Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga synleggjer behovet for ei eiga, oppdatert privatrettsleg regulering av avtaleforhold mellom finansinstitusjonar og kundar. Ho kjem etter omfattande endringar i finansmarknaden på 1980-talet: frå avvikling av kredittregulering til ein sterk kredittvekst som saman med låge renter og internasjonal opplåning utløyste ein bankkrise med store tap og statlege kapitaltilføringar tidleg på 1990-talet. Samstundes har institusjonsregelverket (bank-, finansierings- og forsikringslover) blitt modernisert og delvis harmonisert med internasjonale/EØS-standardar, men kontraktsforholdet mellom institusjonar og kundar har i liten grad vore lovregulert og har i praksis stått på standardvilkår fastsette av institusjonane. Kommisjonen peikar på eit klart behov for balanse mellom forbrukarvern og effektive, robuste institusjonar. Ho legg fram eit lovutkast som samlar reglar for innskotskontoar, betalingstenester, lån, institusjonsgarantiar, privatkausjonar, megler-, agent- og rådgjevingsoppdrag. Sentrale framlegg er krav om skriftlege førehandopplysningar (pris, oppseiingsvilkår m.m.), ufråvikne reglar for forbrukarar, plikt for institusjonar til ikkje utan sakleg grunn å avvise innskot eller betalingsoppdrag og reglar om sletting av pant når krav er innfridd. Målet er tydelegare, meir balanserte og meir samanliknbare avtaleforhold i finansmarknaden.

Denne NOU-en tek for seg korleis eldre arbeidstakarar går over frå yrkesaktivitet til pensjon i eit perspektiv som balanserer den enkelte sin valfridom og samfunnets behov for arbeidskraft. Bakgrunnen er fallande yrkesdeltaking blant dei over 60 år, særleg blant menn, auka langtidsledigheit i denne aldersgruppa og langsiktige demografiske utfordringar som vil redusere arbeidsstyrken fram mot 2010 og 2030. Utvalet kartlegg offentlege og private pensjons- og stønadsordningar, med særskilt fokus på avtalefesta pensjon (AFP) og om denne ordninga i praksis erstattar uførepensjon eller dagpengar for personar som elles ville vore ute av arbeidslivet. Rapporten legg stor vekt på å slå ring om folketrygden som ei universell ordning, å unngå tiltak som gir auka press på trygdeøkonomien og samstundes å finne tiltak som aukar eldre si yrkesaktivitet og legg til rette for fleksibel avgang. Utvalet tilrår både tiltak som skal auke yrkesdeltakinga blant eldre og tiltak som skal gi meir fleksible overgangsordningar, og peikar på behovet for empirisk oppfølging og koordinerte vurderingar med private pensjonsordningar.

Utgreiinga vurderer om eit avgrensa prøveprosjekt med samfunnstjeneste bør innførast i Stavanger/Rogaland etter britisk modell. Den tek utgangspunkt i ei ønskje om å redusere bruk av ubetinga fengsel der andre reaksjonar kan vere meir formålstenlege, særleg for yngre lovbrytarar og ved vinningsbrot og brukstyveri av motorvogn. Rapporten synleggjer både rettslege og praktiske omsyn: samfunnstjeneste skal vere frivillig, knytt som særskilt vilkår ved betingja dom, og kombinerast med sosialrapport, tett oppfølging og restriktiv handheving ved brot. Utvalet avgrensar kva type lovbrot som bør omfattast (fortrinnsvis tyveri, skadeverk, unge ruspåkjøyringar under visse grenser) og tek avstand frå rutinemessig bruk ved grove valdssaker eller grov narkotika. Omfangsrammene er tydelege: 50–200 timar, gjennomført innan eitt år, arbeid i offentlege institusjonar hovudsakleg på helg (fredag–søndag) og maksimalt 9 timar per veke. Administrativt bør ordninga liggje til Kriminalomsorgsavdelinga i Justisdepartementet med to ekstra midlertidige stillingar under prøveperioden. Rapporten peikar på mogleg økonomisk vinning samanlikna med fengsel (referert om lag 15 gonger lågare årskostnad i England), men understrekar at norske faste fengselskostnader gjer nettovernkalkylen usikker. Det blir også vektlagt behovet for klart regelverk, instruksar og straksmelding ved alvorlege eller gjentatte brot.

Denne NOU-en vurderer korleis Noreg kan utforme eit meir heilskapleg, effektivt og stabilt skattesystem som møter framtidige økonomiske, fordelingsmessige og miljømessige utfordringar. Rapporten tek utgangspunkt i at skattesystemet skal oppnå tre hovudmål samstundes: økonomisk effektivitet, rettvise i fordelinga av inntekt og formue, og finansiering av offentlege velferdsoppgåver på ein stabil og forutsigbar måte. Utgreiinga peikar på fragmentering i dagens regelverk, mange særreglar og skattekroner som blir brukte til ulike insentivformål gjennom skattelettar framfor meir målretta budsjettmiddel. Det blir vist til at høge marginalskattar på arbeid og kompleksitet i kapitalbeskatninga kan redusere arbeidstilbod, sparing og investeringar, og at fleire skatteskjerme svekker nøytraliteten. Samstundes blir miljø- og klimapolitiske mål løfta fram som nødvendige å integrere tydelegare i skattesystemet gjennom pris på utslepp og fjerning av subsidier som motverkar grøn omstilling. Rapporten sluttar med konkrete reformretningar: breiare skattegrunnlag med lågare satser, meir samordna behandling av arbeids- og kapitalinntekt, revisjon av formues- og eigendomsskattar, færre og meir målretta skattefavorar, styrka miljøavgifter, samt tiltak for forenkling og betre administrasjon og etterleving.

Utgreiinga kartlegg tilstanden for konservering av gjenstandar ved norske museum, vurderer behovet for tenester og personell, og legg fram ein plan for utbygging av atelier og utdanning. Ho tek utgangspunkt i at mange institusjonar har sporadisk eller mangelfull konserveringskapasitet, og at materialmangfaldet (arkeologisk, kulturhistorisk, biletkunst, kunstindustri m.m.) krev fagleg spesialisering og ulike ressursoppsett. Samfunnsutfordringa er å sikre bevaring av nasjonalt kulturvern i takt med auka innsamlingsvolum og modernisering av museumssektoren, med jamn fordeling av tilbod over landet og klar ansvarsfordeling mellom staten og institusjonane. Utvalet peikar på behov for både lokal atelierkapasitet ved større museum og regionale/sentrale fagmiljø for kompliserte oppdrag og forsking. Utdanningsløysingar blir vurderte i fleire modellar: vidareutvikling av handverksbasert opplæring, oppretting av konservatorskule/konservatorskulen og integrering/ samarbeid med universitetsnivå for teknisk-analytisk undervisning. Prioriteringar og framdriftsplan for det første tiåret vektlegg etablering av kjerneatelier, opplæring av personell og oppbygging av institusjonell administrasjon og finansiering. Deler av utvalet har dissent i hovudspørsmål kring utdanningsmodell og omfang av sentralisert skulegang.

Utredninga gir ei samla vurdering av behovet for å modernisere og klargjere straffebestemmelsane som rører grove narkotikalovbrot (§162), ran (§267–268) og heleri (§317). Ho tek utgangspunkt i aukande kompleksitet i sakstypar, utvikling i omfang og internasjonal rettspraksis, og praktiske handhevingsproblem som gjer det vanskeleg å avgjere avgrensing mellom einskild- og fleire lovbrot, å bevise deltaking og å tilpasse straffeansvaret til økonomiske fordelar frå narkotikaomsetnad. Rådet peikar på at gjeldande formuleringar i straffelova er uklare, gir tolkningsvanskar og kan føre til ujamn straffeutmåling. For heleri vert handhevingsproblematikk framheva, særleg når tilhald med pengar eller eigedom som stammar frå narkotika ikkje direkte kan knytast til deltaking i omsetjinga. Utredninga føreslår klårare gjerningsbeskrivingar, vurdering av aukne strafferammer der det er pårekneleg, innføring av reglar som rammar «utbytteheleri», ei eiga bestemmelse om grovt ran og konkrete endringar for å lette bevisførsel og jurisdiksjon ved grenseoverskridande brot. Som vedlegg følgjer ei oppdatert stoffoversikt som grunnlag for rettsanvendinga.