kven som er ansvarleg (operatør/ansvarshavar), reglar om kanalisering av ansvar, unntak, verneting, krav til sikkerheitsstillelse og tilknyting til internasjonale avtalar. Målet er å skape eit klart regelverk som både vernar miljø og sikrar effektiv erstatningsutbetaling til skadelidne.

Utgreiinga tek føre seg korleis EU-direktivet om betre handheving av offentlege anskaffingar (2007/66/EF) bør gjennomførast i norsk rett. Ho adresserer eit praktisk problem: manglande eller uklare klagemekanismer og reaksjonsmiddel har svekt rettstryggleiken for leverandørar og reduserte effektivitetsgevinstar i offentlege anskaffingar. Målet er å sikre at leverandørar får reell tilgang til effektiv klageavgjerd og at oppdragsgivarar får tydelege reglar å arbeide etter, samstundes som samfunnsøkonomiske kostnader vert avvega. Utvalet føreslår konkrete endringar i lov og forskrift, m.a. krav om ei tidfesta karensperiode før kontraktssentering, nye sanksjonar (heimel for å setje kontraktar utan virkning, bot og avkorting), klagefristar og prosedyrar for suspensjon og fullbyrding, samt avgrensing av verkingsområde for reglane. Det blir drøfta to handhevelsesmodellar: domstolsløysing og nemndsløysing, og utgreiinga vurderer administrative og økonomiske konsekvensar ved ulike løysingar. Fleirtalet og eit mindretal har ulike prioriteringar på nokre punkt, men det er semje om behovet for oppdaterte reglar for å samsvare med EØS-forpliktingar og styrke rettstryggleiken i anskaffelsesprosessar.