Søk i NOU-arkivet

Denne utgreiinga tek for seg korleis petroleumsinnretningar på norsk kontinentalsokkel skal handterast når felt blir avvikla. Bakgrunnen er aukande tal innretningar og uklåre reglar internasjonalt og nasjonalt om fjerning, etterlatelse eller gjenbruk. Samfunnsutfordringa er å balansere omsyn til sikkerheit, miljø, fiskeri og færdefri ferd på havet mot økonomiske kostnader for operatørane og staten. Utvalet peikar på behov for klar og heilskapleg regulering i petroleumslova som krev godkjend avslutningsplan, set vurderingskriterium (ferdsel, fiske, miljø, sikkerheit, havdyp/vekt og økonomi), og fastlegg plikt til fjerning eller moglegheit for anna disponering. Spørsmålet om statleg, vederlagsfri overtaking av innretningar er særleg omstridt; utvalet legg fram hovudforslag for statleg overtakelse med reglar om ansvar og økonomisk oppgjer, men nemner også eit mindretalsforslag. Forslaget omfattar òg reglar om rørleidningar, garanti for fjerningskostnader, skattemessig handsaming og tilhøyrande endringar i petroleumslova. Hovudkonklusjonen er at klare, forutsigbare reglar vil betre miljøvern, skipssikkerheit og rettstryggleik, samtidig som dei må gje rom for faglege avvegingar i einskilde saker.

Utgreiinga tar føre seg behovet for eit heilskapleg regelverk for anlegg, bygging og drift av rørledningar for transport av olje og gass over land. Bakgrunnen er auka ilandføring frå felt til havs og ønskje om trygg og samfunnsmessig forsvarleg vidaretransport til industrielle mottakarar og eksportmarknader. Rapporten peikar på at slike rørleidningsprosjekt har stor nasjonal og økonomisk betydning og krev avveging mellom samfunnsøkonomiske fordelar, miljøomsyn, arealbruk og rettstryggleik for grunneigarar. Utvalet føreslår eit rammeverk basert på konsesjonsliknande tillatelsar, krav om konsekvensutgreiing, offentleg handsaming og medverknad, samt klåre reglar for ekspropriasjon og erverv av rettar. Det legg vekt på tryggleik, førebygging av forureining, landskapsrestaurering etter anlegg og regulering av økonomiske forhold som transporttariffar. Myndigheitene skal ha vide fullmakter til å bestemme kva som kan transporterast, å setje vilkår, og å krevje samtykke ved overdragingar eller pantsetjing. Tillatingane er som hovudregel tidsavgrensa med høve til forlenging, men éin dissens gjev uttrykk for at varig tillatelse òg kan vere aktuell. Forslaget søker å unngå overlapping med petroleumslova til sjøs og å leggje til rette for ein føreseieleg, trygg og samfunnsnyttig rørleidningssektor.

Denne utredninga handsamar rettsreglar for erstatningsansvar ved forureining som følgje av petroleumsverksemd på norsk kontinentalsokkel. Ho kjem som eit tillegg til tidlegare forslag til petroleumslov og har til mål å avklare kven som skal bære økonomisk ansvar ved utslepp, kva ansvarstype som skal gjelde, og korleis ansvar kan kanaliserast og sikrast. Utvalet vurderer både nasjonale erstatningsreglar og relevante internasjonale konvensjonar (mellom anna Bonn-, Brussel- og Fonds-konvensjonane) og peikar på særlege farar ved oljeverksemd til havs, behovet for effektive skadeoppgjer og tydelege reglar om regress og forsikringsplikt. Sentral problemstilling er om ansvaret skal vere objektivt eller byggje på skuld, og om det skal setjast eit monetært tak på ansvar (begrensa vs. ubegrensa ansvar). Utvalet ligg i hovudsak på ei felles linje, men syner dissens i spørsmålet om ansvarslimitar og regressrett. Forslaga omfattar definisjon av verneområde, kven som er ansvarleg (operatør/ansvarshavar), reglar om kanalisering av ansvar, unntak, verneting, krav til sikkerheitsstillelse og tilknyting til internasjonale avtalar. Målet er å skape eit klart regelverk som både vernar miljø og sikrar effektiv erstatningsutbetaling til skadelidne.