Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga kartlegg tilstanden for konservering av gjenstandar ved norske museum, vurderer behovet for tenester og personell, og legg fram ein plan for utbygging av atelier og utdanning. Ho tek utgangspunkt i at mange institusjonar har sporadisk eller mangelfull konserveringskapasitet, og at materialmangfaldet (arkeologisk, kulturhistorisk, biletkunst, kunstindustri m.m.) krev fagleg spesialisering og ulike ressursoppsett. Samfunnsutfordringa er å sikre bevaring av nasjonalt kulturvern i takt med auka innsamlingsvolum og modernisering av museumssektoren, med jamn fordeling av tilbod over landet og klar ansvarsfordeling mellom staten og institusjonane. Utvalet peikar på behov for både lokal atelierkapasitet ved større museum og regionale/sentrale fagmiljø for kompliserte oppdrag og forsking. Utdanningsløysingar blir vurderte i fleire modellar: vidareutvikling av handverksbasert opplæring, oppretting av konservatorskule/konservatorskulen og integrering/ samarbeid med universitetsnivå for teknisk-analytisk undervisning. Prioriteringar og framdriftsplan for det første tiåret vektlegg etablering av kjerneatelier, opplæring av personell og oppbygging av institusjonell administrasjon og finansiering. Deler av utvalet har dissent i hovudspørsmål kring utdanningsmodell og omfang av sentralisert skulegang.

Utgreiinga synleggjer behovet for ei eiga, oppdatert privatrettsleg regulering av avtaleforhold mellom finansinstitusjonar og kundar. Ho kjem etter omfattande endringar i finansmarknaden på 1980-talet: frå avvikling av kredittregulering til ein sterk kredittvekst som saman med låge renter og internasjonal opplåning utløyste ein bankkrise med store tap og statlege kapitaltilføringar tidleg på 1990-talet. Samstundes har institusjonsregelverket (bank-, finansierings- og forsikringslover) blitt modernisert og delvis harmonisert med internasjonale/EØS-standardar, men kontraktsforholdet mellom institusjonar og kundar har i liten grad vore lovregulert og har i praksis stått på standardvilkår fastsette av institusjonane. Kommisjonen peikar på eit klart behov for balanse mellom forbrukarvern og effektive, robuste institusjonar. Ho legg fram eit lovutkast som samlar reglar for innskotskontoar, betalingstenester, lån, institusjonsgarantiar, privatkausjonar, megler-, agent- og rådgjevingsoppdrag. Sentrale framlegg er krav om skriftlege førehandopplysningar (pris, oppseiingsvilkår m.m.), ufråvikne reglar for forbrukarar, plikt for institusjonar til ikkje utan sakleg grunn å avvise innskot eller betalingsoppdrag og reglar om sletting av pant når krav er innfridd. Målet er tydelegare, meir balanserte og meir samanliknbare avtaleforhold i finansmarknaden.

Utredninga gir ei samla vurdering av behovet for å modernisere og klargjere straffebestemmelsane som rører grove narkotikalovbrot (§162), ran (§267–268) og heleri (§317). Ho tek utgangspunkt i aukande kompleksitet i sakstypar, utvikling i omfang og internasjonal rettspraksis, og praktiske handhevingsproblem som gjer det vanskeleg å avgjere avgrensing mellom einskild- og fleire lovbrot, å bevise deltaking og å tilpasse straffeansvaret til økonomiske fordelar frå narkotikaomsetnad. Rådet peikar på at gjeldande formuleringar i straffelova er uklare, gir tolkningsvanskar og kan føre til ujamn straffeutmåling. For heleri vert handhevingsproblematikk framheva, særleg når tilhald med pengar eller eigedom som stammar frå narkotika ikkje direkte kan knytast til deltaking i omsetjinga. Utredninga føreslår klårare gjerningsbeskrivingar, vurdering av aukne strafferammer der det er pårekneleg, innføring av reglar som rammar «utbytteheleri», ei eiga bestemmelse om grovt ran og konkrete endringar for å lette bevisførsel og jurisdiksjon ved grenseoverskridande brot. Som vedlegg følgjer ei oppdatert stoffoversikt som grunnlag for rettsanvendinga.

Denne utgreiinga analyserer kvifor gutar og jenter presterer ulikt i norsk skule og kva verkemiddel som kan redusere uheldige skilnader. Ho peikar på at kjønnsforskjellar viser seg tidleg, særleg innan lesing, og påverkar vidare utdanningsval, gjennomstrøyming og sjansar i arbeidslivet. Rapporten framhevar samspel mellom biologiske moglegheiter, sosiale forventningar, læringsmiljø, undervising og vurderingspraksis. Den ser også korleis foreldrefaktorar, lærarforventningar og kjønnsnormer formar interesser og sjølvskildring hos elevar. Utgreiinga meiner at målretta, forskingsbaserte tiltak i grunnopplæringa kan bidra til jamnare resultat utan å svekke framgang for nokon grupper. Sentralisering av innsats om tidleg språkstøtte, betre tilpassa undervisning, meir systematisk dataovervaking og yrkes-/studieorientering reknast som særleg viktige. Rapporten legg vekt på kombinasjonstiltak: skuleinterne endringar (lærarkompetanse, vurderingsformer), nasjonale rammer (ressursfordeling, obligatorisk oppfølging) og tiltak for å utfordre stereotypiar i foreldre- og samfunnsrollemodellar. Målet er å gi fleire elevar betre læringsmoglegheiter og redusere uheldige kjønnsulikskapar i prestasjonar, val og fullføring av utdanning.

Denne utredninga vurderer grunnlaget for inntektsoppgjeret 1983 ved å analysere disponibel realinntekt, lønns- og prisutvikling, konkurranseevne og konjunktursituasjonen. Ho tek utgangspunkt i nasjonalrekneskapstal, lønnsstatistikk og scenarioberekningar for pris- og sysselsettingskonsekvensar ved ulike lønnsutfall. Rapporten peikar på at disponibel realinntekt knapt auka frå 1981 til 1982, at oljeverksemda no gjev mindre positive bidrag enn tidlegare, og at bytteforholdet (forholdet mellom eksport- og importprisar) har auka dei siste åra og dermed delvis kompensert for svikt i annan produksjon. Underskotet på rente- og stønadsbalansen mot utlandet har påverka realinntekta negativt, men nivået har vore relativt stabilt etter 1979 når ein korrigerer for innanlandsk prisvekst. Rapporten framhevar uro for konkurranseevna gjennom lønnskostnader og valutakursutvikling, og legg fram alternative anslag for pris- og sysselsettingsutfall avhengig av lønnsoppgjer. Samla gir analysen eit faktabaserte grunnlag for partane i oppgjeret med vekt på balansen mellom lønnsauke, prisstabilitet og sysselsetting.

Utgreiinga vurderer om eit avgrensa prøveprosjekt med samfunnstjeneste bør innførast i Stavanger/Rogaland etter britisk modell. Den tek utgangspunkt i ei ønskje om å redusere bruk av ubetinga fengsel der andre reaksjonar kan vere meir formålstenlege, særleg for yngre lovbrytarar og ved vinningsbrot og brukstyveri av motorvogn. Rapporten synleggjer både rettslege og praktiske omsyn: samfunnstjeneste skal vere frivillig, knytt som særskilt vilkår ved betingja dom, og kombinerast med sosialrapport, tett oppfølging og restriktiv handheving ved brot. Utvalet avgrensar kva type lovbrot som bør omfattast (fortrinnsvis tyveri, skadeverk, unge ruspåkjøyringar under visse grenser) og tek avstand frå rutinemessig bruk ved grove valdssaker eller grov narkotika. Omfangsrammene er tydelege: 50–200 timar, gjennomført innan eitt år, arbeid i offentlege institusjonar hovudsakleg på helg (fredag–søndag) og maksimalt 9 timar per veke. Administrativt bør ordninga liggje til Kriminalomsorgsavdelinga i Justisdepartementet med to ekstra midlertidige stillingar under prøveperioden. Rapporten peikar på mogleg økonomisk vinning samanlikna med fengsel (referert om lag 15 gonger lågare årskostnad i England), men understrekar at norske faste fengselskostnader gjer nettovernkalkylen usikker. Det blir også vektlagt behovet for klart regelverk, instruksar og straksmelding ved alvorlege eller gjentatte brot.