Søk i NOU-arkivet

NOU 1974:10 dokumenterer at Noreg på 1970-talet mangla eit representativt kvartærgeologisk kartverk i målestokkar som svarar til samfunnets behov. Utgreiinga viser at kart over løse massar er avgjerande for jord- og skogbruk, anleggsverksemd, arealplanlegging, miljøvern og ressursutnytting, og at manglande oversikt lett kan føre til irreversible og kostbare feildisponeringar. På tidspunktet for utgreiinga var berre om lag 15 % av landet dekka av publiserte oversiktskart og kring 3 % av detaljkart, mange av desse ikkje publiserte. Møtet initierte av NGU i 1970 samla fagmiljø og brukarar som klart stadfesta eit stort og aukande behov, og peikte på at innsatsen måtte intensiverast med standardisering av målestokk, tegnbruk og fargeval, betre organisering og etablering av databasar for geologisk materiale. Rapporten skil også mellom kvartærgeologi og berggrunnsgeologi og understrekar at løse avleiringar har vesentlege mekaniske eigenskapar som skil seg frå bergartane, noko som igjen påverkar plan- og byggesaker. Konklusjonen er eit klart behov for eit nasjonalt, koordinert kartleggingsprogram med standardar, ressursinnsats, publisering og databankstruktur.

Denne delutgreiinga granskar kven som eig og bør eiga to tilgrensande fjellområde i Rana kommune: Mofjellet og Svartisfeltet. Bakgrunnen er behovet for rettsleg klarheit rundt statleg krav på fjellområde og mogelege bruksrettar for tilgrensande private gardar. Utvalet har gått gjennom eigarforhold, grenser og historisk bruk, kartmateriale og partane sine anførslar. Rapporten avklarar at delar av Mofjellet ikkje bør krevjast av staten, medan for Svartisfeltet blir ein konkret grensetrekning tilrådd med presise topografiske referansar. Det blir særskilt presisert at staten ikkje bør krevje eigedomsrett eller fiskerett i Nedre Brunvatn, og at eigarane av Svartishei og Svartisdal etter utvalet si vurdering ikkje har bruksrettar på den delen av grunn som tilrådd statseigedom. Rapporten legg òg fram arealberekningar (Mofjellet ca. 17 000 dekar) og melder at underlag som kart og dokument følgjer i eigen ekspedisjon. Konklusjonane er einskaplege og legg opp til tydelege, kartfestde grenser for å unngå framtidige tvistar.

Denne utredninga tek for seg korleis kvotesystemet i norske fiskeri kan reformerast for å ivareta både berekraft, legitimitet og verdiskaping. Bakgrunnen er at marknaden for fiskekvotar over tid har skapt sterke eigedomsrettar og store økonomiske gevinster (ressursrente) som i liten grad tilfell staten og lokalsamfunn. Samfunnsutfordringa er å utforme reglar som både sikrar effektive fangstinsentiv og fordeler den økonomiske ramma rettferdig, utan å svekke forutsigbarheit og driftsøkonomi for levedyktige fiskeflåtar. Utredninga konkluderer med at meir av ressursrenta bør fangast opp til fellesskapet, gjennom målretta avgifter, auka bruk av auksjon og/eller særskilt ressursrentebasert skatt. Samtidig peikar den på behov for å modernisere tildelingsreglar, skjerme kyst- og småskalafiske og styrkje kontroll, datagrunnlag og forvaltningspraksis. Forslaga legg vekt på å kombinere effektiv ressursbruk, biologisk berekraft og fordelingsomsyn, og å bruke inntekter til samfunnsformål som distriktsutvikling, forskning og forvaltning.

NOU 1988:28 peikar på ei grunnleggjande utfordring i norsk kunnskapspolitikk: landet får ikkje nok kompetanse ut av befolkningens talent. Utgreiinga kombinerer analyse av ein raskt veksande global kunnskapsproduksjon med nasjonale tilstandsbeskrivingar—frå skuleopplæring til forskingstidsbruk—og konkluderer med at bitvise tiltak ikkje er nok. Rapporten framhevar at både grunnforsking og humaniora har eigenverdi som kulturell ytring og som grunnlag for velferd og berekraft. Samtidig blir samanvevinga mellom forsking, økonomisk vekst og samfunnsansvar understreka: kvalitet i forskinga er avgjerande for nasjonal konkurransekraft og for evna til å handtere etiske og miljømessige utfordringar. Ressurskapittel dokumenterer manglar på utstyr, driftsmidlar, bibliotek og bygningsinvesteringar, og peikar på lønns- og vedlikehaldsproblem. Utvalet argumenterer for ei samlande, langsiktig reorientering av systemet, der auka ressursar må kombinerast med betre styring, målretta investeringar og tiltak for å betre rekruttering, internasjonalisering og produksjon av system- og tverrfagleg kunnskap. Tonen er optimistisk: med målretta reformar og betre utnytting av eksisterande ressursar kan Noreg heve både omfang og kvalitet i utdanning og forsking.

Utredninga vurderer Havforskningsinstituttets rolle, organisasjon og ressursbehov i ei tid med aukande krav frå forvaltning, næring og samfunnet for øvrig. Instituttet er eit stort naturvitskapleg miljø som leverer kunnskap til forvaltning av villfiske, havbruk og overvaking av havmiljøet. Rapporten peikar på nye oppgåver innan bestandsovervaking, samspel mellom naturlege og kultiverte bestandar, havbruksforsking og miljøovervaking, og understrekar behovet for ny metodikk og instrumentering. For å møta desse utfordringane føreslår utvalet ei samla reorganisering etter ein «konsern»-modell med tre faglege senter (havbruk, marint miljø, marine ressursar) pluss ei administrasjons- og serviceavdeling. Sentera skal ha stor fagleg autonomi og kontaktutval for brukarinnverknad. Utvalet går inn for eit styringsorgan (styre) og ein dagleg leiar på åremål, samt at instituttet administrativt plasserast direkte under departementet framfor i direktoratet. Staten som finansieringsmodell vert tilrådd framfor fristilling, for å trygga langsiktig finansiering. Fartøydrift er avgjerande og krev om lag ein tredel av budsjettet; eit leigd fartøy bør erstattast med eit spesialfartøy. Rapporten legg òg vekt på å styrka formidling, tydleggjera avtaleforhold med forvaltninga og sikra personale og kompetanse for å halda høg kvalitet.

Dette er ei omfattande utgreiing om kor stort og kor raskt petroleumsverksemda på norsk sokkel bør utviklast. Utvalet vurderer økonomiske, regionale, sosiale og miljømessige konsekvensar av ulike utvinningsprofilar, og tek omsyn til usikkerheit i prisar og reserver. Problemstillinga er korleis ein best kan balansere høge statlege inntekter, industriell utvikling og tryggleik for andre næringar og samfunnsøkonomien. Rapporten framhevar særleg risikoen ved «for stort tempo»: press i arbeids- og leverandørmarknad, lønns- og prispress, regionale ubalanser og følgjer for fiskeri og andre lokale næringar. Samstundes vert fordelane ved høgare tempo peikte på, som raskare inntektsstraum og styrka leverandørindustri. Utvalet legg vekt på langsiktige kriterium for val av tempo, behov for operative reglar for inntektsanvending, og forvaltning av eit fond for oljeinntekter for å dempe konjunktursvingingar og sikre framtidige generasjonar. Rapporten meiner at politiske styringskriterium, treffsikre inntektsreglar og tiltak for å avbøte negative regionale og sosiale effektar er naudsynte ved val av utvinningsprofil.