Søk i NOU-arkivet

NOU 1980:37 vurderer nasjonal utvikling, fagleg ramme og organisatoriske løysingar for oppsøkande barne- og ungdomsarbeid. Utredninga peikar på at tenesta skal nå unge som fell utanfor etablerte hjelpe- og fritidstilbod, og legg vekt på låg terskel, fleksibilitet og lokal forankring. Målgruppa er primært ungdom med sosiale, psykiske og/eller rusrelaterte vanskar; arbeidsgruppa tilrår 13–20 år som hovudmålgruppe. Arbeidet skal vere både kontakt- og motivasjonsarbeid, formidle andre hjelpetiltak, bygge nettverk og drive førebygging i nærmiljøet. Sentrale faglege prinsipp er tverrfagleg samarbeid, nettverksbygging, kontinuitet og tilpassa kontaktformer. Utredninga dokumenterer per 1. januar 1979 om lag 20 utekontakter som dekker 39 kommunar, og peikar på varierande bemanning og praksis. For å sikre fagleg kvalitet og driftsevne anbefaler den minst tre heil stillingar pr. utekontakt (helst 3–5), fagleg breidde i personalet og systematisk etter- og vidareutdanning. Dokumentet inneheld forslag til vedtekter, normalinstruks for stillingar og retningslinjer for styring, med vekt på samarbeid mellom sosialteneste, helse- og skulesektoren samt politiet. Økonomiske og administrative konsekvensar blir omtala, og forslag må sjåast i samanheng med kommunal organisering og tverretatleg finansiering.

Denne utgreiinga vurderer kvifor og korleis norsk næringsliv — særleg industrien — bør orientere seg sterkare mot utlandet. Ho tek utgangspunkt i økonomiske endringar som aukande internasjonal konkurranse, teknologisk omstilling og behov for stordriftsfordelar. Utgreiinga syner at utanlandsinvesteringar ofte er bedriftsøkonomisk motiverte (nærleik til marknad, lågare produksjonskostnader, stordrift) samstundes som dei reiser samfunnsøkonomiske spørsmål om heimlig sysselsetjing, valutastrøm og risikoeksponering. Rapporten kartlegg eksisterande nasjonale og internasjonale verkemiddel—tilskot, lån, garantiar, blandede kredittar og eksportfrämjande organ — og vurderer korleis desse kan nyttast eller omorganiserast for å understøtte lønsame, norske eigde investeringar i utlandet. Sentrale anbefalingar handlar om å styrkje foretakenes eigenkapital, etablere målretta kreditt- og garantiordningar, klargjere skattemessige reglar ved utanlandsetablering, samt satsing på opplæring av personell for å handtere internasjonal verksemd. Utgreiinga legg vekt på å balansere bedriftsøkonomiske fordelar med nasjonale omsyn og på å utforme ordningar som avdekkar eller avgrensar forretningsmessig risiko, der spesifikke spørsmål som statsgaranti for forretningsrisiko og tilskot til opplæring har vektlagt uenigheit i utvalet.

Utgreiinga drøftar korleis omgrepet «universitet» og rammene for universitetsstatus har utvikla seg i Noreg, og korleis denne utviklinga påverkar strukturen i høgare utdanning. Historisk har universitetsidealet vore eit breiddeuniversitet med sterke band mellom forsking og undervisning og med vekt på danning framfor umiddelbar praktisk nytte. Frå 1960-talet og framover vart skiljelinjene mellom universitet og høgskole svekte då distriktshøgskolar bygde opp forsking, og nye institusjonar fekk doktorgradsverksemd. Etter Kvalitetsreforma har fleire høgskolar søkt universitetsstatus, noko som skapte debatt om kva kriterium og prosedyrar som bør gjelde. Alternativet til streng akkreditering var å opne for at alle institusjonar kunne kalle seg universitet, men dette vart vurdert å kunne fremje akademisk imitasi og svekke mangfald og yrkesretta utdanningar. Utvalget peikar på behovet for klare, faglege kriterium og ein akkrediteringsordning som sikrar kvalitet, forskings- og forskarutdanningskapasitet, samtidig som ein tek omsyn til regionale føremål og variasjon i institusjonell profil. Hovudutfordringa er å balansere ønsket om forskningseffekt og nasjonal ressursutnytting med vern av mangfald og yrkesretta studium.

Utgreiinga tek for seg den nasjonale tilstanden for medisinsk teknisk utstyr i helsetenesta, med vekt på tryggleik, funksjonalitet og ressursutnytting. Feltet er breitt: utstyret inngår i diagnostikk, behandling og rehabilitering, er teknisk samansett og kopla til bygningstekniske anlegg, straum- og gassanlegg og liknande. Rapporten konstaterer manglande samla oversikt, svak rapportering av uhell og ingen tilfredsstillande nasjonal kontrollfunksjon. Retrospektive tal for 1975–1979 viser fleire dødsfall og skadar, men reelle tal vurderast å vere vesentleg høgare; utvalet anslår grovt om lag eitt dødsfall eller alvorleg ulykke per månad. Ansvar og økonomisk erstatningsplikt ligg hos institusjonseigar, medan teknisk kontroll i praksis er spreidd mellom fleire sentrale organ utan god koordinering. Utvalet peikar på at trygg bruk krev krav til produkt, vedlikehald, servicefunksjonar og brukarkompetanse, og at løysingar må samordnast fagleg og administrativt. Rapporten anbefaler tiltak for betre registrering, klårare regulering, styrking av kompetanse og etablering av tenester for teknisk vedlikehald og kontroll, saman med økonomiske anslag for tiltaka. Mange deloppgåver bør vidareførast gjennom nye initiativ frå ansvarlege myndigheiter.

Denne utgreiinga analyserer konkurransesituasjonen for den norske stålindustrien, med særleg fokus på produktspekter, produksjonsprosessar og marknadstilgang. Ho skildrar teknologiske alternativ (masovnsprosessar, elektrostålovn, svampjern), rammevilkår som råvaretilgang (malm, skrap), energikostnader, skala- og lokalisasjonsfaktorar, og koplingar til norsk industri og bygg/anlegg-sektor. Utvalet vurderer særleg to industrielle aktørar og deira robustheit mot internasjonal konkurranse og strukturelle endringar på 1970- og 1980-talet. Rapporten peikar på at konkurranseevna er avhengig av tilgjenge til konkurransedyktig koks/skrap og energi, eigna teknisk utstyr og skala, samt marknadsstruktur og handelsmønster i verda. Ho drøftar risikoen for konkurransevriding ved statleg støtte, mogelegheiter for samarbeid eller samanslåing mellom verk, og ulike utviklingsvegar for verk som har svak lønsemd. Konklusjonen er ikkje eit enkelt ja/nei til vidare stålproduksjon overalt; snarare legg utgreiinga vekt på målretta tiltak for å redusere kostnadar, betre tilpassa teknologival og å avklare tiltak som sikrar marknadstilpassa produksjon utan urimeleg marknadsforvriding.