Søk i NOU-arkivet

Denne utgreiinga tek føre seg familieverntjenesta som ein sentral lågterskeltilbod for familier i Noreg. Bakgrunnen er bekymring for at mange familiar ikkje får rett og rask hjelp, gjennom ujamn kvalitet, varierande tilgjenge og manglande ressursar og styring. Samfunnsutfordringa er at svake eller brotne relasjonar får vidtrekkjande konsekvensar for barns tryggleik og foreldres funksjonsevne, samtidig som fleire tenester opplever press og overlappande oppgåver utan tydeleg ansvar. Utgreiinga analyserer organisering, finansiering, oppgåvefordeling og regelverk og peikar på at dagens ordningar fører til for dårleg dekning, lange ventetider og ulik praksis mellom fylke og kommunar. Konklusjonen er at familievernet har eit viktig preventive potensial som ikkje blir utnytta godt nok. For å betre tilbodet føreslår utvalet målretta reformer innan finansiering, kapasitet, nasjonal styring, lovverk og kvalitetsutvikling, med større fokus på tidleg innsats, tverrfagleg samarbeid og digitalisering. Målet er å sikre at fleire familiar får den hjelpa dei treng, raskare og med jamnare kvalitet over heile landet.

NOU 2007:15 vurderer behovet for eit meir robust, fleksibelt og operativt forsvar tilpassa både nasjonal suverenitet og internasjonale oppdrag. Bakgrunnen er endringar i trusselbiletet og krav om rask reaksjonsevne, samstundes som forsvarsstruktur og materiell i mange delar er under press. Utgreiinga peiker på at eit framtidsretta forsvar må kombinere evne til territoriell kontroll med styrkar som kan delta i internasjonale operasjonar, ha høg mobilitet og tydleg kommando- og kontrollstruktur. Rapporten synleggjer manglar i beredskap, redusert disiplinert personellbehaldning og behov for modernisering av materiell og samband. Ho legg vekt på å styrkje grunnleggande militære kapasitetar, korta responstid, betre integrasjon mellom forsvarsgrenene og meir målretta ressursbruk. Konklusjonane er at eit styrka forsvar krev både organisatoriske endringar, auka ressursramme over tid, betre rekruttering og kompetanseutvikling, samt modernisering av hovedtyngdepunkt innan luftvern, sjøforsvar, mobil landmakt og etterretning/samband.

Denne utgreiinga analyserer korleis mange norske mindre kommunar (vanlegvis definert som under 5 000 innbyggjarar) slit med å handtere auka oppgåver, meir komplisert regelverk og krav til fagleg administrasjon. Rapporten peikar på at desse svikten påverkar tenestekvalitet og samspel med nabokommunar, fylke og stat. Kartlegging viser store variasjonar i kommunestørrelse og administrative stillingsoppsett, og at mange funksjonar i praksis blir løyste av folkevalde og frivillige tillitsmenn. Utvalet konkluderer med eit generelt behov for å styrke administrasjonen i desse kommunane gjennom kombinasjon av organisatoriske tiltak, lovendringar, større bruk av fellesordningar/interkommunalt samarbeid, betre økonomiske vilkår og fagleg rettleiing. Grensa 5 000 er nyansert — han markerer hovudgruppa med behov, men behovet kan også finnast i større og mindre grad i andre kommunar. Utgreiinga legg vekt på konkretiseringar som skal innarbeidast i revisjon av kommunelovverket og peikar på praktiske tiltak for å sikre forsvarleg saksbehandling, rekneskap, skoleadministrasjon, revisjon og teknisk drift i småkommunane.

Utgreiinga tek for seg korleis visuell kunst og kunsthandverk blir formidla i Noreg, med særleg søkelys på institusjonar, regionale tilbod og økonomiske rammer. Ho peikar på eit samfunnsproblem der tilgang til kunst og profesjonell formidling er ujamn geografisk, organisatorisk fragmentert og dårleg finansiert for mange aktørar. Samtidig synleggjer utgreiinga behovet for både nasjonale funksjonar (t.d. Riksgalleriet, utstillingsgarantiar, informasjonssenter i Oslo) og desentraliserte tiltak (fylkesgalleri, kunstmuseum i Tromsø, kunstnersentra og vandreutstillingar) for å nå publikummet. Kostnads- og konsekvensanalysar ligg til grunn for prioriteringane, og eit sett av vedlegg dokumenterer tilstand, reglar for internasjonal forsikring og praksis for vederlag. Konklusjonen er at målretta, konsentrert innsats og betre samordning kan auke tilgjenge, auke økonomisk tryggleik for kunstnarar og styrkje permanente samlingar og turnéverksemd; dette krev både nye institusjonelle løysingar, garantiordningar, vederlagsfond og meir stabile offentlege løyvingar.

Denne NOUen tek utgangspunkt i at velferd for vernepliktig og anna personell er ein kjerneoppgåve ved sidan av militær opplæring. Bakgrunnen er fleire tidlegare, avgrensa utredningar og eit behov for ein brei gjennomgang av alle tiltak som påverkar tryggleik, trivsel og livskvalitet under førstegangstenesta og ved omstillingar i Forsvaret. Rapporten peiker på at endringar i organisasjon og komprimerte tenestemønster ikkje automatisk reduserer behovet for omsorg og fritidstilbod; tvert om kan intensivering auke behovet for førebyggjande tiltak. Utvalet omfattar velferdstenesta både som eigen organisasjon og som eit større felt der tilgrensande tenester som voksenopplæring, presteteneste, idrett, kantinedrift og ordningar som gratis heimreise inngår. Sentrale konklusjonar er at velferdstenesta må styrkjast gjennom klårare ansvarsdeling, betre utdanning av velferdspersonell, større vekt på førebygging framfor berre reparasjon, og meir samarbeid regionalt mellom einingar for å oppretthalde tenestetilbod utan unødvendig kostnadsauke. Forslaget held seg innanfor realistiske budsjettomsyn og krev prioritering og omdisponering framfor ukritisk ressursauke.

Denne NOU-en tek for seg korleis eldre arbeidstakarar går over frå yrkesaktivitet til pensjon i eit perspektiv som balanserer den enkelte sin valfridom og samfunnets behov for arbeidskraft. Bakgrunnen er fallande yrkesdeltaking blant dei over 60 år, særleg blant menn, auka langtidsledigheit i denne aldersgruppa og langsiktige demografiske utfordringar som vil redusere arbeidsstyrken fram mot 2010 og 2030. Utvalet kartlegg offentlege og private pensjons- og stønadsordningar, med særskilt fokus på avtalefesta pensjon (AFP) og om denne ordninga i praksis erstattar uførepensjon eller dagpengar for personar som elles ville vore ute av arbeidslivet. Rapporten legg stor vekt på å slå ring om folketrygden som ei universell ordning, å unngå tiltak som gir auka press på trygdeøkonomien og samstundes å finne tiltak som aukar eldre si yrkesaktivitet og legg til rette for fleksibel avgang. Utvalet tilrår både tiltak som skal auke yrkesdeltakinga blant eldre og tiltak som skal gi meir fleksible overgangsordningar, og peikar på behovet for empirisk oppfølging og koordinerte vurderingar med private pensjonsordningar.