Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga tek for seg korleis merverdiavgift (mva) påverkar vala kommunar treff om å produsere tenester sjølve eller å kjøpe frå private. Bakgrunnen er at mva-reglar kan gje økonomisk insentiv til eigaproduksjon når kommunal verksemd står utanfor mva-systemet og dermed ikkje får trekk for inngåande mva. Reformen av mva i 2001 breidde grunnlaget og gjorde fleire aktivitetar avgiftspliktige, noko som reduserer dette produksjonsmotivert. Samstundes er framleis mange offentlege tenester og former for verksemd utanfor systemet, slik at skjevheiter og konkurransevridningar mellom kommunal og privat aktivitet består. Utvalet legg vekt på prinsippet om nøytralitet: mva-reglane bør ikkje vere avgjerande for om tenester blir produksjonsinternt eller kjøpt frå private. Løysingar bør unngå å skape nye vridningar, vere administrative gjennomførbare og ikkje påverke statsbudsjettets netto balanse. Utgreiinga vurderer både reint avgiftspliktsspel (-innføring for meir kommunal verksemd) og kompenserande ordningar utanfor mva-systemet, samt behovet for lik handsaming mellom kommunar og mellom kommunal og privat leverandørar, og peikar på å lære av løysingar i andre land.

Denne NOU-samandraget tar for seg miljø- og driftsproblem knytte til storleiken og drifta av ervervsmessig husdyrhald i Noreg. Utgreiinga avgrensar forurensingsproblematikk til hovudkjeldene: husdyrgjødsel, gjødselvatn, silopressaft, halmlutings- og skyllevatn, samt tilleggsproblem som smittefarar, insektplagar og dårleg trivsel for dyra. Rapporten peikar på at modernisert, industriprega produksjon har større risiko for miljøproblem særleg der husdyrhald ikkje står i sterk tilknyting til jordbruksareal som kan ta imot og nyttiggjere næringsstoffa. Utvalet argumenterer for at tiltak må vere både miljø- og landbrukspolitiske: lovfesting og forskrifter for å hindre forureining, normering av forholdet mellom dyretal og disponibelt jordareal, og krav til tekniske løysingar for lagring, handsaming og spreiing av gjødsel og pressaft. Samstundes vert det understreka at omsyn til dyrevelferd og lokale driftsvilkår må vektleggast, slik at eingongsrådføringar eller for strenge nasjonale grenser ikkje medfører urimeleg diskriminering av visse område. Utvalet føreslår konkret lovheimla konsesjon, forskriftskrav og økonomiske støttetiltak for miljøtiltak, i tillegg til administrativ organisering for tilsyn og gjennomføring.

Denne delutgreiinga tar føre seg miljø- og strukturutfordringar knytte til auka intensivitet og konsentrasjon i svine- og fjørfeproduksjon på 1960–70-talet. Ho argumenterer for at tekniske støtteordningar, særleg kraftfôrreguleringar, ikkje lenger er eigna til å styre strukturutviklinga eller å førebygge forureining. Samfunnsproblema som skisserast er auka miljøbelastning frå større einingar, raskt aukande besetningsstorleikar, og ein markant avgang av små bruk som får konsekvensar for arealbruk og lokal beredskap. Utvalet peikar på at ein meir direkte regulering – mellom anna konsesjonsplikt, lovhjemla forskrifter og forbod der forureining er fare – må vurderast for å nå landbrukspolitiske mål. Rapporten dokumenterer tal og tendensar: relativt stabil hønebestand, men sterk samling frå om lag 177 000 til 47 000 bruk; broilerproduksjon som vaks frå 1,3 mill. til 6,3 mill. klekte kyllingar; og fleire store einingar med fleire tusen dyr. Konklusjonen er at nye og sterkare verkemiddel trengst, både for miljøvern og for å styre sektorens struktur i tråd med nasjonale mål. Utvalet legg fram forslag til ei mellombels lovgiving og administrative løysingar for å møte desse problema raskt.