Søk i NOU-arkivet

Denne NOU-en vurderer korleis Noreg bør byggje opp befalsutdanninga for 1980-åra og framover. Utvalet analyserer både kvalitet og kvantitet i dagens system, rekruttering, samanhengen mot sivile utdanningsinstitusjonar og særskilde behov i Hæren, Sjø- og Luftforsvaret og Heimevernet. Bakgrunnen er endringar i Forsvarets organisasjon, opprykksreglar og i det sivile skuleverket, som gjer at mange tidlegare løysingar ikkje lenger er formålstenlege. Rapporten peikar på behov for betre samordning mellom militær og sivil utdanning, meir fleksible og relevante opplæringsløp, styrka vidareutdanning (obligatorisk og frivillig), og tiltak for å betre rekrutteringsgrunnlaget — særleg gjennom lønns-, renommé- og nytteverdi-tiltak. Utvalet legg fram konkrete tilrådingar om strukturendringar i utdanningssystemet, betre utnytting av sivil kompetanse, tiltak for lærarkorps og instruktørressursar, samt løysingar for reserve- og heimevernsspesifikke utdanningsbehov. Nokre forslag var allereie under gjennomføring då innstillinga vart avgitt, og to av ni medlemer har dissentert på enkelte punkt. Rapporten legg vekt på at tilrådingane skal sjåast i samanheng (kap. II, III, IV og IX) og gir både prinsipielle synspunkt og konkrete modellar for kvar forsvarsgren.

Denne utgreiinga vurderer behovet for eit nytt regionskyte- og øvingsfelt i Nordfosen for å dekkje Forsvarets krav til realistiske øvingar, særleg for tyngre materiell og brigadeøvingar. Rapporten samanfattar tidlegare lokale utgreiingar, innspel frå kommunar og fylke, motstand frå nærings- og friluftsinteresser og ei gjennomgang av alternative lokalitetar. Utvalet konkluderer med at eit område på om lag 500 km², delt i eit indre felt (med strengare regulering av sivil bruk) og eit ytre felt (med mindre innskrenkingar), best dekker behovet i Trøndelag. Feltet vil kunne redusere behovet for rekvirering andre stader og avlaste eksisterande felt, men det vil samtidig medføra konflikter med landbruk, reindrift, jakt, fiske, friluftsliv og naturvern. Rapporten dokumenterer eigedomsforhold (om lag 340 km² offentleg og 160 km² privat), bruksfrekvens (om lag 60 dagar per år i hovudperiodar og enkelte korte periodar midtsommar), og peikar på at teknologisk utvikling og Forsvarskommisjonens vurderingar styrkjer behovet. Utvalet held fast på føreslått areal for å sikre rasjonelle øvingar, men legg vekt på vidare detaljplanlegging, nærare utgreiing av reindriftsinteresser og breiare høyringsrunde med fylkes- og kommunale aktørar før endeleg avgjerd.

Denne NOUen tek eit breitt blikk på vernepliktsordninga i Noreg med særleg vekt på korleis verneplikta bør utformast i eit endra samfunn, kva rettslege rammar Grunnlova set (§ 109), og korleis fritak for militærtjeneste av overtydingsgrunnar fungerar og kan ventast å utvikle seg. Utgreiinga skildrar gjeldande regelverk, sivilforsvarslova og praksis for militærnekting og sivil teneste, og gjer komparative stalltestar mot andre land. Ein sentral samfunnsutfordring er å balansere statens behov for tryggleik og likebehandling mot den enkelte sitt vern av samvit og fridom. Utvalet synleggjer tydeleg interne skilnader: ein gruppe argumenterer for å halde verneplikta nært det tradisjonelle militære forsvarsinnhaldet innan rammene av Grunnlova, medan ein anna gruppe meiner verneplikta bør opnast for meir varierte, ikkje-militære tenester (t.d. fredskorps) og at fritaksregelen for overtyding må bli meir inkluderande og rettsleg klar. Utgreiinga peikar på uklarheitar i lovtekst og saksbehandling, praktiske problem ved innføring av verneplikt for kvinner, og behov for klårare kriterium for kva som utgjer «alvorleg overtyding». Konklusjonane legg vekt på rettstryggleik, likskap og at forsvarsevna ikkje må undergravast ved reformar, samstundes som individuelle fridomar vert styrka gjennom klårare reguleringar og alternative tenestemoglegheiter.

Denne utgreiinga vurderer Noreg si sikkerheitspolitiske stilling mot bakgrunn av endringar i den globale maktbalansen, teknologisk utvikling og ressursøkonomi. Ho peikar på at avspenning, rustningskontroll og endra strategisk kjernefysisk balanse påverkar risikoen for storskalakonflikt, samstundes som regionale forhold i Norden og utviklinga av offshore-ressursar (kontinentalsokkelen) set nye krav til suverenitet, vern og beredskap. Utgreiinga synleggjer samanhengen mellom økonomiske interesser (særleg oljeeksport), internasjonale alliansar og nasjonale forsvarsevner, og vurderer korleis NATO-medlemskap og nordisk samarbeid gjev rammer for norsk tryggleikspolitikk. Ho framhevar også utfordringar knytt til vern av ressursar og infrastruktur mot militære og sivile truslar, behovet for klåre regelverk i økonomiske sonar, og kor viktig forsvarsevne og overvaking er for å handheve suverenitet. Samla peikar utgreiinga på at Noreg må balansere politisk tryggleik, økonomiske interesser og militær kapasitet gjennom målretta tiltak innan lovgjeving, beredskap, internasjonalt samarbeid og ressursforvalting for å møte truslar i 1980-åra.

Denne utredninga kartlegg og vurderer korleis den omfattande materiellforvaltninga i Forsvaret bør styrast og organiserast for å sikre heilskapleg og effektiv ressursutnytting. Materiellforvaltning omfamnar anskaffing, forsyning, vedlikehald, kontroll, utfasing/avhending av materiell og drift av samband- og IS-system. Rapporten adresserer organisatoriske alternativ, styringsformer og finansieringsmodellar, og undersøker integrasjonsmoglegheiter både horisontalt (stordriftsfordelar) og vertikalt (gjennomgåande ansvar). Ho syner tydeleg behovet for avklaring av eier-, kunde- og leverandørroller, samt forbetra kontroll- og rapporteringsfunksjonar, samstundes som krav til operative og beredskapsmessige ytingar må haldast. Deloppdraga legg særskild vekt på lager- og verkstedsstruktur, informasjons- og IS-verksemd, og konsekvensar av ulike finansieringsformer inkludert oppdragsfinansiering og bruk av interne/eksterne leverandørar. Rapporten presenterer fem hovudalternativ og kvantitative vurderingar av integrasjonseffektar, og peikar på både organisatoriske gevinstmoglegheiter og risiko ved gjennomføring. Hovudmålet er å gi eit gjennomførbart grunnlag for departementet ved vurdering av endringar som kan betre effektivitet, styringsevne og samsvar mellom ressursbruk og operative krav.

Utgreiinga vurderer korleis Forsvaret bør utviklast i lys av endra sikkerheitsbilete etter 1990. Ho tek utgangspunkt i fire fundament: eit nasjonalt balansert forsvar, alliert militært samvirke og internasjonalt samarbeid, alminneleg verneplikt og totalforsvaret. Rapporten peikar på ei svekking i berekrafta til desse pilarane som følgje av vedvarande budsjettpress, systematiske underrapporteringar av kostnadar og mangelfull gjennomføring av planlagde strukturendringar. Særleg er det ein markant skilnad mellom planlagde budsjettforutsetningar og faktiske bevilgningar, og kostnadsanslaga for tidlegare planar har vist seg å vere 20–30 prosent for låge. Samstundes har Hæren redusert mobiliseringsstyrken kraftig, medan felles ressursar til øving, materiell og drift er kutta ukritisk. Utvalet argumenterer for at framtidig hovudkurs bør vektleggje eit meir allianseorientert forsvar med evne til internasjonale operasjonar, samtidig som ein må sikre nødvendige investeringar og realistisk langtidsplanlegging. Analysane legg vekt på kombinasjonen av driftsbesparelser og målretta investeringar, betre langtidsøkonomisk styring, og ei tydeleg prioritering av oppgåver og ambisjonsnivå for å gjenreise robustiteten i totalforsvaret.