Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga handsamar korleis tap ved betalingsoverføringar i nettbank bør fordelast mellom kunde og bank, med sikte på å auke sikkerheit og rettferd mellom partane. Ho tek utgangspunkt i at både feilbruk frå kunden og urettmessig misbruk frå tredjepartar skaper vanlege og repeterande risikoar for tap. For å møte desse utfordringane føreslår utgreiinga ein klar regelverkendring i finansavtalelova som definerer ansvarsfordeling i samband med nettbanktenester. Modellen byggjer i stor grad på prinsippa bak gjeldande reglar for betalingskort: hovudregelen er at kunden berre skal bære ein del av tapet (ein «egenandelsmodell»), noko som legg vekt på ei rimelig og balansert tapsfordeling. Samstundes opnar regelen for aukande ansvar for kunden ved grov uaktsomheit eller dårleg oppbevaring av brukarlegitimasjon, og i særskilde tilfelle for at kunden må bera heile tapet. Forslaget skal både verne kundar mot urettmessige tap og stimulere til aktsam og sikker bruk av nettbank, og er lagt fram som eit samla og einstemmig forslag frå utvalet.

Denne utgreiinga vurderer korleis finansiering av spesialisthelsetenesta bør utformast for å møte endra medisinske tilbod, aukande etterspørsel og nye styringsroller etter eierskapsreforma. Bakgrunnen er sterk vekst i kostnader, auka poliklinisk aktivitet, omlegging mot meir ambulatorisk behandling og aukande krav til kvalitet og prioritering. Utvalet identifiserer målkonfliktar mellom kostnadskontroll, likeverdig tilgjenge, kvalitet og effektiv ressursbruk, og peikar på at dagens system med hovudsakleg aktivitetsbasert finansiering (ISF/DRG) skaper både gode incentiva for produktivitet og uheldige insentiv for overbehandling, underrapportering av undervisning/ forskning og manglande finansiering av lågvolumtjenester, rehabilitering og psykiatri. Utgreiinga framhevar behovet for ei blanding av finansieringsprinsipp: basistilskot for stabil drift, aktivitetsbasert løpande finansiering for produksjon, og supplerande ordningar for høgspesialiserte, lågvolum- og langsiktige funksjonar. Vidare tilrår utvalet betre databaser og nasjonale kvalitetsindikatorar, klårare rollefordeling mellom stat og regionale helseføretak, og endringar i refusjons- og kontraktspraksis for private aktørar slik at konkurransevilkåra vert rettferdige. Målet er eit finansieringssystem som er målretta, transparent og legg til rette for betre samhandling og fagleg forsvarlege tenester.

NOU 2019:18 vurderer korleis skattesystemet påverkar og bør utformast for næringa vi kallar havbruk (særleg oppdrett av laksefisk). Utvalet tek utgangspunkt i ei rask vekst i verdiskaping og eksport, samtidig som produksjonens naturgitte rammer gir særlege eigenskapar: innsats av avgrensa naturressursar, store svingingar i lønsemd, høge kapitalkrav og miljø- og samfunnsinteresser lokalt. Utfordringane er å utforme skattlegging som både tek omsyn til effektiv ressursbruk, fordelingsomsyn og krav om stabilitet og forutsigbarheit som næringa treng for investeringar. Rapporten peikar på at dagens skatteregime har svakheiter knytt til handtering av ressursrente, ulik behandling mellom ulike selskapsformer og høve for skatteplanlegging og overskifting av skattbar inntekt. Utvalet tilrår tiltak for å auke nøytralitet og effektivitet i skattlegginga, styrkje reglane mot skatteomgåing, klargjere skattemessig handsaming av biologiske eigendelar og forbetringar i avskrivings- og tapshandtering for å betre samsvar mellom økonomisk og skattemessig behandling. Målet er eit stabilt og rettferdig system som sikrar nasjonale inntekter frå knapp naturressurs, utan å hemme verdiskaping og innovasjon i sektoren.

Utgreiinga kartlegg tilstanden for konservering av gjenstandar ved norske museum, vurderer behovet for tenester og personell, og legg fram ein plan for utbygging av atelier og utdanning. Ho tek utgangspunkt i at mange institusjonar har sporadisk eller mangelfull konserveringskapasitet, og at materialmangfaldet (arkeologisk, kulturhistorisk, biletkunst, kunstindustri m.m.) krev fagleg spesialisering og ulike ressursoppsett. Samfunnsutfordringa er å sikre bevaring av nasjonalt kulturvern i takt med auka innsamlingsvolum og modernisering av museumssektoren, med jamn fordeling av tilbod over landet og klar ansvarsfordeling mellom staten og institusjonane. Utvalet peikar på behov for både lokal atelierkapasitet ved større museum og regionale/sentrale fagmiljø for kompliserte oppdrag og forsking. Utdanningsløysingar blir vurderte i fleire modellar: vidareutvikling av handverksbasert opplæring, oppretting av konservatorskule/konservatorskulen og integrering/ samarbeid med universitetsnivå for teknisk-analytisk undervisning. Prioriteringar og framdriftsplan for det første tiåret vektlegg etablering av kjerneatelier, opplæring av personell og oppbygging av institusjonell administrasjon og finansiering. Deler av utvalet har dissent i hovudspørsmål kring utdanningsmodell og omfang av sentralisert skulegang.

Denne NOU-en tek for seg korleis eldre arbeidstakarar går over frå yrkesaktivitet til pensjon i eit perspektiv som balanserer den enkelte sin valfridom og samfunnets behov for arbeidskraft. Bakgrunnen er fallande yrkesdeltaking blant dei over 60 år, særleg blant menn, auka langtidsledigheit i denne aldersgruppa og langsiktige demografiske utfordringar som vil redusere arbeidsstyrken fram mot 2010 og 2030. Utvalet kartlegg offentlege og private pensjons- og stønadsordningar, med særskilt fokus på avtalefesta pensjon (AFP) og om denne ordninga i praksis erstattar uførepensjon eller dagpengar for personar som elles ville vore ute av arbeidslivet. Rapporten legg stor vekt på å slå ring om folketrygden som ei universell ordning, å unngå tiltak som gir auka press på trygdeøkonomien og samstundes å finne tiltak som aukar eldre si yrkesaktivitet og legg til rette for fleksibel avgang. Utvalet tilrår både tiltak som skal auke yrkesdeltakinga blant eldre og tiltak som skal gi meir fleksible overgangsordningar, og peikar på behovet for empirisk oppfølging og koordinerte vurderingar med private pensjonsordningar.

Denne NOUen tek utgangspunkt i at velferd for vernepliktig og anna personell er ein kjerneoppgåve ved sidan av militær opplæring. Bakgrunnen er fleire tidlegare, avgrensa utredningar og eit behov for ein brei gjennomgang av alle tiltak som påverkar tryggleik, trivsel og livskvalitet under førstegangstenesta og ved omstillingar i Forsvaret. Rapporten peiker på at endringar i organisasjon og komprimerte tenestemønster ikkje automatisk reduserer behovet for omsorg og fritidstilbod; tvert om kan intensivering auke behovet for førebyggjande tiltak. Utvalet omfattar velferdstenesta både som eigen organisasjon og som eit større felt der tilgrensande tenester som voksenopplæring, presteteneste, idrett, kantinedrift og ordningar som gratis heimreise inngår. Sentrale konklusjonar er at velferdstenesta må styrkjast gjennom klårare ansvarsdeling, betre utdanning av velferdspersonell, større vekt på førebygging framfor berre reparasjon, og meir samarbeid regionalt mellom einingar for å oppretthalde tenestetilbod utan unødvendig kostnadsauke. Forslaget held seg innanfor realistiske budsjettomsyn og krev prioritering og omdisponering framfor ukritisk ressursauke.