Søk i NOU-arkivet

Utredinga tek føre seg behovet for lovheimlar som gjev styresmaktene rask og målretta handlefridom ved ekstraordinære kriser utanom krig eller direkte trugsmål mot rikets sjølvstende. Bakgrunnen er erfaringar frå blant anna stor flyktningtilstrøyming, naturhendingar, pandemiar og infrastruktursvikt, som synleggjer at gjeldande beredskapslovgiving av og til manglar smidige, sektorovergripande verkemiddel for å sikre heilskapleg ressursbruk og effektiv respons. Utvalet vurderer to hovudgrep: ei generell sektorovergripande fullmaktsbestemming som kan supplere eller avvike frå vanleg lovgiving, og ei eiga suspensjonshjemel som midlertidig kan endre enkeltpersonars rettsstilling i særlege situasjonar. Utvalet peikar på at helseområdet ikkje skal omfattast av suspensjon heimla, at terskelen for bruk må liggje lågare enn konstitusjonell nødrett, og at forbod mot brot på grunnlova og internasjonale menneskerettsforpliktningar må reflekterast i regelverket. Særskilde omsyn knytt til plan- og bygningslova ved nasjonale flyktningkriser blir drøfta, og det blir understreka at detaljar om mandat, omfang, varigheit, saksbehandling, varsling og kontrollmåtar må liggje som premiss for å avgrense risiko for maktmisbruk og sikre parlamentarisk og rettsleg kontroll.

Utgreiinga gir ei brei framstilling av korleis den norske banksektoren kom i ein alvorleg krise mot slutten av 1980- og byrjinga av 1990-talet. Hovudbildet er aukande tapsavsetjingar frå 1987 som førte til samla tap og sterkt svekt gjennomsnittleg soliditet i bankane, der fleire institusjonar tapte heile eigenkapitalen. Sikringsfond og fond oppretta for å stetta tap vart raskt tappa, og staten måtte tre inn med stabiliserande kapitaltilførsel og eigarskap i enkelte store institusjonar. Utvalget har vurdert økonomiske rammevilkår, penge- og finanspolitikk, interne styrings- og kontrollmekismar i føretaka og rolla til offentlege tilsynsorgan. Arbeidet baserer seg delvis på eit separat forskingsprosjekt, men manglande koordinering mellom dei to undersøkingane har ført til at dei framstår som to sjølvstendige arbeid. Utvalget har forsøkt å halde ein nøytral, framåtretta tilnærming og unndra seg individuelle skuldspørsmål, med mål om å identifisera systemsvakheiter og lærdomar som kan redusere framtidig risiko. Rapporten peikar på behov for å styrkja kapitalbufferar, forbetra reglar for rapportering og tilsyn, betre kriseberedskap og klarare ansvarslinjer mellom private institusjonar og offentlege organ.