Søk i NOU-arkivet

Denne utgreiinga vurderer korleis Noreg kan styrkje si totale beredskap mot ei usikker framtid der fleire, samvirkande risikoar trugar samfunnet. Bakgrunnen er aukande kompleksitet i truslar – frå klimaendringar, pandemi- og helsekriser, digitale angrep, hybrid påverknad og avbrot i kritiske forsyningslinjer – som krev betre samordning mellom stat, kommunar, privat sektor og frivillig sektor. Rapporten peikar på at dagens system er fragmentert, med uklare styringslinjer, dårleg utnytting av samla ressursar og for lite langsiktig finansiering og øving. Forfattarane meiner Noreg må byggje robustheit i heile samfunnet gjennom betre planverk, styrka kapasitet i kritisk infrastruktur, klårare ansvar og raskare mobilisering av ressursar ved kriser. Dei legg vekt på førebygging, læring frå øvingar og hendingar, og betre integrasjon mellom sivile og militære ressursar der det er naudsynt. Hovudmålet er å sikre samfunnets evne til å oppretthalde sentrale funksjonar og verne sivilbefolkninga når normale tilhøve blir brotne, samstundes som rettstryggleik og demokratisk kontroll blir ivareteken.

Kapittelet oppsummerer kunnskapen om vurdering og handtering av voldsrisiko blant personar med alvorleg psykisk liding, med vekt på schizofrenispekteret og tilknytta psykotiske tilstandar. Utgangspunktet er at psykiske lidingar er vanleg i befolkninga, men berre om lag halvparten med alvorlege lidingar får spesialistbehandling. Forskinga som vert referert, byggjer på pasientpopulasjonar og gir gruppenivåinnsikt meir enn presise prognosar for enkelttilfelle. Eit hovudpoeng er at voldsrisiko er dynamisk: ho er høgast rundt innlegging, under opphald og like etter utskriving, og fell gradvis til nivå lik allmennbefolkninga innan eitt år for mange pasientar. Dei som vert utøvande, rettar oftast vald mot nære omsorgspersonar i heimen. Risikofaktorar som aukar sannsynet for grov vald inkluderer aktiv psykotisk symptomatologi, rusavhengheit, tidleg åtferdsforstyrring, tidlegare ofringserfaringar, arrestasjon og økonomisk avhengdom av familie. Hyppigare kontakt med hjelpeapparatet verkar risikoreduserande. Kapittelet framhevar at målsettinga ikkje bør vere å predikere «kven som vil bli valdsmann», men å kartleggje og iverksetje handteringsstrategiar som til ei kvar tid minimerer den enkelte si gjentaksrisiko.

Denne NOU-en tek for seg korleis alvorleg sjuke og døande menneske i Noreg best kan få pleie, symptomlindring og omsorg. Utgreiinga løftar fram at talet på som treng slike tenester er vesentleg, og at kvaliteten på omsorga må byggjast på kunnskap om smerte- og symptomlindring, omsorgsorganisering og etiske/regulatoriske rammer. Rapporten skildrar erfaringar frå hospice-rørsla internasjonalt og konkrete tilnærmingar i norske byar, og peikar på sviktande utnytting av tilgjengelege medisinske tiltak avdi helsepersonell og pårørande manglar kunnskap, ressursar eller har feiloppfatningar (t.d. om morfin). Utvalget legg vekt på heilskapleg omsorg: fagleg og psykologisk støtte, etterlatteomsorg og rutinar for dødsbehandling og obduksjon. Det blir føreslege organisatoriske modellar (eigne institusjonar, sjukehusavdelingar for lindrande behandling, rådgivingsgrupper, sjukehusbasert heimeomsorg og styrking av kommunal heimesjukepleie) og skjerpa utdanning, rettleiing og intern opplæring. Etiske og juridiske spørsmål som dødshjelp, informasjon til pasientar og reglar rundt obduksjon blir handsama og knytt til forslag om klårare reglar og retningslinjer. Hovudmålet er å gjere lindrande behandling systematisk, tilgjengeleg og fagleg forsvarleg over heile landet.

Denne utredninga gir eit oppdatert kunnskapsgrunnlag om moglegheiter og utfordringar knytte til etablering av kjernekraft i Noreg, særleg fokusert på små modulære reaktorar (SMR). Ho plasserer tematikken i eit breiare europeisk og nasjonalt energipolitiskt bilde: avkarbonisering, stabilitet i forsyning og behov for nye fleksible kraftløysingar. Rapporten peikar på at teknologisk utvikling — frå store konvensjonelle reaktorprogram til modularitet, fabrikkproduksjon og kortare oppskaleringstid — kan endre risiko-, sikkerheits- og reguleringsprofilen ved kjernekraft. Samstundes er dagens regelverk og forvaltningspraksis ikkje tilpassa kommersiell kjernekraft i Noreg, og fleire sektorar vil verte påverka (nett, areal, beredskap, avfallshandtering, kompetanse). Utredninga framhevar konkrete prosjektinitiativ og marknadsvurderingar, og krev grundige miljø-, sikkerheits- og samfunnsøkonomiske analysar før avgjersler om etablering. Den legg vekt på samsvar med internasjonale forpliktingar, robust avfallsløysing, styrka beredskap, og tydeleg ansvar- og regelverksfordeling som føresetnader for eventuell utbygging. Kort sagt: teknologien er i endring og kan ha rolle i norsk kraftsystem, men krev omfattande juridiske, organisatoriske og økonomiske førebuingar før eventuell realisering.

Utredninga tek for seg ei heilskapleg revisjon av konkurranselova for å møte endringar i marknadsstruktur, digitalisering og internasjonal økonomi. Ho adresserer samfunnsutfordringar knytte til konsentrasjon av marknadsmakt, plattformsøkonomiar, grensekryssande samarbeid og behovet for effektiv handheving. Målet er å oppdatere regelverket slik at det sikrar konkurranse, fremjar forbrukarinteresser og legg til rette for innovasjon og grønn omstilling. Utvalet peikar på at dagens reglar i delar er vanskelege å bruke mot moderne forretningsmodellar, at sanksjonssystemet bør styrkjast for å få avskrekkingseffekt, og at det trengst betre verktøy for å vurdera potensiell marknadsdominans innan digitale nettverk. Vidare blir det lagt vekt på tydelegare reglar for fusjonar, betre informasjonsdeling mellom tilsyn og internasjonalt samarbeid, og auka ressursar og fagleg kompetanse i konkurransemyndigheitene. Samla fører forslaga til eit meir målretta, effektivt og framtidsretta rammeverk for å verna open, innovativ og velfungerande konkurranse i norsk økonomi.

Utgreiinga tek utgangspunkt i behovet for å oppdatere norsk lovverk for å gjennomføre forventande EØS-reglar som svarar til direktiv (EU) 2024/790 og forordning (EU) 2024/791 — endringar i MiFID II/MiFIR. Hovudomsyna er å styrkje investorvernet, auke tilgangen til marknadsdata som er naudsynt for å investere i aksjar og obligasjonar, og å gjere marknadsinfrastrukturen meir robust. Målet er å auke likviditeten i kapitalmarknaden slik at selskapa får betre tilgang til finansiering. Utgreiinga peikar på at endringane både krev presise definisjonar i verdipapirhandellova og tilpassingar av gjennomføringsreglar for å få effekt i norsk rett. Det vert understreka at tiltak må balansere transparens og marknadsstabilitet, og at tekniske løysingar for data-tilgang og rapportering er sentrale for realisering av målsettingane. Rapporten gir ei heilskapleg framstilling av føremål, konsekvensar og forslag til lovendringar som ventast å vere i tråd med dei nye EU-reglane, utan dissensar blant medlemmene.