Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga tek føre seg eit behov for ei samla gjennomgang av marknadsføringslova (mfl) på bakgrunn av endra marknadsføringsmetodar, samfunnsforhold og EØS-rettslege forpliktingar. Ho vurderer særskilt om dagens generalklausul i mfl § 1 første ledd er tilstrekkeleg til å handsame «uetisk» reklame som krenkjer menneskeverd, diskriminerer eller utnyttar barn, og om reglane bør utvidast eller presiserast. Utvalet diskuterer også forholdet til EU-direktiv som forbyr fjernsynsreklame som krenkjer menneskeverd eller oppmodar til helseskadeleg eller miljøskadeleg åtferd, og peikar på at kringkastingslova og tilhøyrande reglar allereie dekkjer delar av barns vern i fjernsynsreklame. Vidare blir reglane i dei andre nordiske landa løfta fram — særleg bruken av ICCs reklamekoder som tolkingsmoment — og behovet for klårare lovspråk og presiseringar i enkelte paragrafar blir framheva. Utvalet finn ikkje grunnlag for radikale endringar, men tilrår ei rekke avgrensa lovendringar og presiseringar for å nyansere rettsvernet mot uetisk marknadsføring og for å sikre samsvar med internasjonale forpliktingar og handheving.

Utgreiinga vurderer ein samordna, modernisert minerallov som samlar dagens fragmenterte regelverk og tilpassar forvaltninga til meir komplekse og varierande utvinningsbehov. Ho tek vare på hovudprinsippet om skilnad mellom statlege mutbare mineral og private ikkje-mutbare mineral, men innfører eit nytt ervervssystem for ei stor gruppe ikkje-mutbare talte som 'registrerbare mineral'. Målet er tydelegare reglar for leiting, erverv og drift, betre fagleg kvalitet i avgjersler og mindre dobbeltbehandling mellom ulike styresmakter. Forslaget krev driftskonsesjon for alle mineraltypar og samlar bergfagleg avgjerdsmynde for å auke forutsigbarheita og konsistensen i vilkår. Utgreiinga føreslår òg sambandslinjer mot plan- og bygningslova, unntak frå visse konsesjonskrav ved ekspropriasjon eller driftskonsesjon, og ei heimel til å gi reglar for område med samisk busetnad, med eige føresegnsforslag for Finnmark. Administrative konsekvensar peikar mot meir arbeidsbyrde for sentrale faginstansar og behov for meir prøvemateriale i Nasjonal geologisk undersøking, medan nivået på gebyr og avgifter kan auke moderat, men etter utgreiinga bli vega opp av forbetringar i regelverket.

Denne utgreiinga tek utgangspunkt i dei store konsekvensane av Tsjernobyl‑ulykka og vurderer korleis Noreg kan møta tilsvarande hendingar framover. Ho skildrar den globale kjernekraftparken, nærliggande reaktorar i naboland og sikkerheitsforskjellar mellom vestlege reaktordesigne og sovjetiske typar (manglande sikkerheitsinneslutning). Rapporten framhevar at risikoen for alvorlege reaktorhavarier er låg men ikkje null; driftserfaringane omfattar om lag 4 000 reaktordriftsår med to alvorlege sjølveksponeringar, og ein teoretisk frekvens på kring eitt kjernekjernehavari per 10 000 reaktordriftsår. Menneskeleg svikt og organisatoriske forhold er gjennomgåande viktige årsakskjelder. Utgreiinga delar tiltak i fire hovudområde: styrking av reaktorsikkerheit, betre nasjonal beredskap og målesystem, erstatnings- og kompensasjonsordningar, og auka internasjonalt samarbeid. Ho synleggjer òg at eksisterande juridiske løysingar (statleg erstatning for restriksjonar, atomenergilov, forureiningslov, forsikring og bilegheitsmidlar) er fragmenterte og krev klargjering for å handtera grensekryssande følgjer av store utslepp. Konklusjonen er at Noreg må kombinera førebyggande tiltak, robust beredskap, klåre erstatningsreglar og aktivt internasjonalt samarbeid for å redusera sårbarheit og avgrensa konsekvensar ved framtidige atomulukker.

Denne utgreiinga vurderer samanslåing og grenseendringar for byområda kring Horten, Tønsberg og Larvik i Vestfold for å oppnå meir rasjonelle og heilskaplege kommunestrukturar. Ho grunngjev behovet med at mange byar då hadde «trange eller uhensiktsmessige grenser», konfliktar mellom arealbruk og jordvern, og krev betre samordning av planar, tenester og økonomi. Utvalet omtaler historiske og tidlegare arbeid, detaljerte beskrivingar av kvar enkelt kommune og vurderer interkommunalt samarbeid som alternativ til samanslåing. Miljø-, jordbruks- og friluftsinteresser vert vurderte i vedlegg, og erfaringar frå andre byområde er trekt inn. Konklusjonen er at det trengst strukturelle endringar for å sikre god arealdisponering, robuste tenestetilbod (helse, sosial) og betre økonomisk og administrativ styring; utvalet legg fram einskilde forslag til konkrete samanslåingar og grensejusteringar for kvart byområde, samt omtalar nødvendige føresetnader for gjennomføring og omsyn til jordvern og naturvern.

Utgreiinga legg fram forslag til ei samla, moderne Lov om kommuner og fylkeskommuner som skal erstatte eldre kommunelovgivning og fylkeskommuneloven. Ho tek utgangspunkt i utfordringar kring avgrensing av statleg styring og kommunalt sjølvstyre, behov for klårare reglar for organisering og administrasjon, og krav om betre økonomistyring og planlegging i kommunesektoren. Utgreiinga vurderer òg forsøk med frikommunar, parlamentarisme i kommunal sektor, interkommunalt samarbeid, og bruk av selskapsformer for kommunal verksemd. Hovudmålet er å skape eit rammeregelverk som ivaretek demokratisk styring og lokalt sjølvstyre, samstundes som det gjev anledning til effektiv ressursutnytting, meir målretta styring, og større fleksibilitet i oppgaveutføring. Det blir foreslått presiseringar av virkeområde, delegasjonsreglar, saksbehandlingskrav for folkevalde organ, plikter og rettar for folkevalde, reglar for administrativ leiing, og grundigare økonomibestemmelsar som skal sikre ansvarleg lånebruk, likviditetsstyring og budsjettframlegg. Utgreiinga legg vekt på å balansere nasjonale interesser og kommunalt handlingsrom, og peikar på behov for lovfesta prinsipp som rammestyring, forsvarleg økonomiforvaltning og klårare rammer for samarbeid mellom kommunar, fylke og private aktørar.