Søk i NOU-arkivet

NOU 1988:34 tar for seg korleis Noreg kan sikre langsiktige, berekraftige utbyggingsmønster innanfor ramma av eksisterande politikk. Utgreiinga peikar på eit dobbeltsidig mål: å hindre nedbygging av dyrka og høgproduktive areal og samtidig leggje til rette for gode areal til bustad, næring og tenester med omsyn til miljø, samfunnsøkonomi og nærleik til arbeidsplassar og kommunikasjonar. Rapporten meiner at hovudløysinga ligg i betre kommuneplanlegging kombinert med styrka regional samordning. Den framhevar mangel på planfaglege verktøy, dårlege datagrunnlag og svak regional organisering som hovudårsakene til uføreseielege og spreidde utbyggingsmønster. Utvalet gjennomgår eksisterande samarbeidsmodellar, planformer og økonomiske ordningar — frå interkommunale plankontor til avgifter på omdisponering av jord og regionale utjevningsordningar — og vurderer administrative og økonomiske konsekvensar for private, kommunar, fylkeskommunar og staten. Rapporten tilrår konkrete organisatoriske grep, forbetra planprosessar, betre dataverktøy og nye økonomiske instrument for å styre utbygginga meir målretta, og peikar på behov for lovendringar og vidare utgreiing innan regionale styringsmodellar og økonomiske verkemiddel.

NOU 2019:18 vurderer korleis skattesystemet påverkar og bør utformast for næringa vi kallar havbruk (særleg oppdrett av laksefisk). Utvalet tek utgangspunkt i ei rask vekst i verdiskaping og eksport, samtidig som produksjonens naturgitte rammer gir særlege eigenskapar: innsats av avgrensa naturressursar, store svingingar i lønsemd, høge kapitalkrav og miljø- og samfunnsinteresser lokalt. Utfordringane er å utforme skattlegging som både tek omsyn til effektiv ressursbruk, fordelingsomsyn og krav om stabilitet og forutsigbarheit som næringa treng for investeringar. Rapporten peikar på at dagens skatteregime har svakheiter knytt til handtering av ressursrente, ulik behandling mellom ulike selskapsformer og høve for skatteplanlegging og overskifting av skattbar inntekt. Utvalet tilrår tiltak for å auke nøytralitet og effektivitet i skattlegginga, styrkje reglane mot skatteomgåing, klargjere skattemessig handsaming av biologiske eigendelar og forbetringar i avskrivings- og tapshandtering for å betre samsvar mellom økonomisk og skattemessig behandling. Målet er eit stabilt og rettferdig system som sikrar nasjonale inntekter frå knapp naturressurs, utan å hemme verdiskaping og innovasjon i sektoren.

Utgreiinga vurderer behovet for ei eiga rettsregulering av havbeite — definert som utsetting og gjenfangst av akvatiske organismar i næringsøyemed — med bakgrunn i forskings- og næringsprogrammet PUSH. Ho adresserer samspel mellom havbeite og allmenne fiskerettar, mogelege miljø- og smitterisikoar, samt økonomiske konfliktar mellom utsettarar og andre brukerinteresser. Hovudspørsmålet er om dei som set ut organismer bør få eksklusiv gjenfangstrett, og korleis ei slik rett best kan grensast og vernast. Utgreiinga går gjennom biologiske føresetnader for relevante artar, erfaringar frå utlandet (meir særleg Island), og rettslege spørsmål knytt til erstatning og ekspropriasjon når havbeite innskrenkar andre rettar. Den går inn for at havbeite berre skal kunne skje etter løyve (Kongen), og at løyvet skal innehalde eit avgrensa gjenfangstområde der rettshavar har enerett, med høve til å fastsetje fiskerestriksjonar i og kring området. Miljøomsyn får avgjerande vekt ved avslag. Det foreslås ikkje særskilde erstatningsreglar eller ansvarssystem ut over gjeldande forureinings- og erstatningsrett, men ekspropriasjon med vanleg erstatning må nyttast når særlege private rettar kolliderer med gjenfangstretten.

Utgreiinga vurderer eit samla regelverk for motorferdsel i utmark og vassdrag og peikar på ei rekkje samfunnsutfordringar knytte til vern av natur, friluftsliv, urfolkssrettar og lokalt sjølvstyre. Bakgrunnen er ønske om tydelegare reglar som balanserer retten til motorferdsel mot vern av biologisk mangfald, stilleområde og naturgrunnlaget etter Grunnlova §112 og naturmangfaldlova. Vidare adresserer utgreiinga konfliktar mellom nasjonale styringsprinsipp og kommunal forvaltning, manglande oversikt og kontroll med ulovleg køyremønster, behov for tilpassingar for samisk kulturutøving og tilgjenge for personar med nedsett rørsleevne. Rapporten bygger på gjennomgang av eksisterande regelverk, tidlegare forsøksordningar (til dømes MoSa og andre forsøksprosjekt), samt vurderingar av koplingar til plan- og bygningslova og andre sektorlover. Konklusjonen er at det trengs ein ny, heilskapleg motorferdsellov som gir klare rammer for kva motorferdsel som skal vere tillaten, styrkar vern for natur og urfolk, presiserer kommunal rolle og forvaltningsnivå, og skjerpar kontroll og sanksjonsmoglegheiter, samtidig som særskilte omsyn til tilgjenge og næringsverksemd blir teke i vare.

Utgreiinga kartlegg tilstanden for konservering av gjenstandar ved norske museum, vurderer behovet for tenester og personell, og legg fram ein plan for utbygging av atelier og utdanning. Ho tek utgangspunkt i at mange institusjonar har sporadisk eller mangelfull konserveringskapasitet, og at materialmangfaldet (arkeologisk, kulturhistorisk, biletkunst, kunstindustri m.m.) krev fagleg spesialisering og ulike ressursoppsett. Samfunnsutfordringa er å sikre bevaring av nasjonalt kulturvern i takt med auka innsamlingsvolum og modernisering av museumssektoren, med jamn fordeling av tilbod over landet og klar ansvarsfordeling mellom staten og institusjonane. Utvalet peikar på behov for både lokal atelierkapasitet ved større museum og regionale/sentrale fagmiljø for kompliserte oppdrag og forsking. Utdanningsløysingar blir vurderte i fleire modellar: vidareutvikling av handverksbasert opplæring, oppretting av konservatorskule/konservatorskulen og integrering/ samarbeid med universitetsnivå for teknisk-analytisk undervisning. Prioriteringar og framdriftsplan for det første tiåret vektlegg etablering av kjerneatelier, opplæring av personell og oppbygging av institusjonell administrasjon og finansiering. Deler av utvalet har dissent i hovudspørsmål kring utdanningsmodell og omfang av sentralisert skulegang.

Utredninga peikar på at tinglysing i praksis har fått fleire funksjonar enn berre rettsvern, og at dagens regelverk ikkje lenger er tilpassa samfunnsutfordringar eller tekniske moglegheiter. Det er utfordringar med at dokument blir tinglyst utan rettsleg behov, at tinglysingskontora må vidareformidle mange meldingar, og at manglande samordning med andre register svekkjer kontroll og informasjonsgrunnlag for arealforvaltning. Rapporten legg vekt på at ei framtidsretta løysing må handsame innføring av EDB (datamaskinbasert register), klargjere kven som skal ha kontrolloppgåver, og sikre grunnbokens truverde ved reglar for retting og sletting. Det føreslåtte lovskiftet skal gjere det mogleg å: avgrense kva som skal tinglysast, opprette samband mot eit nasjonalt grunneiendomsregister/geodatasystem, gjennomføre sanering av grunnbokstoffet før maskinell overføring, og innføre tydelege reglar om sletting ved ukjente heimelshavarar eller inaktivitet. Samstundes blir konsekvensar for organisasjon, klageordningar og administrative ressursar vurderte. Samla er målet betre informasjonskvalitet, meir effektive arbeidsprosessar og eit regelverk som fungerer både manuelt og i ei grad av automatisering.