Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga tek for seg korleis fagpersonar skal gå inn i og utøve sakkyndigarbeid i saker som gjeld barn, og peikar på sentrale samfunnsutfordringar knytte til rettstryggleik og kvalitet i avgjersleprosessen for barn. Ho legg vekt på at sakkyndigheita står på to pilarar: formell regulering og eit konkret mandat i den einskilde saka, og fagleg/etisk handtering og bruk av relevant kunnskap og metodikk. Rapporten skildrar skilnaden mellom ekspertar engasjerte av forvaltninga og sakkyndige oppnemnde av retten, og korleis desse rollene har ulik formell stilling og forskjellige plikter i høve til nøytralitet og oppdragsgjevar. Utvalet dokumenterar eit ujamnt praksisbilete, manglande krav til kvalifikasjonar i lovverket, og utfordringar knytte til manglande standardisering og kvalitetssikring av sakkyndige utgreiingar. For å styrkje rettstryggleiken og sikre meir pålitelege og samkøyrde vurderingar for barnets beste, peikar utvalet på behovet for lovendringar på avgrensa område, offentleg register, felles retningsliner, målretta vidareutdanning og tiltak retta mot styrka fagleg og etisk praksis. Det føreslåtte tiltaksbiletet omfattar både juridiske, organisatoriske og utdanningsmessige endringar for å auke kvaliteten i barnefagleg sakkyndigheitsarbeid.

Denne utgreiinga samanfattar eit omfattande naturvitskapleg kartleggings- og vurderingsarbeid av vassdrag som er midlertidig verna etter Verneplanen. Arbeidet hadde som føremål å frambringe betre og samla dokumentasjon av naturinnhaldet i desse vassdraga, og å gjere gruppevise prioriteringar av vassdrag etter deira verdi for verneføremåla. Feltarbeid og analysar vart gjennomførte over fleire sumar, og fagmiljø ved universiteta sto for dei operasjonelle undersøkingane. Prosjektet leverte eit stort tal fagrappportar, men var avgrensa av økonomi, fagleg kapasitet og val av prioriterte fagområde. Undersøkingane dekte særleg geofag med vekt på kvartærgeologi og elveløpsformer, samt eit utval andre naturvitskaplege disiplinar. Rapporten legg vekt på at innsamla materiale og vurderingar er utarbeidde med Verneplanen som utgangspunkt, og ikkje tilfredsstiller krav som ei juridisk søknad om kraftutbygging krev. Sentrale konklusjonar peikar på at enkelte vassdrag har særskilde naturfaglege verdiar som gjer dei særleg eigna for varig vern, medan andre har lågare eller dårleg dokumenterte verdiar. Rapporten framhevar òg nødvendigheita av prioritering, vidare supplerande undersøkingar der materialet er mangelfullt, og at resultata må nyttast som grunnlag for politiske avvegingar mellom vern og utbygging.

Utgreiinga tek utgangspunkt i ei alvorleg bemannings- og kompetansekrise i dei psykiatriske sjukehusa. Samfunnsendringar som utskriving til lokalmiljøet og sterk auking i poliklinisk og for-/ettervern har gjort pasientporteføljen i institusjonane meir ressurskrevjande. Samstundes aukar grupper som eldre med senil demens og unge vaksne med rusproblem, som krev særskild og fagleg krevjande sjukepleie. Offentleg debatt og omstrukturering har skjerpa behovet for nytenking i organisasjon, bygningsløysingar og utdanning. Utgreiinga poengterer at sjukepleietenesta er ein kjernefunksjon i både individuell behandling og institusjonell behandling, og at kvalitet krev rett kompetanse, leiarstøtte, gode stillingsinstruksar og stabil bemanning. Hovudkonklusjonen er at auka fagleg nivå må løysast gjennom ei kombinasjon av utdanningsløft (etter- og vidareutdanning), oppretting av stillingar for spesialutdanna sjukepleiarar med ansvar for rettleiing og undervisning, bygningsmessige endringar og økonomiske insentiv. Tiltaka må halde saman med endra pasientstruktur: fleire og tyngre pasientar i institusjon, samtidig som tenester i nærmiljøet aukar. Utgreiinga meiner òg at arbeidsmiljø- og ansettelsespraksis må endrast for å betre rekruttering og halde på kvalifisert personale.

Rapporten vurderer risiko og tiltak for å redusere dødsrisiko ved helikoptertransport til og frå norsk kontinentalsokkel. Ho byggjer på internasjonal faglitteratur, britiske forskingsresultat og ei gjennomgang av risikopåverknadsfaktorar. Samfunnsutfordringa er at sjø- og offshoretransport med helikopter framleis har høgare dødsrisiko enn vanleg passasjerflyging, og at hendelsar som Norne-ulykka viser at konsekvensane kan vere alvorlege. Målet er ein ambisiøs, men realistisk halvering av den totale sannsynlegheita for å omkomme ved helikoptertransport innan ti år samanlikna med 1990–2000. For å nå dette legg utvalet vekt på auka internasjonalt samarbeid, målretta forsking og standardisering, betre teknisk overvaking og operative prosedyrar, samt systematisk implementering av prioriterte risikoreduserande tiltak. Utvalet framhevar at fleire indikatorar må nyttast for å måle framgang, og tilrår bruk av eksisterande metodikk frå sokkelrisikoprosjekt til oppfølging. Tiltaka spenner frå tekniske krav til fly og helidekk, til organisasjonelle endringar og obligatoriske overvakings- og analysetiltak (t.d. HUMS og FOQA). Rapporten peikar òg på behov for rask prioritering og koordinering mellom myndigheiter, industri og operatørar for å sikre gjennomføring innan 1–5 år der mogleg.