Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga legg fram eit heilskapleg forslag til ny plan- og bygningslov med mål om betre kommunal og regional planlegging. Ho svarar på utfordringar knytte til berekraft, samordning mellom sektorar, openheit og medverknad, og omhandlar både nasjonale, regionale og lokale omsyn. Hovudambisjonen er å gjere planlegginga meir målretta, forutsigbar og tilpassa lokale tilhøve, samstundes som nasjonale og internasjonale forpliktingar vert ivaretekne. Dokumentet framhevar krav til kartgrunnlag, konsekvensutgreiingar, risiko- og sårbarheitsanalysar, og skisserer roller og ansvar for kommune, fylkeskommune og stat. Det legg vekt på at planar skal vere forpliktande rammer for offentleg og privat verksemd, at medverknad må sikrast gjennom heile prosessen, og at planvedtak skal følgjast av grunngjeving som viser vurderingar av verknader og innkomne uttalar. Særlege tema er samordnet areal- og transportplanlegging, kystsone- og vassforvalting, byggesaksretningslinjer og tiltak for å handtere fare og sårbarheit i arealbruk. Utgreiinga inneheld eit detaljert lovutkast og praktiske reglar for planprosesser, høyring og gjennomføring.

Denne delutredninga vurderer prinsipp og hovudretningar for å styrkje kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningslova. Utvalet tek utgangspunkt i at loven sin grunnstruktur skal vere verande, men peikar på at lovgrunnlaget må oppdaterast for å handtere auka arealkonflikt, nye bruksformer og endra samfunnstrykk både i kyst- og innlandsområde. Det er særleg vekt på å sikre at planlegginga fremjar berekraftig utvikling, biologisk mangfald, miljøvennleg energibruk og både by- og distriktsutvikling. Rapporten synleggjer behov for betre samordning mellom planlova og anna relevant regelverk, klårare reglar for saksbehandling, krav til rullering og kvalitetsdokumentasjon av planar, og tydelegare reglar for planformål og arealkategorisering (bl.a. for LNF-område og næringsformål). Vidare vert innsigelsesordninga og statlege ressursbehov drøfta, saman med behov for forenkling, aukande fleksibilitet og betre medverknad for berørte aktørar. Målet er eit plansystem som er meir forutsigbart, effektivt og betre i stand til å avvege motstridande interesser til gagn for langsiktig styring av areala.

Utgreiinga tar føre seg behovet for eit heilskapleg regelverk for anlegg, bygging og drift av rørledningar for transport av olje og gass over land. Bakgrunnen er auka ilandføring frå felt til havs og ønskje om trygg og samfunnsmessig forsvarleg vidaretransport til industrielle mottakarar og eksportmarknader. Rapporten peikar på at slike rørleidningsprosjekt har stor nasjonal og økonomisk betydning og krev avveging mellom samfunnsøkonomiske fordelar, miljøomsyn, arealbruk og rettstryggleik for grunneigarar. Utvalet føreslår eit rammeverk basert på konsesjonsliknande tillatelsar, krav om konsekvensutgreiing, offentleg handsaming og medverknad, samt klåre reglar for ekspropriasjon og erverv av rettar. Det legg vekt på tryggleik, førebygging av forureining, landskapsrestaurering etter anlegg og regulering av økonomiske forhold som transporttariffar. Myndigheitene skal ha vide fullmakter til å bestemme kva som kan transporterast, å setje vilkår, og å krevje samtykke ved overdragingar eller pantsetjing. Tillatingane er som hovudregel tidsavgrensa med høve til forlenging, men éin dissens gjev uttrykk for at varig tillatelse òg kan vere aktuell. Forslaget søker å unngå overlapping med petroleumslova til sjøs og å leggje til rette for ein føreseieleg, trygg og samfunnsnyttig rørleidningssektor.

Denne utgreiinga analyserer korleis ulike utviklingsbanar i norsk økonomi og samfunn kan påverke bygg- og anleggsnæringane (BA-næringane) fram mot år 2000. Utvalet har ikkje gitt prognosar, men vurderer konsekvensar av alternative økonomiske utviklingsløp (basis, høg og låg) og korleis offentlege rammar, regionale skilnader, teknologisk utvikling, arbeidsmarknad og ressursgrunnlag formar næra si framtid. Rapporten peikar på at BA-næringane er særprega ved sterk kopling til investeringar, høg grad av lokal forankring, arbeidsintensitet og kompleks produksjonsprosess med mange aktørar. Offentlege aktørar har omfattande påverkningsmogelegheiter — gjennom økonomisk politikk, plan- og bygningslovgiving, offentlege oppdragsgjevarrolle og regional politikk — og bør utforme målretta tiltak for å styre kapasitet, kvalitet, produktivitet og rekruttering. Sentrale utfordringar er usikkerheit knytt til investeringsvolum, behov for produktivitetsauke og teknologisk fornying, sikring av tilgang på kvalifisert arbeidskraft, samt betre koordinering mellom byggherrar, offentlege myndigheiter og næringa. Utvalet avsluttar med skisser til ei BA-politikk retta mot mål, verkemiddel og ansvarsdeling for stat, fylke, kommune, byggherrar og næringsaktørar for å møte omsyn til effektivitet, kvalitet og samfunnsøkonomisk berekraft.

Delutgreiinga handlar om å leggja til rette for trygg, samfunnsøkonomisk og planmessig utbygging av fjernvarmeanlegg i Noreg. Ho tek utgangspunkt i at fjernvarme kan spela ei viktig rolle i energiforsyninga ved utnytting av lokale ressursar og ved energieffektivisering, men at marknads- og planleggingsbarrierar hindrar utbreiing. Utvalet peikar på behovet for ei eiga lov som regulerer konsesjon, planlegging (varmeplanar), konsesjonsmyndigheit, vilkår for drift og avvikling, samt krav til pris og leveringsplikt. Særskilt blir tilknytningsplikt drøfta og skapar dissens i utvalet. Rapporten inneheld også ei empirisk kartlegging av varmebehov, lokale ressursar og kostnadar, samt erfaringar frå norske prosjekt og samanlikningar til Sverige og Danmark. Hovudmålsetjinga er å fjerne barrierar for lønsam fjernvarme, sikre samfunnsøkonomisk prioritering av ressursar, og fastsetja ein administrativ og rettsleg ramme som gjer det mogleg å planleggja og gjennomføra prosjekt utan unødig usikkerheit. Vedlegg og EFI-rapportar gir grunnlag for handlingsprogram og konkret kompetanseoppbygging for aktørar som elverk og kommunar.

Denne utgreiinga kartlegg manglande, offentlege planar for fag- og sikkerheitsopplæring av personell på faste produksjonsanlegg på norsk sokkel og legg fram heilskaplege forslag for å dekke behovet. Ho tek for seg grunnleggjande og vidaregåande sikkerheitsopplæring (livbåtførar, brannlag, førstehjelp, repetisjon), krav til trenings- og øvingssenter, samt normer og stillingsmodellar for fleire faggrupper: vernepersonell, elektro-drift, driftspersonell, produksjonsbore- og brønnpersonell og vedlikehald. Utgreiinga peikar på store variasjonar i noverande praksis hos operatørar, entreprenørar og bemanningsselskap og viser til internasjonale løysingar som samanlikningsgrunnlag. Ho framhevar også behovet for praktisk øving, lærarkompetanse, kvantifisering av opplæringsbehov, og økonomiske overslag for etablering av sentra. Hovudmålet er å sikre personleg og allmenn tryggleik, standardisere kompetansekrav, gje eit rekrutteringsgrunnlag og samordne land- og sokkelbasert utdanning. Forslaga omfattar konkrete fagplanar, praksis- og karrierenormer, forslag til gjennomføring og administrativ samordning mellom aktørar for å redusere risiko og auke driftstryggleiken på plattformane.