Søk i NOU-arkivet

Denne utgreiinga analyserer skilnadene i levekår mellom bydelar og grupper i norske byar og gir råd for å redusere segregering og sosiale skilje. Bakgrunnen er aukande opplevingar av ulikskap i tilgang til arbeid, utdanning, helse- og velferdstenester og trygge nabolag. Utgreiinga peikar på at geografisk konsentrasjon av låginntekt, låg utdanning og arbeidsløyse fører til dårlegare resultat for born og vaksne i desse områda, og at dette har langsiktige samansette konsekvensar for integrering, helse og økonomisk deltaking. Rapporten går frå kartlegging av tilstandsbildet til konkrete styrings- og verkemiddeltilrådingar for kommunar, stat og andre aktørar. Hovudmålet er å leggje til rette for meir inkluderande lokalsamfunn ved å kombinere bustad-, utdannings-, arbeids- og velferdspolitikk, styrka lokal samordning og målretta innsats i utsatte område. Tiltaka som blir føreslege, vektlegg meir mangfald i bustadtilbodet, betre skule- og fritidstilbod, arbeidsretta tiltak, tidleg innsats for barn, og nye styringsløysingar for å fremje bærekraftig betre levekår over tid.

NOU 2015:16 tek for seg utfordringar og moglegheiter knytte til overvann i urbane område. Rapporten peikar på at stadig meir kompakt bygging og eit endra klima med oftare og intensivare nedbør fører til auka risiko for flaum, kjellar- og vegskadar, samt påverknad på naturmangfald og vasskvalitet. Overvann skal sjåast både som eit problem ved høg vassføring og som ein ressurs ved at god handtering kan gi grøne, blå og blågrøne byrom, betre klimatilpassing og styrka byøkologi. Utvalet framhevar behovet for tydelege ansvarsforhold, heilskapleg planlegging og økonomiske verkemiddel som sikrar at tiltak blir gjennomførte. Hovudråda omfattar å integrere overvannshandtering i plan- og bygningsregelverket, styrkje kommunal kompetanse og koordinering mellom sektorar, setje krav til førebyggjande tiltak ved nybygg og ved rehabilitering, og innføre finansieringsmodellar som koplar kostnader til dei som skapar belastningen. Rapporten peikar òg på behov for betre kartlegging, overvaking og kunnskapsdeling for å prioritere tiltak og redusere samfunnsøkonomiske kostnader over tid.

Denne NOU-en kartlegg og vurderer herreds- og byrettenes rolle, arbeidsoppgåver, organisasjon og rutinar med sikte på å auka effektivitet og publikumsservice. Utredninga tek utgangspunkt i at domstolane både har dømande oppgåver og fleire forvaltnings- og serviceoppgåver, noko som har skapt sprikande belastning, uklare ansvarsgrenser og varierande ressursbruk mellom domssogn. Rapporten peikar særleg på utfordringar knytte til mange små einedommerembeter, «spesialembeter» med avgrensa saksspekter, manuell saksbehandling og manglande samordning av registre og administrative tenester. På bakgrunn av statistikk og intervju føreslå utvalet ei horisontal reform: ein meir einsarta ytre organisasjon, reduksjon av domssogn, avvikling av spesialembeter, endringar i dommerbemanning og dommerfullmektigordning, større bruk av moderne datateknikk og klårare grensar mellom dømming og forvalting. Målet er jamnare arbeidsbelastning, betre utnytting av ressursar, kortare saksbehandlingstid og betre publikumstenester, samstundes som dei grunnleggjande forfatningsmessige prinsippa om domstolane si sjølvstende og rettstryggleik blir ivaretekne.

Denne delutredninga tek for seg korleis ulike transportmåtar konkurrerer om person- og godstransport i Noreg, og kvifor ei overordna samferdselsplan er naudsynt. Bakgrunnen er eit fragmentert plansystem og raske samfunnsendringar som gjer det vanskeleg å sikre samordning mellom investeringar, pris- og avgiftspolitikk, subsidier og andre verkemiddel. Utredninga framhevar at samferdsel påverkar bosettingsmønster, økonomisk vekst, trivsel og medverknadsrett, og peikar på at fleire konfliktande mål kan oppstå dersom ein ikkje legg tydelege prioriteringar. Arbeidet bør delast i to fasar: ein rammefase for klargjering av mål, problemområde og verkemiddel, og ein seinare handlingsfase med konkrete prioriteringar og investeringsprogram. Rapporten analyserer struktur og utvikling i person- og godstransport, granskar konkurranseflater mellom tog, buss, bil, fly og båt, og vurderer særlege utfordringar i byar, mellomdistansetrafikk og kysttransport. Samstundes understrekjer ho at staten har sentrale verkemiddel til å styre utviklinga, mellom anna gjennom avgifter, prisreguleringar og subsidier, og at det finst kritiske valpunkt der avgjerder må takast på nasjonalt nivå. Ein anbefaler systematisk bruk av analysegrunnlag og eit fast planråd for å sikre brei fagleg og politisk forankring.

Denne utgreiinga vurderer pressestøtteordningane i lys av ei endra mediesituasjon og økonomisk press i dagspressa tidleg på 1990-talet. Utvalet skildrar ei kombinert utfordring: strukturelle endringar i avismarknaden (konsentrasjon, endra eigarskap, auka løssalg og tabloide format) samstundes som annonseinntekter og opplagssamansetjinga endrar seg. Rapporten peikar på at pressa har særskilde samfunnsfunksjonar som ikkje fullt ut kan erstatast av elektroniske medium — mellom anna lokal nyheitsdekning, regionalt mangfald og riksdekkjande meiningsberande aviser. Utvalet konkluderer med at mål for pressepolitikken bør prioriterast: høgt aviskonsum, eit desentralisert avismønster, riksspreidd meiningsbæring og lokal konkurranse. Samstundes peiker det på at støtteordningane må omlagast for å styrkje dei måla utan å auke samla støttenivå, ta omsyn til EFs reglar for næringsstøtte, og sikre forutsigbarheit for avisene. Føreslåtte tiltak omfattar omforming av produksjonstilskottet (inkl. papirstøtte/eksemplarstøtte), distribusjonsstøtte, særskilde ordningar for små og nyetablerte aviser, vidareføring av støtte til samiske aviser og Finnmark, og tiltak for kompetanse, forsking og låneordningar. Utvalet tilrår òg snøggare revurdering av ordningane for å følgje konkurranseutviklinga mot elektroniske medium.

Denne utgreiinga kartlegg prisnivået og rammene for stamflyrutene til, frå og innan Nord-Noreg med mål om å vurdere om reisande i nord har ei dårlegare prisstilling enn i andre landsdelar. Ho set problemet inn i ein regional- og samferdselspolitisk kontekst og søkjer òg samanlikning mot innanlandske prisar i Sverige og Danmark. Rapporten omtaler trafikkomfang, kapasitetsutnytting, lufthavn- og rutetilbod, selskapsøkonomi og eksisterande rabattordningar, og vurderer om lavare takstar kan rettferdiggjast gjennom regionale mål som like levekår og regional vekst. Utgreiinga skisserer ei rekkje alternative takstmodellar (til dømes særtakstar for Finnmark, lågare takstar til/frå og innan Nord-Noreg, samt bruk av eit «jernbaneprinsipp») og drøftar konsekvensar for etterspurnad, konkurrerande transportmiddel, flyselskapa si inntektsdekning og mogleg statleg finansiering. Analysen peikar på at eit reelt takstkutt krev både tiltak på kostnadssida i rutedrifta og sikra dekning av inntektstap, anten gjennom omdisponering i selskapsøkonomien eller via offentlege midlar. Rapporten vektlegg behovet for å samordne tiltak innanfor ei nasjonal takststruktur og at endringar må vurderast mot overordna samferdselsprinsipp og økonomisk berekraft.