Søk i NOU-arkivet

Denne utgreiinga vurderer følgjene av cruiseaktivitet i norske farvatn og tilgrensande havområde med særleg fokus på sjøsikkerheit, beredskap og redning. Rapporten synleggjer at cruise gir økonomiske og reiselivsrelaterte verdiar, men også vesentlege risikoar knytte til store passasjertal, skipsteknologi, dårleg ver, avstand til redningsressursar og sårbare kyst- og arktiske område. Særskilde utfordringar er organisering av innsats ved store utløyse- eller havarihendingar, manglande lokal beredskap i mange hamner, utilstrekkeleg slepekapasitet og påkosta medisinsk evakuering. Miljøkonsekvensar ved utslepp og akutt forureining står sentralt, liksom behovet for betre informasjonsdeling, trafikkstyring og krav til operatørar. Utgreiinga peiker på at ansvar og oppgåver er spreidd på fleire aktørar og regelverk som ikkje fullt ut samsvarar med dagens trafikkbilete. Konklusjonen er at tiltak må kombinerast: styrkt beredskap og redningsevne, skjerpa regelverk og operasjonelle krav, betre infrastruktur i hamner og kyststrekningar, og økonomiske insentiv/krav for operatørane for å redusere risiko og miljøpåverknad. Tiltaka skal gjere beredskapen robust nok til å handtere større og meir komplekse hendingar i norske farvatn.

Denne NOU-en gir ei brei vurdering av korleis utslepp frå bilar påverkar luftkvaliteten i Noreg, kva helse- og trivselsskadar som kan følgje, og kva tiltak som er praktisk mogleg å setje i verk. Rapporten samlar eksisterande kunnskap om utsleppsnivå, køyretøyparkens utvikling og utsleppsberekningar, og peikar på at dei mest alvorlege problema i byar og tettstader er knytte til NO2, svevestøv, CO, SÓ2 og kreftframkallande stoff frå eksos. Utgreiinga framhevar at trafikkrelaterte lukt- og vegstøvplager rammar ein stor del av befolkninga, medan akutte helseplager først og fremst rammar folk med luftvegs- eller hjartelidingar. Fram mot år 2000 ventar utvalet at CO-problema vil minke, men at NOx kan auke og bli eit stort problem dersom ikkje sterke tiltak vert sette inn. Utvalet vurderer at berre overgang til katalytisk avgassrensing saman med blyfri bensin gir vesentlege reduksjonar i fleire viktige forureiningskomponentar; trafikkregulerande tiltak kan gje lokale føremoner (støy, støv, tryggleik) men ikkje same reduksjon i helsefarlege utslepp. Dei peikar òg på manglande grunnlagskunnskap og etterlyser konsekvensanalysar og meir detaljert planlegging før store endringar innførast.

Denne utredninga tek for seg den raske veksten i persontrafikk med helikopter til, frå og mellom oljeinstallasjonane i Nordsjøen, og vurderer dei administrative og regelverksmessige følgjene av denne utviklinga. Trafikkomfanget er blitt stort og samfunnsmessig viktig: helikopter er under normale forhold ofte den eine formen for persontransport til plattformene, og trafikken overstig mellom anna aktiviteten ved mange kortbaneflyplassar. Utvalet peikar på mangelfull statistikk og behov for systematisk trafikk- og ulykkesanalysar som grunnlag for planlegging og risikoreduksjon. Regelverket er omfattande og spreidd mellom luftfarts- og sokkelregelverk, med stor grad av delegering til fagstyresmakter og ansvar på rettighetshavarar og operatørar for eigenkontroll. Utvalet anbefaler ei klarare myndigheitsfordeling og betre koordinering, særskilt ei utviding av Luftfartsverkets myndigheitsområde til òg å omfatte alt helikopterrelatert utstyr og aktivitet på helikopterdekket, og at felles forskrifter for faste og flyttbare plattformer blir sette i verk snøggt. Det blir òg tilrådd tydelege organisasjonsplanar og instruksar for helikopteroperasjonar, styrka rapportering og statistikk, samt ei sentral koordinering av berørte etatar for å styrke sikkerheit og driftssikkerheit i trafikken.

Utgreiinga vurderer problem og forslag knytte til den norske trafikktrygden etter reformer i 1975 som ikkje gavventa letta arbeidsbyrda for offentlege instansar. Ho skildrar korleis praktisk handtering av opphørsmeldingar, trygdeerklæringar og avskiltingsbegjæringar fører til aukande saksmengde for politiet og bilsakkyndige, feilaktige varslar og mangelfull informasjon til bileigarane. Rapporten peikar på at ordninga i noverande form er ressurskrevjande, lite rasjonell og sårbar for adresse- og eigarskiftefeil. Utvalet legg fram både kortsiktige, mellombelse tiltak for å redusere unødig saksbehandling og ei meir omfattande omlegging; hovudtrekka i denne langsiktige løysinga er etablering av eit databaseorientert sentralregister, betre samordning mellom register og trygdelag, effektivare innkrevingsmekanismar (bl.a. minimumsgrense for tvangsinndriving, legalpant og tilleggavgift), og prosedyrar som sikrar at berre reelle og betalingsnekande saker blir sendt namsmyndigheitene. Rapporten vurderer òg alternativ som oblat-/kvitteringssystem og trekkjer lærdom frå Sverige. Målet er å redusere feil, spare politiets og bilsakkyndiges ressursar og gjera innkrevjing meir treffsikker og rettsikker for den enkelte.

Utredinga tek utgangspunkt i behovet for betre koordinering av kollektivtrafikken i og kring Oslo. Ho følgjer hovudlinjene frå Nærtrafikk‑komitéen og legg vekt på driftsmessige løysingar framfor anleggsspørsmål, sidan ansvaret for investeringar i stor grad er regulert gjennom eksisterande lovverk. Utvalet har valt å utvide avgrensinga frå ein snever sentralregion til heile Akershus fylke, mellom anna for å få ei administrativ eining med beslutningsorgan som kan inngå rammer for finansiering og organisasjon. Arbeidet har vore organisert i underutval for ruter, takstar og organisasjon for å handsame ruteopplegg, takstsamordning og forslaget til ein felles organisasjons‑ og kontraktsmodell. Rapporten peikar på at tekniske anleggsinvesteringar (veg, jernbane, tunnelar) krev parallelle prosessar og lov- eller avtaleendringa dersom fordelingsspørsmåla skal endrast, og at slike spørsmål derfor ikkje er handsama i detalj her. Hovudkonklusjonen er at driftssida av kollektivtilbodet må samordnast gjennom eit felles kollektivtrafikkorgan med einheitleg ruteplanlegging, takstsystem og standardkontraktar mot operative selskap, og at fylkeskommunal deltaking må vere fullverdig for å sikre praktisk gjennomføring og finansiering.

Denne utgreiinga tek utgangspunkt i kvikkleireskred som kan gje store tap av liv og store materielle kostnader, illustrert ved Gjerdrum-skredet. Samfunnsutfordringa er manglande kartgrunnlag, uklar ansvarsfordeling og varierande førebyggjande innsats for bygg og eksisterande bebyggelse i område med marin leire. Utvalet peikar på at kvikkleireskred kan føreligge både ved menneskelege inngrep og ved naturleg erosjon, ofte i kombinasjon, og at målretta tiltak kan redusere risikoen vesentleg. Hovudmåla er betre kartlegging, klarare plikter for kommunar og grunneigarar, styrkt statleg rolle ved sikring av eksisterande bebyggelse og auka kunnskap og overvaking. Utgreiinga tilrår ein nasjonal handlingsplan, meir ressursar til fysisk sikring, forbetra aktsomheitskart og ei ny naturskadesikringslov som klargjer grunneigars ansvar for varsling og staten sitt ansvar for hastetiltak. Utvalet argumenterer for at nullvisjon for tap av menneskeliv i kvikkleire bør vere styrande, samstundes som ein må avvege kva akseptabelt risikonivå i samfunnet skal vere.