Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga tek føre seg om yrkesgrupper i offentleg sektor som hovudsakleg rekrutterer kvinner, har rettferdig lønnsplassering samanlikna med yrke med annan kjønnsammensetnad som utfører arbeid av lik verdi. Ho set vurderinga inn i internasjonale forpliktingar (ILO-konvensjonane om lik lønn og mot diskriminering) og i norsk praksis gjennom Likelønnsrådet/Likestillingsrådet og rammeavtalar frå 1959–1972. Analysen viser at strukturelle skjevheiter — sektor- og yrkesfordeling, utdanningsnivå og stillingsplassering — bidreg til at kvinner som gruppe held lågare lønnsnivå sjølv der enkeltstillingar formelt er likestilte. Utvalet utdjupar kva som skal liggje i «arbeid av lik verdi» ved å legge vekt på faktorar som utdanning, arbeidstid, arbeidsforhold, ansvar og avansement. For å samanlikne yrke har utvalet beskrive utvalde stillingar i detalj og gjort skjønnsmessige vurderingar; bruk av eksisterande poeng- og arbeidsvurderingssystem er vurdert, men funne utilstrekkelege for alle samanhengar, slik at fagleg skjønn har vore avgjerande. Grunnlaget for vurderingane var tariffane per 1. mai 1973. Utvalet dokumenterer både praktiske problem ved å finne eigna samanlikningsyrke og behovet for systematisk arbeid for å retta opp lønnsplasseringar i tråd med likelønnsprinsippet i offentleg sektor.

Denne utgreiinga analyserer utfordringane ved å sikre intern transport på Svalbard under arktiske forhold. Havet er ofte islagt, terreng og avstandar gjer landtransport vanskeleg, og dette har ført til ei aukande satsing på lufttransport. Rapporten vurderer behov hos statlege institusjonar, næringslivet (særleg kulldrift ved Store Norske) og forsking, og slår fast at små og uregelmessige transportvolum, varierende godstype og høge kostnader rammar alle løysingar. Sentrale konklusjonar er at luftfarten bør bli hovudløysinga framover, men dette krev ei målretta utbygging av landbasert infrastruktur (landingsplassar, utstyr, navigasjons‑hjelpemiddel) og ei organisering av ein operativ lufttransportteneste. Rettleiande lovverk og forskrifter finst delvis — luftfartslova og særskilde reglar gjeld — men det er behov for å vurdere og eventuelt utvide reguleringa av motorferdsel i utmark og drifta av landingsplassar. Statsfartyet «Nordsyssel» og kommersielle skip dekkjer mykje tungtransport og samband til sjøs, medan helikopter og småfly er naudsynt for raske, fleksible og punktlege oppdrag. Utgreiinga peikar også på at ei eventuell storstilt utbygging av Svea vil krevje mykje større transportkapasitet mellom Longyearbyen og Svea.

Utgreiinga tek for seg problem med registrering av pensjonsgivande fartstid for arbeidstakarar i innanriks fart og fiskeri. Bakgrunnen er at pensjonsrettar og pensjonsstorleik etter gjeldande reglar byggjer på talet på godkjende fartsmånader, samtidig som revisjonar har avdekt hyppige uovereinsstemmelser mellom opplysningar frå den enkelte arbeidstakar og opplysningar frå rederi og sjømannskontor. Riksrevisjonen har peikt på saka sin økonomiske tyding og kravd ei skjerping. Utvalet vurderer eksisterande mønstrings- og registreringsordningar i Direktoratet for sjømenn, drøftar behovet for endringar i premie- og pensjonsberekningsreglar og skal, så langt råd, gi økonomiske overslag for statens føresetnader ved framleggne endringar. Hovudmålet er å få eit sikrare, meir påliteleg og oversiktleg system som reduserer feil ved pensjonsutrekning og gir betre kontroll med økonomiske konsekvensar for trygdesystemet.

Utgreiinga kartlegg at reglane for innanriks godstransport med jernbane er bygd på Befordringsvedtektene frå 1935, og peikar på eit tydleg behov for oppdatering og lovregulering. Sjølv om veg-, sjø- og lufttransport allereie er underlagde moderne lovreglar (vegfraktlova, CMR-reglar internasjonalt, og sjøfart- og luftfartslovgiving på sine område), står jernbanegodset att utan tilsvarande nasjonale lovreglar. Utvalet presenterer både eit detaljert utkast til nye vedtekter for NSB og ein skisse til lov om jernbaneansvar/«avtale om transport med jernbane». Hovudretninga er å tilnærme ansvarsreglane til internasjonale prinsipp (CIM) og nordiske forslag, avklare forholdet mellom vedtekter og lov, og modernisere reglar for stykkgods, forbrukarforsendingar og kombinasjonstenester. Rapporten identifiserer også behov for tydelegare regulering av unntak, avgrensing av ansvar, og harmonisering med andre transportformer for å sikre forutsigbarheit, rettstryggleik og konkurranseevne for jernbanetransporten. Utvalet sluttar i hovudsak saman om forslaga, men det finst enkelte dissensar i spørsmål knytte til omfanget av tvingande reglar og detaljutforming.

Utgreiinga skildrar ei vedvarande økonomisk krise innan trav- og galoppsporten på 1960- og 1970-talet. Slik drift har vorte halde oppe ved gjentekne, kortsiktige avgiftsnedsetjingar frå staten, men dette har ikkje løyst dei underliggjande strukturelle problema. Kostnadene i selskapa har auka langt raskare enn inntektene: lønns- og driftskostnader, trykking og drift av baneanlegg et opp marginane, medan premienivået til hesteeigarane i mange tilfelle er lågt og dekkjer ikkje eigarane sine kostnader. Som resultat har selskapa auka gjelda sterkt for å halde drifta i gang, og mange baner har gamle, lite publikumsvennlege anlegg som er dyre i drift. Innføring av meirverdiavgift vart peikt på som ei særskild trussel mot økonomien, og søknad om lånegaranti for større investeringar vart ikkje realisert. Rapporten framhevar at permanente løysingar krev strukturelle tiltak: investering i anlegg, betre tilbod for publikum, endra finansieringsmodellar og tiltak for å styrkje hovudinntektskjeldene (totalisatoromsetning, inngang, reklame), samstundes som ein sikrar rimelige premievilkår for hesteeigarar og stimulerer hestavelen gjennom målretta premieutbetalingar.

Denne NOU-en kartleggjer kvifor og korleis prioriteringar må takast i norsk helseteneste. Han peikar på auka etterspurnad, medisinsk-teknologisk framgang, ein aldrande befolkning og knappare ressursar som sentrale samfunnsutfordringar. Utredninga skil mellom ulike typar prioritering (fullstendig/partiell, nedprioritering/rasjonering) og legg vekt på at prioriteringar må byggjast på faglege, etiske og sosialpolitiske prinsipp. Utvalet synleggjer at prioriteringsprosessane i praksis er fragmenterte: avgjerder spreidd på mange nivå, påverka av teknologi, mediasaker, ventelister, privat praksis og lokale rutinar, noko som gir både tilfeldig og ujamn fordeling. For å møte utfordringane går utredninga inn for eit systematisk rammeverk med fem prioriteringsnivå, klåre mål og prinsipielle retningslinjer som vektlegg sjukdomsgrad, likskap (sosial, geografisk, alder), ventetid, helseøkonomiske vurderingar og i nokre tilfelle pasientansvar. Viktige verkemiddel som peikast på er betre planlegging, styrka forsking og evaluering, informasjon og bruk av konsensusprosessar. Målet er å gjere prioritering meir rettferdig, gjennomsiktig og effektiv, samstundes som ein tek omsyn til demokratiske verdiar og eksisterande rettsprinsipp om nødvendig helsehjelp.