Søk i NOU-arkivet

Denne utredninga vurderer om Noreg bør ratifisere og gjennomføre HNS‑konvensjonen (1996) om ansvar og erstatning ved sjøtransport av farlege og skadelige stoff. Ho tek utgangspunkt i aukande internasjonal merksemd etter fleire alvorlege ulykker i europeiske farvatn, og peikar på at konvensjonen gir eit meir robust erstatningssystem: skipseigar får objektivt ansvar for personskade, forureining og annan skade, plikt til forsikring, og skadelidne får rett til direktekrav mot forsikringsgjevar. Når ansvarens øvre grenser etter HNS er langt høgare enn tidlegare normer, og eit internasjonalt fond (HNS‑fondet) skal dekke erstatning utover rederansvaret, vil dette styrkje moglegheita for full dekning ved store ulykker. Utgreiinga peikar òg på praktiske føresetnader: Noreg har relativt låg import av avgiftspliktige stoff, moglegvis berre 10–15 norske verksemder blir avgiftspliktige; datagrunnlaget er usikkert. Komiteen tilrår samordna gjennomføring med EU‑land og dei andre nordiske landa, oppdatering av sjølova (nye paragrafar og kapitteltilpassingar), og etablering av nasjonale rutinar for avgiftsinnkrevjing og kontroll som skal føra bidrag vidare til det internasjonale fondet. Tidsaspektet er relevant fordi EU oppmodar medlemslanda om gjennomføring innan rimelig tid (mål 30. juni 2006).

Denne NOU-en kartleggjer transportstrømmer, kostnader og rammevilkår som påverkar norsk utanrikshandel. Utredninga tek mål av seg å synleggjere korleis transport-, lager- og logistikkostnader (MA-kostnader) påverkar konkurranseevna for eksportørar og importørar, og samanliknar der det er mogleg med internasjonale forhold. Ho peikar på at transportkostnader er ein vesentleg del av produksjons- og marknadsføringskostnadene, særleg for eit land med høg eksportandel av BNP. Rapporten vurderer transportmiddelbruk, flaskehalser i infrastruktur (hamnar, vegnett, ferge- og jernbaneforbindelsar), administrative hinder ved grensekryssing og nødvendigheita av teknisk og organisatorisk tilpassing til internasjonale standardar. Utvalet framhevar at liberalisering av transportmarknader (særleg i lys av EFs indre marknad), harmonisering av vegtransportreglar, effektiv havnedrift og administrative forenklingar kan gi vesentlege gevinstar. Miljøulemper vert omtala som viktig bakteppe utan at konkrete miljøreguleringar vert anbefalte i denne rapporten. Vidare peikar rapporten på behov for forsking, betre statistikk og opplæring for å realisere rasjonaliseringsgevinstar og betre leveringstenester som styrkar norsk næringsliv internasjonalt.

Utgreiinga tar føre seg behovet for eit heilskapleg regelverk for anlegg, bygging og drift av rørledningar for transport av olje og gass over land. Bakgrunnen er auka ilandføring frå felt til havs og ønskje om trygg og samfunnsmessig forsvarleg vidaretransport til industrielle mottakarar og eksportmarknader. Rapporten peikar på at slike rørleidningsprosjekt har stor nasjonal og økonomisk betydning og krev avveging mellom samfunnsøkonomiske fordelar, miljøomsyn, arealbruk og rettstryggleik for grunneigarar. Utvalet føreslår eit rammeverk basert på konsesjonsliknande tillatelsar, krav om konsekvensutgreiing, offentleg handsaming og medverknad, samt klåre reglar for ekspropriasjon og erverv av rettar. Det legg vekt på tryggleik, førebygging av forureining, landskapsrestaurering etter anlegg og regulering av økonomiske forhold som transporttariffar. Myndigheitene skal ha vide fullmakter til å bestemme kva som kan transporterast, å setje vilkår, og å krevje samtykke ved overdragingar eller pantsetjing. Tillatingane er som hovudregel tidsavgrensa med høve til forlenging, men éin dissens gjev uttrykk for at varig tillatelse òg kan vere aktuell. Forslaget søker å unngå overlapping med petroleumslova til sjøs og å leggje til rette for ein føreseieleg, trygg og samfunnsnyttig rørleidningssektor.

Utgreiinga vurderer korleis den offentlege forvaltninga kan fremje internasjonalisering av norsk næringsliv gjennom betre mål, verkemiddel og organisering. Ho tek utgangspunkt i eit breitt internasjonaliseringsomgrep, frå eksport til uteetableringar, og peikar på at mange data manglar eller er utilstrekkelege for å vurdere innsatsen. Samfunnsutfordringa er å styrkje føretaka — særleg små og mellomstore — i konkurranse på utanlandske marknader utan å auke offentlege budsjettmidlar, ved å betre samordning, kompetanse, informasjon, finansielle ordningar og rammevilkår. Rapporten analyserer dagens apparat både heime og ute, samanliknar med nordiske løysingar og identifiserer flaskehalsar: fragmentert organisering, for dårleg kompetanse og informasjonsflyt, langsame saksbehandlingstider og utilstrekkelege risikoavlastande instrument. Hovudkonklusjonen er at effektivisering, betre prioritering og målretta bruk av eksisterande ressursar kan lukke store delar av gapet mellom behova og dagens nivå, men dette krev organisatoriske endringar, klårare ansvarsfordeling, styrkt kompetansebygging og raskare, meir fleksible finansielle verkemiddel. Rapporten legg fram konkrete tilrådingar innan organisasjon, kompetanse, informasjon, tenestetilbod og rammevilkår for å gjere norsk næringsliv meir konkurransedyktig internasjonalt.

Utvalet har vurdert GIEK sine garantiordningar i lys av endra internasjonale rammevilkår tidleg på 1980-talet, med auka politisk og kommersiell risiko i kjøparland og skjerpa konkurranse om eksportmarknadene. Rapporten byggjer på retningslinjer i Nasjonalbudsjettet 1983 og peikar på behovet for eit pårekneleg, konkurransedyktig og økonomisk forsvarleg statleg garantiapparat. Analysen dekkjer eksisterande ordningar (alminneleg garanti, særordning for utviklingsland og kursgarantien), samspel med eksportfinansiering (A/S Eksportfinans og «108-ordninga»), premiesystemet, sjølvfinansieringsprinsippet og moglegheit for privat risikoavlastning gjennom proratadeling og reassuranse. Rapporten dokumenterer betydelege svingingar i erstatningsutbetalingar i perioden 1968–82, skil mellom kortsiktige og langsiktige kredittar, og peikar på grenseverdiar for engasjement (om lag 7 mill. kr.) og vanlege løpetidspunkt (2–8,5 år). Utvalet vurderer at staten framleis har ei rolle for å dekkje særlege marknadssvikter, men tilrår sterkare risikodeling med private aktørar, presisering av regressreglar, meir dynamisk premiefastsetjing og konsekvensvurderingar ved endra garantivilkår for å sikre både konkurranseevne og budsjettmessig berekraft.

Utgreiinga kartlegg at reglane for innanriks godstransport med jernbane er bygd på Befordringsvedtektene frå 1935, og peikar på eit tydleg behov for oppdatering og lovregulering. Sjølv om veg-, sjø- og lufttransport allereie er underlagde moderne lovreglar (vegfraktlova, CMR-reglar internasjonalt, og sjøfart- og luftfartslovgiving på sine område), står jernbanegodset att utan tilsvarande nasjonale lovreglar. Utvalet presenterer både eit detaljert utkast til nye vedtekter for NSB og ein skisse til lov om jernbaneansvar/«avtale om transport med jernbane». Hovudretninga er å tilnærme ansvarsreglane til internasjonale prinsipp (CIM) og nordiske forslag, avklare forholdet mellom vedtekter og lov, og modernisere reglar for stykkgods, forbrukarforsendingar og kombinasjonstenester. Rapporten identifiserer også behov for tydelegare regulering av unntak, avgrensing av ansvar, og harmonisering med andre transportformer for å sikre forutsigbarheit, rettstryggleik og konkurranseevne for jernbanetransporten. Utvalet sluttar i hovudsak saman om forslaga, men det finst enkelte dissensar i spørsmål knytte til omfanget av tvingande reglar og detaljutforming.