NOU 2000: 27 - Sykefravær og uførepensjonering

Utgreiinga tek utgangspunkt i ei markant auke i sykefråværet og i tilgangen til uførepensjon mot slutten av 1990-talet, ei utvikling som kjem samstundes med lågare arbeidsløyse og høg sysselsetting — særleg blant kvinner og eldre. Utvalet kartleggjer utviklingstrekk, diagnosemønster og samspel mellom stønadsordningar, arbeidsmarknad og helsevesen, og vurderer regelverk, rehabiliteringstiltak og internasjonale erfaringar. Hovudinntrykket er at veksten i fråvær først og framst skuldast auking i langtidsfråvær, med muskel- og skjelettplager og psykiske lidingar som dominerande årsaker. Det finst tydelege konsentrasjonar: få sysselsatte står for mykje av det lange fråværet, og mange avsluttar sykepengeretten utan tydeleg overgang til arbeid. Utvalet peiker på insentivverknadar i stønadsregimane (til dømes friinntekt for uføre) og på at ansvar for oppfølging er spreidd mellom individ, arbeidsgivar og stat. For å snu utviklinga anbefalar utvalet ei kombinasjon av regelverksendringar, styrka arbeidsgivaransvar og tidleg, målretta oppfølging og rehabilitering, samstundes som ein må sikre sosiale mål som tryggleik og omfordeling. Måla bør vere konkrete og konsekvensane av tiltak vurderte både økonomisk og administrativt.