Søk i NOU-arkivet

Utredninga tek for seg behovet for å reformere den norske skatte- og avgiftsadministrasjonen for å møte ei endra økonomisk og teknologisk kvardag. Ho skildrar utfordringar knytte til manglande samordning mellom sentrale og lokale einingar, varierande fagkompetanse, ineffektive arbeidsprosessar og avgrensa bruk av moderne informasjonsteknologi. Samfunnsutfordringa er å sikre ein rettferdig, effektiv og brukarvennleg forvaltning som kan handheve regelverket, auke innkrevjingskapasiteten og redusere feil og kostnadar ved oppgjeret. Utredninga konkluderer med at organisatoriske grep, klår ansvarsdeling, sterkare IT-investeringar og målretta kompetansebygging er nødvendige for å styrkje både kontroll- og servicefunksjonar. Ho peikar på at betre flyt av sakar, færre administrative dobbeltfunksjonar og aukande specialisering vil gi betre ressursutnytting, høgare samsvar hos skattytarar og meir effektiv ressursbruk i staten. For å gjennomføre dette må lovgiving og interne styrings- og rapporteringssystem justerast slik at reformane får varig effekt.

Utgreiinga tek føre seg eit omfattande forslag til endring av det norske merverdiavgiftssystemet med mål om å redusere vridningar i konkurransen, auke rettstryggleiken og forbetre innkrevjingsfunksjonen. Ho presenterer ein modifisert modell der visse omsettingar kan fakturerast med 0-sats under verifiserte vilkår (til dømes registreringsnummer på salgsdokument, reskontroføring og kontrollrutinar), vurderer konsekvensar for likviditet, insolvens- og unndragingsrisiko, og peikar på tollvesenet si moglege rolle i kontroll og innbetaling. Rapporten handsamar òg konkurransevriding knytt til offentleg drive tenester og føreslår reglar for når offentlege aktørar skal likestillast med private ved avgiftsplikt eller kompensasjonsordningar. Rettstryggleiksspørsmål blir løfta gjennom tiltak for betre informasjon, bindande forhåndsuttale og klageprosessar, samt reglar om renteberekning, tilleggsskyld og ettergiving. Det er dissens i utvalet på fleire punkt; vurderingane veg opp administrative kostnadar og kontrollgevinst mot aukne likviditets- og insolvensproblem ved endra innbetalingsfunksjon. Samla er utgreiinga ein balansert vurdering mellom effektiv innkrevjing, redusert konkurransevriding og vern av skattebetalarens rettstryggleik.

Utgreiinga vurderer korleis straffereaksjonar ved brot på merverdiavgiftslova (og investeringsavgiftslova) bør utformast for å nå både retts- og forvaltningspolitiske mål. Bakgrunnen er eit behov for å skilje mellom ulike typar lovbrot: betalingsmislighald (manglande eller forseinka innbetaling), og aktiv avgiftsunndragelse gjennom uriktige eller ufullstendige oppgåver. Rapporten peikar på at kriminalisering av rein betalingsmislighald har svak legitimtets- og effektgrunnlag som inndrivingsmiddel, medan systematisk uriktige oppgåver rammar skatteinntektene og marknadssituasjonen og dermed bør møtast med strengare straff. Hovudforslaget er å avkriminalisere sjølve betalingsmislighaldet, men å halde fast ved streng straff for avgiftsunndragelse ved uriktige/oppsetne oppgåver — slike tilfelle bør etter utvalet handsamast etter vanlege bedrageribestemmelsar. For å kompensere for svekt betalingspress ved avkriminalisering, blir det foreslått ei administrativ forsinkelsesavgift på 3 % av skyldig avgift i tillegg til morarenter, samt redaksjonelle og tekniske endringar i merverdiavgiftsloven § 72 og tilsvarande anvendelse i investeringsavgiftslova § 7. Rapporten byggjer også på statistikk om restansar, anmeldingspraksis og tidlegare undersøkingar av moms-kriminalitet for å synleggjere omfang og effektar.

Denne NOU-en vurderer det norske merverdiavgiftssystemet etter innføringa frå 1970 og analyserer om systemet møter krava til ein generell forbruksavgift. Utredninga tek føre seg både prinsipp, fordelingsverknader og praktiske kontrollproblem, særleg knytt til fritak for matvarer og skiljet mellom sisteleddssystem og meirverdiavgift. Rapporten granskar kontrollapparatet, kontrollkapasitet og utval av kontrollobjekt, og skisserer korleis bokettersyn bør planleggast og gjennomførast. Fleirtalet og mindretalet i utvalet kjem til ulike vurderingar om sårbarheit for avgiftsunndragelse, kostnader ved kontroll og rolla til investeringsavgift og avgiftsmanntall. Vedlegg gir konkret dokumentasjon: notat frå kontrollgrupper, reiserapport frå Vest-Tyskland, høyringsuttalar frå næringsorganisasjonar, statistikk over skattetrykk og forslag til lov om omsetningsavgift. Utredninga legg vekt på at tekniske avgrensingar (til dømes kva varer som skal fritakast) skapar store kontroll- og administrasjonsproblem, og framhevar behovet for klåre regler, effektiv kontrollressursfordeling og avgrensa unntak dersom systemet skal fungere rettferdig og effektivt.

Denne utredninga vurderer behovet for å avgrense og konkretisere reglar for bruk av omsetningsavgiftsmidlar som blir nytta for jordbruksvarer. Ho forklarar historisk grunnlag og føresegnene i lovverket, dokumenterer korleis avgiftsmidlane i praksis har vore nytta til marknadsregulering, organisasjonsbygging og infrastruktursatsingar (til dømes kjøle- og lagerhus), og gjennomgår korleis forvaltinga har følgt forarbeida og tidlegare instruksar. Utvalet har samla og systematisert materiale om både den samvirkebaserte og den private omsetningsstrukturen, og vurderer samansettinga og forvaltninga i Omsetningsrådet, herunder arbeidsutvalet. Arbeidet tok omsyn til politiske spørsmål om tilknyting til internasjonale ordningar (Det Europeiske Fellesskap). Utvalet peikar på at avgiftsmidlane har vore ein avgjerande faktor i oppbygginga av landsomfattande omsetningsorganisasjonar, men synleggjer òg behovet for klarare forskriftsreglar for å sikre einsarta praksis, openheit, ansvarleg forvaltning og rettsleg forankring ved bruk av midlane. Som resultat legg utvalet fram konkrete tilrådingar og utkast til forskriftsreglar for å avgrense formål, styringsmekanismar og rapporteringskrav for avgiftsmidlane.

Denne delutgreiinga tek føre seg prinsippa for eit nytt og forenkla avgiftssystem i norske havner, initert fordi ein snarlig endring i Tollvesenets berekningsrutinar krev rask forenkling. Utgreiinga skil avgiftsordninga frå andre verkemiddel og peikar på at avgifter berre er eitt av fleire verkemiddel for å nå havnepolitiske mål innanfor samfunnets overordna mål. Rapporten framhevar behovet for brei samordning mellom hamneutbygging og øvrige terminal- og transportfunksjonar både regionalt og nasjonalt. Spesielle problemstillingar knyter seg til skiljet mellom fiskerihamner og trafikkhamner; det blir føreslege å vurdere klassifiseringskriterium og retningslinjer for framtidig inndeling. Vidare blir etableringa av eit statleg konsulentorgan for planlegging av trafikkhamner vurdert, anten som ei ny løysing eller ved å leggje oppgåva til eit eksisterande organ. Utvalet avgrensar seg her til prinsipp og førebels synspunkt, og peikar fleire gonger på at endelege løysingar må sjåast i samanheng med eit samla sett verkemiddel og organisatorisk mønster før avgiftssystemet kan fastsetjast i praksis.