Søk i NOU-arkivet

NOU 2023:7 granskar rettstryggleiken for barn og foreldre i barnevernet og peikar på eit breitt sett utfordringar som påverkar både kvaliteten i avgjersler og tilliten til tenesta. Utgreiinga nemner at utydelege rettslege kriterium, varierende praksis mellom kommunar og manglande system for kvalitetssikring fører til ujamne mønster i sakshandsaminga. Barn si medverknad er for svak, og informasjon til foreldre og barn blir ofte for dårleg. Ressursmangel og kompetansegap blant fagarbeidarar påverkar saksbehandlingstider, dokumentasjon og vedtak. Kontroll- og klageordningar fungerer ikkje godt nok for å rette feil raskt eller å lære av systemsvikt. Utvalet peiker på behovet for betre reglar, klarare ansvar og sterkare rettstryggleiksinstitutt, kombinert med organisatoriske og økonomiske tiltak for å sikre tidleg, fagleg forsvarleg og lik handsaming. Målet er eit barnevern som både vernar barnet og respekterer rettane til familien, gjennom betre prosessar, meir kompetanse og tydelegare kontrollmekanismar.

Utredninga vurderer særavgiftene på sjokolade- og sukkervarar og alkoholfrie drikkevarer med fokus på folkehelse, økonomisk effektivitet og administrerbarheit. Ho byggjer på målet om å redusere inntak av frie sukkerhaldige produkt som bidrar til overvekt og ikkje-smittsomme sjukdommar, samstundes som avgiftsopplegget skal vere enkelt å administrere og rettferdig i forhold til bedrifter og forbrukarar. Utvalet drøftar kva for avgiftsgrunnlag som best sikrar at avgiftene påverkar forbruket i ønskjeleg retning — til dømes volumbasert vs. sukkerinnhaldsbasert avgift — og vurderer fordelingsverknader, grensehandel og potensielle omgåingsstrategiar. Rapporten legg vekt på klåre mål for avgiftene, behovet for evaluering etter innføring og at inntektene skal handterast transparent. Samstundes hevdar utvalet at avgifter er eitt av fleire verkemiddel som må nyttast i samspel med regulering, informasjon og retningslinjer i helsesektoren for å løyse utfordringane knytte til høgt sukkerinntak i befolkninga.

Utgreiinga løftar fram at Noreg står overfor aukande, systemisk sårbarheit fordi kritiske samfunnsfunksjonar i aukande grad byggjer på IKT-tenester som er komplekse, tett integrerte og delvis privateigde. Samfunnsutfordringa er todelt: manglande tyding av ansvar og manglande heilskapleg regulering aukar risiko for store følgjeskadar ved alvorlege cyberhendelsar, samstundes som mange offentlege og private aktørar har varierande modenheit innan risikostyring, hendingsovervaking og krisehandtering. Utvalet peiker på behov for klarare rollefordeling mellom statlege organ, sterkare normative krav til eigarar og drivarar av kritisk IKT-infrastruktur, betre informasjonsutveksling og styrka kapasitet for nasjonal situasjonsforståing og kriseleiing. Konklusjonen er at ein må kombinere organisatoriske endringar, presise lovpålagte ansvar, meir målretta tilsyn og ressursar til kompetanse og øving for å redusere sårbarheita. Tiltaka skal legge til rette for at både private leverandørar og offentlege etatar har robuste, etterprøvbare standardar, obligatorisk rapportering ved alvorlege hendingar og betre koordinering i nasjonal og internasjonal beredskap.

Utgreiinga tek utgangspunkt i at tryggings- og trusselbiletet har endra seg sidan tidlegare regelverk, særleg med aukande digitalisering, tverrsektorielle avhengnader og meir avanserte IKT-angrep. Det peikar på behovet for eit robust, framtidsretta lovgrunnlag som tek vare på både militære og sivile omsyn, beskyttar kritiske samfunnsfunksjonar, og regulerer handtering av sensitiv og samfunnsviktig informasjon – både graderte og ikkje-graderte data. Utvalet vurderer om éi samla lov eller ei todeling av regelverket er mest formålstenleg, og ser behovet for ei harmonisering mot internasjonale krav som EU‑direktiv om nettverks- og informasjonssikkerheit. Vidare skal regelverket balansere krav til tryggleik mot økonomisk lønnsemd, gjere tilsyn og kontroll meir eigna til dagens risiko, og klargjera ansvar og rollar for forvaltning og sektorstyresmakter. Forslaget omfattar òg forslag om modernisering av eldre instruksar, tiltak for kontroll med eigarskap og drift i kritisk sektor, og tilråding om at føresette verkemiddel må kunna handtera raske teknologiske endringar og trugsmål i det digitale rommet.

Denne utredninga peiker på at digitaliseringa har gjort samfunnet meir effektivt, men òg meir sårbart. Avhenget av IKT pregar kritiske tenester innan energi, transport, finans og offentleg forvaltning, og angrep frå kriminalitet og statlege aktørar blir både vanlegare og meir avanserte. Rapporten synleggjer manglande oversikt over avhengigheiter, ulikt sikkerheitsnivå mellom sektorar, konsentrasjon av leverandørar og svakheiter i styring og regelverk. Det fører til risiko for alvorlege samfunnsskonsekvensar ved omfattande IKT‑hendelser. Utvalet legg fram ei heilskapleg tilnærming: betre nasjonal styring, klårare ansvarsdeling, plikt for meldinga av alvorlege hendingar, styrking av operative beredskapsmilar og betre informasjonsdeling mellom offentleg og privat sektor. Det blir også peikt på behov for lovendringar, krav i offentlege anskaffingar, styrkt nasjonal kapasitet (CERT-tenester), meir kompetanse og økonomiske insentiv for å redusere sårbarheit i kritiske leverandørkjeder. Målet er eit risikobasert rammeverk som både beskytter enkeltmenneske og sikrar samfunnskritiske funksjonar mot digitale angrep og systemfeil.

NOU 2013:8 gjer ei brei vurdering av losordninga i Noreg med sikte på å styrkje sjøsikkerheita. Rapporten tek utgangspunkt i aukande skipstettleik, større skip og meir krevjande farvatn, og peiker på at ein velfungerande losordning er sentral for å førebygge grunnstøtingar, miljøulukker og trafikkork. Utgreiinga identifiserer manglar i regelverk, organisatorisk handtering og beredskap som kan svekkje tryggleiken dersom dei ikkje vert adresserte. Hovudkonklusjonen er at det offentlege sitt overordna ansvar for losing bør haldast, samstundes som organisering, regelverk og finansieringsmodellar må moderniserast. Rapporten tilrår ei tydeleggjering av regelverket gjennom ei samla lovgiving for los, ei meir robust regionsinndeling, styrka krav til kompetanse og ikkje minst betre samordning mellom losar, Kystverket og andre maritime tenester. Den legg også vekt på økonomisk berekraft gjennom brukarfinansiering, forbetra tariffsystem og investering i digitale støttesystem. Målet er å sikre at losordninga framleis gir høgt nivå på sjøsikkerheit og miljørisikohandtering i eit endra maritimt landskap.