Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga tek for seg om og korleis arbeidsmiljølova skal nyttast i petroleumsverksemda på norsk sokkel, og kva tilsynsordning som best sikrar arbeidstakarane og gir helheitleg regulering. Bakgrunnen er komplekse og delvis motstridande reglar: petroleumsregelverket, sjøfartslovgivinga og arbeidsmiljølova overlappar, og ulike typar innretningar (faste innretningar, flytande produksjon og innkvarteringsfartøy) er regulerte etter ulike regime og tilsynsmyndigheiter. Utvalet peikar på at teknologisk utvikling og auka bruk av flytande produksjonsinnretningar har gjort skillet mellom «sjøfart» og landbasert industri uklart og uhensiktsmessig. Vidare er erfaringar frå tidlegare gjennomgangar og rettsavgjerder (til dømes Dyvi Beta-saka) grunnlag for ny vurdering. Hovudkonklusjonen er at regelverket bør samordnast og tydeleggjørast gjennom ei utviding av arbeidsmiljølovens virkeområde kombinert med ei eiga forskrift for petroleumsverksemda, og at tilsynet må organiserast slik at det blir heilskapleg, effektivt og føreseieleg. Utvalet legg fram konkrete forslag til lovendringar, ny forskrift og endringar i relevant sjøfartslovgiving, og har vurdert administrative og økonomiske konsekvensar av tiltaka.

Utgreiinga tek for seg korleis regnskapslova bør endrast for å gjennomføre EUs regnskapsdirektiv (2013/34/EU) og samtidig modernisere og forenkle regelverket for norske føretak. Hovudutfordringa er å finne ei balansegang mellom betre samanliknbarheit og relevans gjennom tilpassing til internasjonale standardar, og redusert administrativt byrde for små og mellomstore verksemder. Utvalet er beden å leggja vekt på kost-/nyttevurderingar før meir omfattande krav blir innførde, og å vurdera særskilde forenklingar for mikro- og mellomstore føretak. Det blir òg lagt vekt på å vurdere om den rettslege standarden «god regnskapsskikk» skal haldast ved lag, eventuelt suppleras med direkte henvisningar til rekneskapsstandardar. Vidare adresserer mandatet rapporteringskrav om ikkje-finansiell informasjon, integrert rapportering, opningsbalansar, avvikande rekneskapsår og behovet for reglar om delårsrekneskap. Utvalet skal vurdera om selskapsrettslige tilpassingar er nødvendige for like utbyttegrunnlag når ulike rekneskapsregelverk blir brukte. Samla peikar utgreiinga på behov for presise avvegingar mellom internasjonalisering av standardar og nasjonale forenklingar tilpassa ulike typar føretak.

Utredninga gir ei samla vurdering av behovet for å modernisere og klargjere straffebestemmelsane som rører grove narkotikalovbrot (§162), ran (§267–268) og heleri (§317). Ho tek utgangspunkt i aukande kompleksitet i sakstypar, utvikling i omfang og internasjonal rettspraksis, og praktiske handhevingsproblem som gjer det vanskeleg å avgjere avgrensing mellom einskild- og fleire lovbrot, å bevise deltaking og å tilpasse straffeansvaret til økonomiske fordelar frå narkotikaomsetnad. Rådet peikar på at gjeldande formuleringar i straffelova er uklare, gir tolkningsvanskar og kan føre til ujamn straffeutmåling. For heleri vert handhevingsproblematikk framheva, særleg når tilhald med pengar eller eigedom som stammar frå narkotika ikkje direkte kan knytast til deltaking i omsetjinga. Utredninga føreslår klårare gjerningsbeskrivingar, vurdering av aukne strafferammer der det er pårekneleg, innføring av reglar som rammar «utbytteheleri», ei eiga bestemmelse om grovt ran og konkrete endringar for å lette bevisførsel og jurisdiksjon ved grenseoverskridande brot. Som vedlegg følgjer ei oppdatert stoffoversikt som grunnlag for rettsanvendinga.

Denne NOU-en tek for seg korleis eldre arbeidstakarar går over frå yrkesaktivitet til pensjon i eit perspektiv som balanserer den enkelte sin valfridom og samfunnets behov for arbeidskraft. Bakgrunnen er fallande yrkesdeltaking blant dei over 60 år, særleg blant menn, auka langtidsledigheit i denne aldersgruppa og langsiktige demografiske utfordringar som vil redusere arbeidsstyrken fram mot 2010 og 2030. Utvalet kartlegg offentlege og private pensjons- og stønadsordningar, med særskilt fokus på avtalefesta pensjon (AFP) og om denne ordninga i praksis erstattar uførepensjon eller dagpengar for personar som elles ville vore ute av arbeidslivet. Rapporten legg stor vekt på å slå ring om folketrygden som ei universell ordning, å unngå tiltak som gir auka press på trygdeøkonomien og samstundes å finne tiltak som aukar eldre si yrkesaktivitet og legg til rette for fleksibel avgang. Utvalet tilrår både tiltak som skal auke yrkesdeltakinga blant eldre og tiltak som skal gi meir fleksible overgangsordningar, og peikar på behovet for empirisk oppfølging og koordinerte vurderingar med private pensjonsordningar.

Utgreiinga kartlegg tilstanden for konservering av gjenstandar ved norske museum, vurderer behovet for tenester og personell, og legg fram ein plan for utbygging av atelier og utdanning. Ho tek utgangspunkt i at mange institusjonar har sporadisk eller mangelfull konserveringskapasitet, og at materialmangfaldet (arkeologisk, kulturhistorisk, biletkunst, kunstindustri m.m.) krev fagleg spesialisering og ulike ressursoppsett. Samfunnsutfordringa er å sikre bevaring av nasjonalt kulturvern i takt med auka innsamlingsvolum og modernisering av museumssektoren, med jamn fordeling av tilbod over landet og klar ansvarsfordeling mellom staten og institusjonane. Utvalet peikar på behov for både lokal atelierkapasitet ved større museum og regionale/sentrale fagmiljø for kompliserte oppdrag og forsking. Utdanningsløysingar blir vurderte i fleire modellar: vidareutvikling av handverksbasert opplæring, oppretting av konservatorskule/konservatorskulen og integrering/ samarbeid med universitetsnivå for teknisk-analytisk undervisning. Prioriteringar og framdriftsplan for det første tiåret vektlegg etablering av kjerneatelier, opplæring av personell og oppbygging av institusjonell administrasjon og finansiering. Deler av utvalet har dissent i hovudspørsmål kring utdanningsmodell og omfang av sentralisert skulegang.

Utgreiinga legg fram eit forslag om ei samla tvangsbegrensingslov som skal regulere bruk av tvang og inngrep utan samtykke i helse- og omsorgstenesta. Bakgrunnen er at dagens regelverk er fragmentert og gir ulik praksis mellom sektorar og kommunar, noko som svekkjer rettstryggleiken til livsutfaldande og sårbare personar. Utvalet peikar på at tvang ofte vert nytta utan tilstrekkeleg vurdering av samla alternativ, vurdering av pasientens beslutningskompetanse eller skriftleg dokumentasjon av vurderingane. Det finst store utfordringar knytt til tvang i somatisk eldreomsorg og blant personar med demens og utviklingshemming, manglande opplæring og kompetanse hos tilsette, og svakheit i tilsyns- og klageordningar. For å styrkje rettstryggleiken og redusere unødig tvang føreslår utvalet ein prinsippfesting om minst mogleg inngripande tiltak, klarare vilkår for inngrep utan samtykke, krav til kontinuerleg vurdering, prosedyrar for dokumentasjon, og betra tilsyn og registrering. Utvalet legg også vekt på førebygging gjennom kompetanseheving og systematisk arbeid for brukarinnverknad og frivillige tiltak, og tilrår strukturelle endringar for å betre kunnskapsgrunnlaget om bruk av tvang i tenestene.