Søk i NOU-arkivet

NOU-en presenterer ei samla politikk for å rette skattesystemet mot miljøproblem og samtidig auke sysselsettinga. Ho byggjer på ei grunnleggjande utfordring: tradisjonelle skattar på arbeid og kapital skapar høg skjermingskostnad for arbeidsinnsats, medan mange miljøskadar ikkje er prissette i marknaden. Utvalet peikar på at ei omlegging mot breie, miljøretta avgifter kan redusere forureining, stimulere til meir effektiv bruk av ressursar og frigjere handlingsrom for lågare avgifter på arbeidskraft. Rapporten argumenterer for at miljøavgifter bør vere så langt som mogleg teknisk målretta, gradvis innførde og kombinert med kompensasjons- og omstillingsordningar for ramma grupper og konkurranseutsatte verksemder. Samstundes vert det lagt vekt på at reformen skal vere inntektsnøytral på statsbudsjettet eller bruke delar av inntektene til å redusere andre vridande skattar, særleg arbeidsgivaravgift og marginalskattar på løn. Utvalet konkluderer med at ein strategi basert på «forureinar betalar» saman med eit velfundert program for inntekts- og omstillingskompensasjon kan gi betre miljø og høgare sysselsetjing utan generell veksthemming.

Utgreiinga vurderer rolla og organiseringa til Norges landbrukshøgskole (NLH) og Norges veterinærhøgskole (NVH) i høgare utdanning og forsking, med særleg vekt på korleis dei best kan tene landbrukssektoren og samordnast med resten av universitets- og forskingssystemet. Bakgrunnen er at høgskolane står for ei stor del av landbruksforskinga, har spesialiserte utdanningar og omfattande internasjonalt samarbeid, samtidig som sektoren møter sterkare krav til fagleg slagkraft, effektiv ressursbruk og betre koordinering med andre institusjonar. Utvalet analyserer status, samarbeidsmønstret internt og internasjonalt, instituttsektorens rolle og behovet for styrka fagmiljø over eit 20-års perspektiv. Konklusjonane legg vekt på å styrkje høgskolane fagleg og organisatorisk, betre koordinering mellom høgskolane og instituttsektoren, og å avvege fordeler og ulempene ved ei eventuell overføring av departementstilknyting. Sentrale omsyn er å sikre undervisningskompetanse, auke internasjonal konkurransekraft, unngå fragmentering i forskinga og finne ei departementsløysing som kombinerer sektorstyring og nasjonal høgare utdanningspolitikk.

Denne NOU-en vurderer korleis Noreg kan sikra jamn og sikker forsyning av grønsaker, frukt og bær samtidig som produsentane får stabil og forsvarleg inntekt. Rapporten set saka inn i større politiske mål: matsuverenitet, forbrukarinteresser, distriktspolitikk og inntektspolitikk for landbruket. Ho kartlegg produksjonens omfang, regionale og årlege variasjonar, omsetningskanalar, prisfastsetjing, importvern og eksisterande marknadsreguleringar. Utvalet peikar på problem med sesongvariasjonar, konkurranse frå import, manglande effektivitet i omsetningsledd og svake insentiv for kvalitet og marknadstilpassing. Vidare blir bruken av industrikonservering, import- og eksportstyring, og ulike støtteordningar (frakttilskot, emballasjetilskot, driftstilskot til lagre osv.) vurderte som sentrale verkemiddel. Flertallet legg vekt på betre produksjonstilpassing og ei styrkt, meir effektiv marknadsregulering som kombinerer reguleringsmengder, kvalitetstiltak og målretta subsidier (t.d. kompensasjon for merverdiavgift til forbrukar). Mindretakene framheld alternative prioriteringar i høve til omfanget av regulering og støtte. Samla mål er auka forbruk av norske varer, jamnare prisar og meir oversiktleg administrasjon av importvern og marknadstiltak.

Denne utgreiinga tek føre seg behovet for klartare, meir samordna og meir effektive reglar for byggesaker i Noreg. Ho byggjer på evalueringar av byggesaksreforma og peikar på at regelverket i dag er komplekst, flernivå og delvis fragmentert mellom lover, forskrifter, planar, kommunale vedtekter og retningslinjer. Samla set dette krav til presisering av formål, klårare oppgave- og rollefordeling mellom offentlege organ og private aktørar, betre kvalitetssikring gjennom autorisasjon og kontroll, og effektivare tilsyn og ulovligheitsoppfølging. Utgreiinga legg fram ei omfattande forslagspakke: ny lovstruktur (utkAST til ny plan- og bygningslov sin bygningsdel), styrkt medarbeid og nemnder for tekniske spørsmål, krav om godkjenning av foretak for ansvarsrett, vidareutvikling av IKT-støtte i byggesak, presiseringar av materielle krav som brann, universell utforming og miljø, og løysingar for finansiering av felles infrastruktur og byggesaksbehandling (gebyr). Målet er betre kvalitet i bygningar, raskare og meir forutsigbare saksbehandlingar, tydeleg ansvar og meir effektiv bruk av samfunnets ressursar i byggeprosessen.

Utgreiinga peikar på at bygningslovgivinga sidan 1965/1995 har vorte fragmentert og uoversiktleg etter fleire delrevisjonar. Dette har gitt auka saksbehandlingstid, varierende praksis på kommunalt nivå og press mot å handtere fleire tiltak som «melding» framfor søknad. Samla er målet å fremje kvalitet, effektivitet og rettstryggleik i byggjeprosessen utan å svekkje helse, miljø og estetikk. Utvalet ser eit klart behov for å rydde opp i lovstruktur, klargjere formålsparagrafen, avgrense og presisere virkeområde (inkludert vurderingar for Svalbard og sjø/undersjøiske tiltak), og å vurdera korleis materielle tekniske krav best blir plassert mellom lov, forskrift og standardar. Det blir også føreslege sterkare samordning mellom plan- og byggesaker, vurdering av tidsfristar for byggesaksbehandling, og ein gjennomgang av rolla til kommunen som myndigheit – kva opplysningar som krevst og kva kontrolloppgåver som er nødvendige. Fokus ligg på mindre dobbeltregulering, høgare forutsigbarheit for utbyggjarar, og betre tilgjengelegheit og miljøsikring gjennom eit meir oversiktleg regelverk.

Saka handlar om drapet på Ahmed Bouchikhi på Lillehammer i 1973 og korleis norske styresmakter handterte saka seinare. Utvalet fastslår at drapet vart utført av israelske etterretningsagentar, truleg leidd av Mike Harari, og at Bouchikhi sannsynlegvis var eit feilaktig mål. Utvalet dokumenterer at den norske etterforskinga først var fagmessig og gav domfellar, men at oppfølginga retta mot internasjonale spor var mangelfull, delvis påverka av nært bilateralt samarbeid og press frå utlandet. I 1989–1996 kom nye opplysningar som gjorde at saka burde ha vore etterforska vidare, men undersøkingane frå påtalemakta var mangelfulle og lågt prioritert, og informasjonen som vart gitt til Justisdepartementet i 1990 og 1993 var utilstrekkeleg og førte til feilvurderingar i Stortinget. Utvalet finn inga dokumentasjon som støttar påstandar om norsk medverknad, men peikar på sannsynleg bistand frå israelsk ambassadestab og mogleg støtte frå utanlandske personar. Avslutningsvis kritiserer utvalet informasjonsflyt, prioritering og manglande tilgang til utanlandske opplysningar, og tilrår styrka rutinar for å handtere saker som involverer etterretning og utanlandsk påverknad.