Søk i NOU-arkivet

Denne utgreiinga tek for seg ei samla reform av strafferetten sine reglar om seksuelle krenkingar med sikte på å styrkje den seksuelle sjølvbestemmingsretten. Bakgrunnen er at dagens regelverk er fragmentert, uklar på samtykkebegrepet og manglar tilstrekkeleg vern mot ulike former for seksuelle overgrep, særleg i digitale og mellommenneskelege kontekstar. Utgreiinga peikar på samfunnsutfordringar som lågt påvisnings- og straffehyppigheit, vanskeleg bevisvurdering i saker utan ytre skadar, og behov for betre støtte til fornærma. Rådet konkluderer med at straffelovens kapittel om seksuelle krenkingar bør omarbeidast for å: klargjere at gyldig samtykke må vere frivillig, informert og vedvarande; gjere reglane meir omfattande slik at både tradisjonelle og digitale krenkingar fangast opp; innføre klarare kriterium for bruk av makt, truslar og utnytting av sårbare situasjonar; styrkje bevisreglar og prosedyre for å ivareta fornærma; og betre førebygging gjennom opplæring og satsing på støttetiltak. Forslaga legg vekt på balanserte straffeskjerpingar, tydelegare definisjonar, og organisatoriske tiltak for å betre etterforskning og rettsvern. Målsettinga er å auke rettstryggleiken til den som utsatt for krenking, samstundes som rettssikkerheiten for tiltalte blir ivaretatt.

Utgreiinga vurderer korleis tenestetilbodet fungerer for personar med autismespekterforstyrringar og Tourettes syndrom i Noreg, og peikar på omfattande gap mellom behov og tilbod. Ho skildrar utfordringar knytte til sen eller manglande diagnose, stor variasjon i tilgjenge og kvalitet mellom regionar, og dårleg samordning mellom skole, helse og sosialtenester. Pårørande og personar med diagnosane møter ofte fragmenterte tenester utan helhetleg, livsløpsorientert oppfølging, særleg i overgangar som frå barne- til vaksenfeltet. Rapporten framhevar behov for nasjonal styring, auka kompetanse og tverrfaglege spesialtilbod – inkludert lokal tilrettelegging i skule, arbeid og bustad – for å sikre livskvalitet, deltaking og brukarstyring. Rettstryggleik og forutsigbar finansiering er også viktige tema; utgreiinga tilrår klårare plikter og ansvar, betre rutinar for tidleg oppdaging og diagnose, styrking av regionale kompetansemiljø og nasjonale rettleiarar. Tiltaka skal betre koordinering, redusere ulikskap i tilbodet og sikre at tiltak er personretta, evidensbaserte og tilbys gjennom heile livsløpet. Målet er eit meir inkluderande og forutsigbart velferdstilbod som gir fleire moglegheit til arbeid, utdanning og meistring i kvardagen.

NOU 2019:25 «Med rett til å mestre» tek for seg korleis vidaregåande opplæring kan reformerast for å betre læringsresultat, auke gjennomføring og gjere overgangen til arbeid og høgare utdanning meir treffsikker. Utgreiinga peikar på samfunnsutfordringar knytte til for høg fråfall, svake grunnleggande dugleikar hos delar av elevmassen, og eit system som opplevast fragmentert mellom yrkesfaglege og studiespesialiserande løp. Dokumentet argumenterer for eit meir fleksibelt system med klarare løp, styrkt karriereretteleiing, betre tilpassa opplæring og meir praksisnær læring i samarbeid med arbeidslivet. Det legg vekt på at tidleg innsats i grunnleggande ferdigheiter, betre vurderingspraksis og styrkt lærerkompetanse er sentralt for å gi alle elevar reell moglegheit til å meistre utdanningsløpet. Vidare tilrår utvalet organisatoriske endringar og konkrete tiltak for betre samspel mellom skule, lærebedrift og lokalt arbeidsliv, meir målretta ressursbruk og endringar i regelverk som understøttar fleksibilitet og individuelle opplæringsløp. Hovudmålsetjinga er eit opplæringssystem som gir rett til å meistre både fagleg og sosialt, og som sikrar fleire gode overgangar til arbeid og vidare studiar.

Denne utredninga tek for seg korleis kvotesystemet i norske fiskeri kan reformerast for å ivareta både berekraft, legitimitet og verdiskaping. Bakgrunnen er at marknaden for fiskekvotar over tid har skapt sterke eigedomsrettar og store økonomiske gevinster (ressursrente) som i liten grad tilfell staten og lokalsamfunn. Samfunnsutfordringa er å utforme reglar som både sikrar effektive fangstinsentiv og fordeler den økonomiske ramma rettferdig, utan å svekke forutsigbarheit og driftsøkonomi for levedyktige fiskeflåtar. Utredninga konkluderer med at meir av ressursrenta bør fangast opp til fellesskapet, gjennom målretta avgifter, auka bruk av auksjon og/eller særskilt ressursrentebasert skatt. Samtidig peikar den på behov for å modernisere tildelingsreglar, skjerme kyst- og småskalafiske og styrkje kontroll, datagrunnlag og forvaltningspraksis. Forslaga legg vekt på å kombinere effektiv ressursbruk, biologisk berekraft og fordelingsomsyn, og å bruke inntekter til samfunnsformål som distriktsutvikling, forskning og forvaltning.

Utgreiinga vurderer ei omfattande reform av den statlege ordninga for erstatning ved voldsskadar for å sikre meir rettferdige, forutsigbare og effektive kompensasjonsløysingar for offera. Ho synleggjer at dagens system er fragmentert, utydeleg og i praksis gir store variasjonar i kva skadelidte får dekka — både økonomisk og ikkje-økonomisk. Samfunnsutfordringa er å gi adekvat kompensasjon til menneske som har vorte skulda for alvorleg kriminalitet, samstundes som ordninga må vere effektiv, rask, enkelt tilgjengeleg og økonomisk berekraftig. Utvalet peikar på behov for klarare lovheimel, betre regelverk for vurdering av varig tap og ikkje-økonomisk skade, styrkt ryggdekning ved tidleg hjelp og tiltak for å unngå unødig skilnader mellom grupper av skadelidte. Hovudkonklusjonen er at det bør innførast ei ny lov om voldsskadeerstatning med presise reglar, standardiserte vurderingskriterium, forbetra saksbehandlingstider, sterkare rettstryggleik for søkjarane og tiltak som sikrar betre rehabilitering, raskare økonomisk støtte og meir forutsigbare erstatningsutfall.

Utredninga vurderer å lovfeste ein generell skatterettsleg omgåelsesnorm for å motverke uakseptabel skatteomgåing samstundes som rettstryggleiken og forutsebarheita for skattytarar blir ivareteken. Ho tar utgangspunkt i den ulovfesta omgåelsesregelen som i dag er utvikla gjennom rettspraksis og administrativ praksis, og peikar på at ein lovfesta regel bør klargjere grensa mellom akseptabel skatteplanlegging og rettsstridig gjennomskjæring. Dei sentrale problemstillingane som blir handsama er kor mykje vekt spart skatt i andre statar skal ha (med referanse til Høysteretts avgjersle i Hydro Canada), om vurderinga av skattytar sin motiv skal vere objektiv eller subjektiv (med referanse til Telenor-dommen), og forholdet mellom generelle omgåelsesreglar og meir spesialiserte regelsett. Utredninga vurderer òg konstitusjonelle og folkerettslege grenser, verknaden av skatteavtaler og EØS-regelverket, samt praktiske følgjer for handsaming og administrative reglar. Forslaget inneheld analyse og eit konkret lovutkast, og nemner at påverknad frå indirekte skattar og dokumentavgift kan vere relevant. Samla tilrår utredninga at ei klar og målretta lovfesting kan styrkje handhevinga mot skatteerosjon, men må utformast slik at den ikkje urimeleg inskrensar legitime forretningsmessige disposisjonar.