Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga peiker på at menneskeleg velferd i dag i stor grad byggjer på økosystemtenester som ofte er usynlege i økonomiske avgjerder. FNs Millennium Assessment viste at mange tenester er i nedgang, og følgjearbeid (TEEB) slår fast at knappheit og tap av tenester må bli synleg for dei som tek beslutningar. Hovudutfordringa er at mange naturgoder framstår som gratis, slik at kostnader ved forringing ikkje blir teken med i prisar eller planlegging. For Noreg betyr dette at dei juridiske verktøya er eit godt utgangspunkt, men at dei i fleire høve bør supplere og styrke andre styringsmiddel — mellom anna økonomiske verkemiddel, betre talfesting og indikatorar, og betre sektorovergripande styring. Utvalet tilrår ei pragmatisk haldning til økonomisk verdsetjing: bruk det der det kan synleggjere knappskap og gevinstar, men ver varsam med å redusera naturens verdi til berre prisar. Nasjonalrekneskap og rapporteringssystem må utviklast for å få naturkapital og økosystemtenester til å vise i beslutningsgrunnlaget. Kort sagt: synleggjering, betre målingar, målretta regelverksbruk og større samordning mellom sektorar for å hindre vidare tap av livsgrunnlag og auke i økonomiske og sosiale kostnader.

Dette NOU-‑utgreiinga vurderer arbeidsmiljølova og tilhøyrande verkemiddel i eit breitt samfunnsperspektiv. Ho tek utgangspunkt i at eit godt arbeidsmiljø er lønsamt både for arbeidstakarar, arbeidsgivarar og samfunnet, og dokumenterer skilnader i helse, sjukefråvær og uførheit som fylgje av dårleg arbeidsmiljø. Rapporten kombinerer historisk gjennomgang, nordisk/internasjonal samanlikning (inkl. EF/EØS og ILO) og ei grundig tilstandsbeskriving med økonomiske analysar av kostnader og nytte ved regulering. Utvalet peikar på at arbeidslivet endrar seg ved teknologisk utvikling, endra næringsstruktur, større krav til kompetanse og meir varierande arbeidstider, noko som legg nye krav til regelverk og oppfølging. Sentrale konklusjonar er at regelverket i hovudsak har fungert positivt for å betre helse og tryggleik, men at myndigheitsoppfølging, rammevilkår og handhevingskapasitet må styrkast. Utvalet legg vekt på førebygging, betre statistikk og kostnad-nyttevurderingar, målretta tiltak for grupper med særskilde belastningar, og harmonisering mot internasjonale krav utan å svekke nasjonale mål om vern og tilrettelegging.

Denne utgreiinga tek mål av seg å løfte førebygging frå ei birolle til ei hovudstrategi i norsk helse- og sosialpolitikk. Bakgrunnen er at sjukdomsbildet har endra seg: sjølv om hjarte- og karsjukdommar og kreft framleis står for mykje død og liding, aukar problem som belastningslidingar, psykososiale vonde tilstandar, skadar og rusproblem og trugar livskvaliteten i det moderne velferdssamfunnet. Utgreiinga peikar på at mange av desse problema har samansette årsaker og at effektiv innsats derfor må skje langt utanfor tradisjonell helse- og sosialteneste — i skule, arbeidsliv, samferdsel, bustadpolitikk og andre sektorar. Ho argumenterer for ein livsløpsorientering, breie massestrategiar framfor berre individretta tiltak, betre indikatorar for både negativ og positiv helse, og for å setje førebygging systematisk inn i offentleg planverk og budsjettrutinar. Samstundes hevdar rapporten at dette ikkje inneber nedtrapping i godt etablerte sjukdomsforebyggande program for hjarte- og karsjukdom eller kreft. Hovudpoenga er at førebygging må prioriterast politisk, koordinerast på tvers av sektorar, målast med relevante indikatorar for helse og livskvalitet, og få avsette ressursar og organisasjonsgrep som sikrar gjennomføring i kommunar og landets øvrige sektorar.

NOU 1988:34 tar for seg korleis Noreg kan sikre langsiktige, berekraftige utbyggingsmønster innanfor ramma av eksisterande politikk. Utgreiinga peikar på eit dobbeltsidig mål: å hindre nedbygging av dyrka og høgproduktive areal og samtidig leggje til rette for gode areal til bustad, næring og tenester med omsyn til miljø, samfunnsøkonomi og nærleik til arbeidsplassar og kommunikasjonar. Rapporten meiner at hovudløysinga ligg i betre kommuneplanlegging kombinert med styrka regional samordning. Den framhevar mangel på planfaglege verktøy, dårlege datagrunnlag og svak regional organisering som hovudårsakene til uføreseielege og spreidde utbyggingsmønster. Utvalet gjennomgår eksisterande samarbeidsmodellar, planformer og økonomiske ordningar — frå interkommunale plankontor til avgifter på omdisponering av jord og regionale utjevningsordningar — og vurderer administrative og økonomiske konsekvensar for private, kommunar, fylkeskommunar og staten. Rapporten tilrår konkrete organisatoriske grep, forbetra planprosessar, betre dataverktøy og nye økonomiske instrument for å styre utbygginga meir målretta, og peikar på behov for lovendringar og vidare utgreiing innan regionale styringsmodellar og økonomiske verkemiddel.