Søk i NOU-arkivet

Delutgreiinga tek for seg behovet for systematisk opprydding i det norske lovverket gjennom å fjerne lover som ikkje lenger har funksjon eller føremål. Utvalet harkartlagt lovverket med sikte på å identifisere «gjenstandslause» og andre foreldede lover som skaper forvirring, unødvendig arbeid og dårleg oversikt. Rapporten peikar på både tekniske lovverksproblem — manglande samla register og uklare rutinar for midlertidige eller utløpte heimlar — og samfunnsomsyn: reglar som har mista relevans ved samfunnsendringar eller ved at ny rett gjer eldre lovar overflødige. Hovudkonklusjonen er at ei rekkje heile lover bør opphevast formelt for å rydde i rettskjeldene, og at dette kan gjerast utan å endre andre lover når ein held seg til visse kriterium. Vidare legg utgreiinga vekt på at rutinar må etablerast for å føhindre at nye unødvendige lover blir vedtatt, betre styring og registrering av forskrifter, bruk av forskriftsheimlar i staden for separate lover der dette er føremålstenleg, og etablering av prosedyrar for evaluering og etterkontroll av lover og forskrifter.

Dette delutgreiinga tek for seg samordning av plan- og bygningslova med eit vidt spekter lover som direkte rører ved bruk av grunnareal og naturressursar. Bakgrunnen er at mange sektorlover har regler som kan komme i konflikt med kommunal og fylkeskommunal planlegging, noko som skapar fragmentering, uklare ansvarsforhold og praktiske regelkonfliktar ved arealdisponering. Utvalet avgrensar arbeidet til lover med direkte betydning for grunn og ressursbruk, og føreslår samordningsbestemmelsar i kring 30 lover for å sikre coherent styring av arealbruk. Hovudidéen er å etablere prinsipp og ein «samtykkemodell» som skal klargjere forholdet mellom sektorlovgiving og planbestemmelser, redusere motstridande praktisering og gi kommunane handlingsrom innan planrammer. Rapporten peikar òg på at plan- og bygningslova har ei vidare ramme som omfattar økonomisk, sosial og kulturell planlegging, og at dette området krev eigne samordningstiltak i ein framtidig fase. Vidare inneheld utredninga konkrete forslag til endringar i plan- og bygningslova, vurderingar av korleis sektorlover under fleire departement bør tilpassast, og ei gjennomgang av økonomiske og administrative konsekvensar ved ei slik samordning.

Denne utredninga vurderer korleis nye lover, forskrifter og administrative reglar påverkar forvaltninga økonomisk og administrativt. Prosjektet er sett som eit sentralt ledd i arbeidet med å auke effektiviteten i offentleg sektor. Bakgrunnen er at regelverk ofte blir utarbeidd utan full oversikt over ressursbehov, administrative følgjer og verknad for andre nivå i styringa — fylke, kommunar, næringsliv og enkeltpersonar. Utredninga dokumenterer at det finst sprikande grad av merksemd om slike konsekvensar i departementa, og at tidleg drøfting og betre rutinar i lovførebuing vil redusere uheldige sideverknadar. Rapporten legg vekt på forenkling, meir helhetssyn og tydelege retningslinjer for korleis konsekvensar skal utgreiast. Nokre tiltak kan gjennomførast raskt medan andre krev tid og koordinerte grep. Det blir også tilrådd offentleg publisering og spesiell formidling for å nå kommunar, næringsliv og publikum. Avslutningsvis vert det peikt på behovet for å involvere Stortinget i vurderingane av korleis ein best følgjer opp forslaga og sikrar at regelverket verkar etter intensjonen, samtidig som administrative kostnader blir haldne nede.