Søk i NOU-arkivet

Denne utgreiinga vurderer om eit separat medieetisk tilsyn kan styrkje personvern- og etikkhandtering innan norske medium. Ho plasserer problemstillinga i eit breiare mediepolitisk perspektiv: sterk teknologisk og marknadsdriven endring, avideologisering, og ei utvisking av grensene mellom nyheitsformidling og underhaldning som aukar kravet til tydeleg ansvar og klagemekanismar. Rapporten peikar på at dagens ordningar—sjå til dømes sjølvjustis i pressa og eit lovbasert klageorgan for kringkasting—har både styrkar og svakheiter, særleg når det gjeld publikumsskontakt, mekling og samordning mellom sektorar. Føremålet med forslaget er å skapa eit eigna bransjestyrt system med ein særskild medieombudsfunksjon som aktivt meklarskap og informasjonsinstans i personverkssaker, og eit klageutval som handsamar avgjerande tvistar etter skjøn og «Vær Varsom»-prinsipp. Utgreiinga presenterer to posisjonar: eit fleirtal som ønskjer ein rammelov for å sikre forpliktingar for alle aktørar og ein reservemekanisme i forvaltninga dersom bransjen ikkje leverer, og eit mindretal som meiner eit reint sjølvjustissystem er prinsipielt å føretrekkje. Konklusjonen går likevel tydeleg mot å etablere eit felles, bransjebasert system med ombud og klageutval for å betre publikumstilgang, mekling og etisk følgje opp i ei tid med skjerpa medieutvikling.

Utredninga gir ei systematisk evaluering av barneombudsinstitusjonen og drøftar korleis offentlege organiseringsformer kan styrkje barns og ungdoms interesser. Ho tek utgangspunkt i at institusjonen ikkje tidlegare har vore gjenstand for ei heilskapleg formåls- eller konsekvensvurdering, og kartlegg både formelle roller (t.d. talerør, høringsinstans, tilsyn) og uformelle praksisar (t.d. pådrivar, lobbyist, medieaktør). Utredninga vurderer verkemiddelbruken til ombudet, kompetansen og avgrensingar i rettslege/fullmaktsforhold, og ser særleg på korleis ombudet påverkar konkrete endringar for barn og den breiare samfunnsutviklinga innan barne- og ungdomspolitikken. Rapporten set også organiseringa av skule, barnehage, helsestasjon, barnevern, fritidstiltak og familiens rolle inn i eit heilskapleg perspektiv og peiker på behovet for betre samordning mellom statleg og kommunalt nivå. Gjennom brei informasjonsinnhenting — inklusiv dialog med tidlegare ombod, fagmiljø, kommunar og frivillige organisasjonar — gir utvalet både dokumenterte tilstandsbeskrivingar og konkrete forslag til korleis institusjonen og det samla tenestetilbodet kan utviklast for å betre å ivareta barns rettar og interesser.

Utgreiinga vurderer erfaringane med Stortingets ombudsmann for forvaltninga og peikar på både nasjonale og internasjonale føresetnader for ordninga. Ho plasserer ombodsmannen som eit sentralt kontrollorgan for å verne borgarane mot urett i offentleg forvaltning, og dokumenterer at tilsvarande ordningar har spreidd seg breitt internasjonalt. Utvalet ser at namnet «ombudsmann» er godt innarbeidd trass i at det ikkje er kjønnsnøytralt eller særs informativt, og føreslår å legalisere «Sivilombudsmannen» som vanleg sidebetyding. Juridisk kompetanse vert vurdert som naudsynt for stillinga, og kravet om juridisk utdanning blir oppretthalte. Valprosedyren skal liggje innanfor Stortingets ordinære rammer, men utvalet tilrår at valet skjer utan debatt for å skjerme diskusjon om personlege forhold. Vidare vurderer utvalet reglar for stadenfortredar, pensjon, tilsetjingsreglar for kontoret, innsyn og tausheitsplikt, mynde til å krevje opplysningar og avgrensingar i klagehandsaming. For å møte aukande arbeidsmengd blir tiltak som forsterka personale, delegasjon av mynde, distriktskontakt og betre informasjon overvegd. Hovudmålet er å styrke ombudsmannsinstitusjonen, gjere ho meir tilgjengeleg for publikum og sikre at avgjerder og anbefalingar vert følgde opp av forvaltninga.