Søk i NOU-arkivet

NOU-en tek for seg korleis norske sparebankar kan halde fram med å kombinere lokal forankring og samfunnsrolle med krav om berekraftig kapitaldekning og konkurranseevne i eit meir komplekst finanslandskap. Bakgrunnen er at marknads- og reguleringsendringar, større krav til eigenkapital og auka konsolidering har skapt press på tradisjonelle sparebankmodellar. Samfunnsutfordringa er å sikre tilgang til lokalt tilpassa banktenester og kredittilgang for næringsliv og hushaldningar i heile landet, samstundes som bankane må halde god soliditet, likviditet og tilstrekkeleg risikodekning i tråd med internasjonale regelverk. Utvalet vurderer både historisk rolle, dagens tilstand og framtidige løysingar, og legg vekt på at regulering og regelverk burde støtte opp om variasjon i eigarskap og forretningsmodell utan å svekke stabilitet og vern av innskyttarane. Konklusjonane peikar på behov for presisering og tilpassing av regelverket knytt til eigenkapitalinstrument, kapitalkrav og styring, slik at sparebankane kan finansiere nødvendig utvikling og samtidig ivareta sitt samfunnsoppdrag og lokale ansvar.

Utgreiinga vurderer korleis Noreg bør gjennomføre EUs nye regelverk for innskyddsgarantiar (2014/49/EU) og krisehandteringsdirektivet for bankar (2014/59/EU). Ho tek utgangspunkt i at fleire element i gjeldande norsk rett alt er i tråd med EU-krava, men peikar på at direktiva krev systematisk omarbeiding, enkelte nye institutt og konkrete løysingar som må inn i lovteksten. Sentrale samfunnsutfordringar er å sikre innskyttarvernet, handsame bankkriser utan kostnadsoverføringar til skattebetalarar, og å oppretthalde finansiell stabilitet samstundes som ein ikkje pålegg unødig byrde på levedyktige bankar. Utgreiinga legg fram lovutkast til nye kapitlar i finansforetakslova der hovudnyelementa er plikt til beredskaps- og kriseplanar, reglar for nedskriving eller konvertering av fordringar («bail-in»), etablering av nasjonalt krisefond, og utbygging av innskyttarvernet. Den norske løysinga held fast ved at Bankenes sikringsfond kan handheve garantiordninga, samstundes som bidragsfordelinga mellom ordinært innskuddsgarantifond og nytt krisefond blir endra. Utgreiinga er i det store samd om hovudtrekka, men det finst mindretalsmerknader særleg om banken sine bidragsforpliktingar. Tilrådingane legg vekt på lovfesting av hovudprinsippa og utfyllande forskriftsreglar for tekniske detaljar.

Denne utredninga analyserer på prinsipiell basis kva rolle og funksjon dei statlege bankane har under endra økonomiske og regelverksmessige rammevilkår. Statsbankane blir først og fremst brukte som verkemiddel i kredittpolitikken for å påverke omfang og fordeling av investeringar, samtidig som dei i ulik grad har rolle i nærings-, distrikts-, bustad-, utdannings- og miljøpolitikken. Utvalet vurderer statsbankane i samanhang med andre statlege verkemiddel (tilskot, skattar, direkte reguleringar) og peikar på at ein må vurdere om bankane alltid er mest effektive og kostnadseffektive for å nå målsettingane. Rapporten skildrar eit system med sju statsbankar med sektor- og formålsspesifikke mandat; SND er klart størst innan næringsfinansiering, medan landbruks- og fiskarbankane i praksis har endra låneprofilar som følgje av strukturelle endringar i sektorane. Utvalet peikar på avgrensa effekt som stabiliseringsinstrument, usikker timing av investeringsverknader og låg rolle for konkurransesikring i samla kredittmarknad, men mogleg positiv innverknad i enkelte marknadssegment. På bakgrunn av funna tilrår utvalet klårare rolleavgrensing, mindre overlapp med private aktørar og andre offentlege verkemiddel, sterkare målstyring, betre koordinering og styrka evalueringar for å sikre måloppnåing og kostnadseffektivitet.

Denne utredninga gjev ei samla vurdering av strukturutviklinga i det norske bankvesenet kring 1968–1981 og dagens rammevilkår for filialar, samanslåingar og utanlandske etableringar. Ho adresserer samfunnsutfordringa med å sikre effektiv kredittformidling over heile landet samstundes som ein tek omsyn til konkurranse, stabilitet i penge- og valutapolitikken og tilsynsbehov. Utredninga kartlegg trendane i forretningsbankar og sparebankar, geografisk dekning, driftsøkonomi, sysselsetjing og behovet for endra regelverk ved aukande internasjonalisering. Hovudkonklusjonane peikar på ei klar konsolideringstendens i både forretnings- og sparebanksektoren, sterkt varierande bankdekning mellom fylke, og betre driftsøkonomi i større einingar. Utvalet understrekar at filialetableringar og tilgang for utanlandske bankar må regulerast med rammevilkår som ivaretek penge-, kreditt- og valutapolitiske omsyn og som klargjer tilsynsansvar og kapital- og konsolideringskrav. Samstundes blir det lagt vekt på at strukturelle endringar bør styre mot effektivitet og stabilitet utan å svekke lokal kredittilgang unødig.

Utgreiinga drøftar om den offentlege banktilsynsfunksjonen (Bankinspeksjonen) skal overførast til Norges Bank. Bakgrunnen er endra rammevilkår for banktilsynet — effektivisering av institusjonane sine eigne kontrollordningar, oppbygging av sikringsfond, strukturendringar i kredittvesenet, internasjonalisering og teknologisk utvikling — og auka behov for løpande ekspertise knytt til kredittpolitikk. Utvalet meiner kontaktflata mellom Bankinspeksjonen og Norges Bank allereie er omfattande, og at ei samanslåing vil styrkje både overvakinga av finansstabilitet og samordninga av penge- og kredittpolitiske tiltak. Forslaget er framlagt som ei særskild, truleg mellombels lovutkast for å gjere overføringa raskare mogleg, samstundes som utvalet varslar at spørsmålet om det offentlege banktilsynet i vidare forstand vil bli behandla i ein seinare, endeleg rapport. Bankinspeksjonen og Norges Bank har begge gitt uttrykk for at dei ikkje kjem i mot integrasjon, og utgreiinga viser til erfaringar frå andre land for å understøtte argumenta. Hovudføremålet er å sikre betre informasjonsflyt, heilskapleg vurdering av banksektoren og eit meir effektivt handheving av kreditt- og pengepolitiske mål.

Utgreiinga handsamar korleis tap ved betalingsoverføringar i nettbank bør fordelast mellom kunde og bank, med sikte på å auke sikkerheit og rettferd mellom partane. Ho tek utgangspunkt i at både feilbruk frå kunden og urettmessig misbruk frå tredjepartar skaper vanlege og repeterande risikoar for tap. For å møte desse utfordringane føreslår utgreiinga ein klar regelverkendring i finansavtalelova som definerer ansvarsfordeling i samband med nettbanktenester. Modellen byggjer i stor grad på prinsippa bak gjeldande reglar for betalingskort: hovudregelen er at kunden berre skal bære ein del av tapet (ein «egenandelsmodell»), noko som legg vekt på ei rimelig og balansert tapsfordeling. Samstundes opnar regelen for aukande ansvar for kunden ved grov uaktsomheit eller dårleg oppbevaring av brukarlegitimasjon, og i særskilde tilfelle for at kunden må bera heile tapet. Forslaget skal både verne kundar mot urettmessige tap og stimulere til aktsam og sikker bruk av nettbank, og er lagt fram som eit samla og einstemmig forslag frå utvalet.