Søk i NOU-arkivet

Denne utgreiinga tek for seg korleis politiet og påtalemyndehandsamar opplysningar i ei rekkje register, med særleg fokus på samsvar mellom kriminalitetsbekjemping og vern av personopplysningar. Bakgrunnen er ei aukande bruk av elektroniske register og behovet for å oppdatere strafferegistreringsretten slik at ho blir samordna med den øvrige personopplysningslovgivinga. Samfunnsutfordringa er å finne ei balanse der politiet får nødvendige verkemiddel for førebygging, etterforsking og påtale, samtidig som enkeltmenneska sitt vern mot urimeleg overvaking, feilregistrering og lang lagringstid blir sikra. Utgreiinga kartlegg ulike politiregister (blant anna nasjonale register som SSP, BOT, pass-, våpen- og vaktverksemdsregistre) og peikar på utfordringar knytte til formålsavgrensing, innsyn, retting/sletting, tekniske og organisatoriske ansvar, samt manglande harmonisering av reglar for tilgang og lagring. Konklusjonane vektlegg behovet for ny lovgjeving for politiregistre, strengare og meir einsarta reglar om tilgang og retentionstid, betre innsyns- og klagemekanismer for registrerte, og styrka tilsyn og tekniske sikringstiltak for å redusere personvernrisiko utan å svekke politiets arbeidsevne.

Denne delinnstillinga evaluerer norske etterforskingsmetodar i lys av endra kriminalitetsbilete og teknologisk utvikling. Utvalet tek utgangspunkt i aukande alvorleg kriminalitet og færre moglegheiter for tradisjonelle metodar som vitneavhøyr og lokal kjennskap. Rapporten peikar på fire hovuddrivkrefter: reell auke i fleire kriminalitetstypar, uklare rettslege rammer for utradisjonelle metodar, samfunnsendringar som større mobilitet og internasjonalisering, og rask teknologisk utvikling som både kriminelle og politiet kan utnytte. Utvalet har særleg vurdert metodar som telefonavlytting, handsaming av overskuddsinformasjon, kontrollerte leveransar, infiltrasjon og andre ekstraordinære tiltak, og har samanlikna praksis med nordiske og andre europeiske land. Rapporten vektlegg at rettstryggleik må avvege mot effektive etterforskingar, sidan fleire metodar rammar personvern og kan ramme uskuldige. Samstundes blir det understreka at lovverket ikkje fullt ut har teke igjen teknologiske endringar og nye kommunikasjonsmåtar. Utvalet anbefaler tydelege regelendringar, klårare retningslinjer for bruk av meir inngripande metodar, auka internasjonalt samarbeid og tiltak for å byggje opp kompetanse og organisatoriske løysingar for å handtere moderne kriminalitet på ein rettssikker måte.

Utgreiinga tek for seg korleis det norske rettsapparatet kan møte trusselen frå terrorisme, og har to hovudføremål: å greie ut moglege former for terrortrussel mot Noreg og å vurdere straffe- og straffeprosessreglar som er relevante for å førebyggje og forfølgje slike handlingar. Utvalet delar trusselen i nasjonal og internasjonal terrorisme, og peikar på at Noreg historisk har vore lite utsett samanlikna med mange vesteuropeiske land. Det skuldast mellom anna manglande store innanrikspolitiske konfliktar, openheit i samfunnet og avgrensa grupper med intern disiplin til å gjennomføre større aksjonar. Samstundes åtvarar utvalet om sårbarheit ved å rekne med at Noreg ikkje kan bli råka i framtida. Ein sentral del av analysen er at omgrep som «terrorisme» er vanskeleg å avgrense presist juridisk, og at motivasjonen bak valdshandlingar må stå sentralt. Utvalet har særleg vurdert reglar om post- og telefonkontroll, romavlytting, endringar i straffelova og straffeprosesslova, samt konsekvensar for utlevering og utlendingelovgiving. Rapporten peikar på behov for klårare heimlar og avgrensingar for overvakingstiltak, tilpassingar i prosessreglar og forslag til nye lovbestemmelsar for å styrkje evna til å førebygge og etterforske alvorleg politisk vald utan å underminere rettssikkerheit og openheit i samfunnet.

Utgreiinga tek for seg problemet med at offentlege skjema og standardbrev ofte er vanskelege, overflødige eller dårleg tilpassa mottakaren. Publikum møter forvaltninga først og fremst gjennom slike skriv, og opplevingane påverkar tilliten til offentlege tenester. Utvalet peikar på at kompliserte lover og regelverk ofte blir brukt som unnskyldning for ikkje å forenkle kommunikasjonen, og at det ligg eit naudsynt ansvar i forvaltninga for å vurdere om skjema er naudsynt eller om opplysningar kan givast eller takast imot på annan måte. Ei rekkje tema blir analysert: publikums erfaringar og klager, skilnader i kontaktformer i ulike livssituasjonar, skjemaarbeid i andre land, språk- og formkrav, og datateknikkens innverknad inkludert personvern. Rapporten legg vekt på haldningsendring i forvaltninga og gir både praktisk veiledning (vedlegg) og organisatoriske forslag for å betre brukarmedverknad, samordning og opplæring. Målet er færre, klarare og meir brukarvennlege skjema og standardbrev som styrkar kommunikasjonen mellom staten og den einskilde.

Denne rapporten oppsummerer økonomiske hovudtrekk etter inntektsoppgjera i 2003 med særleg fokus på lønn, disponibel inntekt, prisutvikling og konkurranseevne. Rapporten set utviklinga i norsk økonomi inn i eit internasjonalt perspektiv og peikar på at oljepris og petroleumsinntekter dei siste åra har vore dominerande for nasjonalinntekta. I 2002 vart veksten i disponibel realinntekt svært låg, i stor grad som følgje av fall i oljeprisen målt i kroner og ei svak utvikling i bytteforholdet mot utlandet. Samstundes har lønnskostnadene halde fram med å vekse, medan utførte timeverk har blitt redusert, noko som har gitt moderat oppgang i samla lønnskostnader. Driftsresultata fall markert i 2002, først og fremst på grunn av svakare resultat i petroleumssektoren, medan driftsresultat i øvrige sektorar held fram med å stige, om enn meir moderat. Rapporten peikar òg på at netto formuesinntekter frå utlandet var positive for første gong på over femti år, og at endringar i rente- og stønadsbalansen påverkar inntektsveksten. Vidare inneheld arbeidet ei kartlegging av deltid i arbeidslivet som bakgrunn for vurderingar av arbeidsmarknaden. Samla gir analysen grunnlag for tilrådde tiltak innan lønnsdanning, konkurranseevneovervakning og statistikk- og prognosearbeid.

Denne rapporten gir eit fagleg grunnlag for lønnsoppgjeret i 2003 ved å analysere nasjonaløkonomiske hovuddrag som påverkar disponibel realinntekt, faktorinntekter og lønnskostnader. Rapporten peikar på ei svak avslutning i 2002: disponibel realinntekt fall med om lag 0,7 prosent etter mykje sterk vekst i 1999–2000. Oljeprisfallet skapte svekka bytteforhold og reduserte bidraget frå petroleumsnæringa, medan netto formuesinntekter frå utlandet vart positive igjen for første gong på over 50 år. Samla lønnskostnader steig markert i 2002, medan timelønnskostnaden auka meir enn timetala som vart utførte. Driftsresultata er framleis prega av store konjunktursvingingar, særleg i petroleumssektoren. Rapporten framhevar òg strukturelle trekk som fallande industriandel av totale lønnskostnader, stor offentleg sektor sin del av lønnskostnadene og betydelege registreringsmessige effektar i kommunane. Rapporten peikar på at usikkerheit i internasjonal økonomi og i oljeprisen vil vere viktige rammevilkår for lønnsoppgjera og den funksjonelle inntektsfordelinga i 2003.