Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga vurderer korleis strafferett, straffeprosess og føresegnsverk kan tilpassast for å handtere mindre narkotikaovertredelser på ein meir forholdsmesseleg, rettstrygg og rehabiliterande måte. Ho svarar på utfordringar knytte til brukarar med rusmiddelavhengigheit, politiets bruk av tvangsmiddel ved mindre alvorlege saker, og samspel mellom kriminalrettslege reaksjonar og helsebaserte førebyggjande tiltak. Rapporten set det norske reformsambandet inn i internasjonalt og menneskerettsleg perspektiv, samanliknar praksis i nære naboland og gjennomgår rettspraksis og riksadvokatinstruksar som påverkar etterforsking og påtale. Hovudbodskapen er at dagens handheving tidvis er for strengt retta mot personar med avhengigheit, at ressursbruken og tvangsanvendinga kan vere omfangsrik utan å bidra til betring, og at ei retta kombinasjon av avkriminaliseringstiltak, alternative reaksjonar og tilpassa prosessuelle grenser kan auke forholdsmesselegheit, rettstryggleik og førebygging. Utvalet legg fram konkrete forslag til endringar i straffelova og straffeprosessreglar, samt organisatoriske og rettleiarbaserte tiltak for politiet og påtalemyndigheit for å redusere unødig bruk av tvang og betre ivareta helsebehov og barne- og ungdomsperspektiv.

Utgreiinga tek for seg maktforhold og rettstryggleik i daglegvarekjeda, med særskild fokus på forholdet mellom store detaljistar og leverandørar, og konsekvensane dette har for forbrukarar og næringsliv. Ho peikar på at konsentrasjon i marknaden har gitt enkelte kjeder sterk forhandlingsmakt som kan føre til urimelege avtalevilkår, uforutsette pris- og leveringsendringar og svakare innovasjonsinsentiv hjå leverandørane. Dette kan indirekte verke inn på forbrukarpris og produktmangfald. Utgreiinga vurderer behovet for nasjonal regulering av «god handelsskikk», rapportering og handsaming av konfliktsaker, samt tiltak for å betre gjennomsikt og rettstryggleik i kjeda. Ho konkluderer med at marknadsløysingar åleine ikkje sikrar jamvekt mellom partane, og skisserer eit sett med rettslege og administrative tiltak for å fremje rettferdige avtaleforhold, betre informasjonsflyt og eit meir robust klagesystem, samtidig som ho legg vekt på å unngå overregulering som kan hemme effektivitet og konkurranse.

NOU 2003:26 evaluerer odels- og åsetesretten med sikte på å gjere regelverket betre tilpassa moderne landbrukspolitiske mål og praktisk bruk. Utgreiinga ser både på korleis odelsretten påverkar eigarskap, busetnad, likestilling og ressursbruk i jordbruket, og på behovet for klarare reglar og kortare saksbehandling. Det er delt syn på om ordninga skal bestå eller avviklast; fleirtalet går inn for å halde ved lag odelsretten, medan nokre ønskjer avvikling. Rapporten peikar på at dagens reglar kan hemme omsetjing og effektiv utnytting av driftsressursar og at handtering av bo- og driveplikta, odelskrets og arealkrav krev modernisering. Viktige tema er avgrensing av kva som skal reknast som odlingsjord (forslag om høgare minimumsareal frå 30 til 50 daa), rettsleg likestilling mellom kjønn og mellom ulike barnskapsformer, og å redusere løysingsfristar for å gjere omsetjingar meir føreseielege. Vidare blir det foreslått tiltak for å styrkje vern av samboande og å gi høve til å nekte odelsløyving i urimelege tilfelle, mellom anna når urfolkstradisjonar gjev grunnlag for særlege omsyn. Utgreiinga legg vekt på forenkling, forutsigbarheit og at endringar ikkje må undergrave landbrukspolitiske mål om aktivt jord- og ressursbruk.

Utgreiinga vurderer økonomisk situasjon fram mot tariffoppgjeret i 1999 med vekt på pris-, lønns- og kostnadsutvikling og sysselsetjing, og ser særleg på korleis etter- og vidareutdanning kan innpassast i lønnsoppgjeret. Ho bygger på arbeid frå Det tekniske berekningsutvalet, SSB, Norges Bank og andre analysar. Hovudutfordringa er å oppretthalde konkurranseevna til konkurranseutsette næringar (k-sektor) over tid, samstundes som ein sikrar full sysselsetting og akseptabel inntektsfordeling. Historisk har Aukrust-modellen og solidaritetsalternativet vore rettesnorer: lønnsvekst må over tid tilpassast det k-sektoren kan tåle, og k-sektoren bør setja standard i lønnsoppgjer. Oljeinntektene har gitt særlege verknader på utanriksrekneskapen; 1989–97 var det overskot, medan 1998 preliminært viste eit visst underskot som følgje av lågare oljepris. Utgreiinga peikar på at moderat, samordna lønnsvekst og sterkare samarbeid mellom partane er nødvendig for å hindre svekka konkurranseevne, og at etter- og vidareutdanning bør integrerast i tariffoppgjer for å leggje til rette for omstilling, auka produktivitet og varig oppretthalding av k-sektor. Samstundes krev dette at investeringar, strukturtiltak og ein stabil makroøkonomisk politikk understøttar omstillingane.

NOUen gjennomgår den nasjonale tuberkulosesituasjonen og peikar på at Noreg har låg insidens, men framleis store folkehelseproblem knytt til både eldre norskfødte med reaktivering og ein aukande andel sjuke blant innvandrarar. Global auke i tuberkulose, HIV-epidemi og medikamentresistens krev målretta nasjonalt arbeid også i lågendemiske land. Rapporten dokumenterer svakheiter i diagnostikk, laboratoriekvalitet, overvaking, og i organiseringa av smitteoppsporing og behandling. Spesialistdekning er spredt, mange kommunar manglar rutinar som sikrar fullført behandling, og det finst ikkje eit samla statleg tuberkuloseprogram i tråd med IUATLD/WHO. Samtidig vurderast BCG-vaksinasjon og røntgenskjerming som tiltak som treng oppdaterte kriteria og meir selektiv bruk. Arbeidsgruppa peikar på behov for sentralisering av visse diagnostiske og faglege funksjonar, nasjonal kvalitetssikring av laboratorier, styrking av meldesystem og oppfølging i kommunane. Målet er å redusere død og senfølgjer, hindre framvekst av resistens, sikre rask diagnostikk og fullført behandling, og å gi ei kostnadseffektiv, målretta bruk av vaksinasjon og skjermbilete i risikogrupper.

Denne utgreiinga gir ei samlande vurdering av kva som bør vere på plass i Nord- og Midt-Norge for å møte ei eventuell utbygging av petroleumsfunn. Ho tek utgangspunkt i teknisk-økonomiske moglegheiter og marknadsperspektiv, og vurderer transportløysingar (rør, kystledning, LNG) og konsept for felt (til dømes Tromsøflaket og Haltenbanken). Utgreiinga legg særleg vekt på samfunnskonsekvensar: sysselsettingsmoglegheiter og -behov, leverandørindustriens konkurranseevne, utdannings- og opplæringskrav, samt konfliktpotensial med fiskeri, reindrift og samiske interesser. Miljøomsyn og krav til konsekvensutgreiingar er gjennomgåande, og det blir peika på nødvendige FoU-oppgåver for teknologi og sikkerheit. Rapporten framhevar også behovet for koordinert planlegging på fylkes- og kommunalt nivå, tiltak for nærings- og distriktspolitiske verkemiddel, og vidare arbeid innan referansegrupper og oppfølging av teknisk/økonomiske studiear. Samla sett konkluderer utgreiinga med at ein bør setje i verk førebuande tiltak innan næringsutvikling, utdanning, miljøkartlegging, konsultasjon med samiske og fiskeriinteresser, samt juridisk og planmessig klargjering før eventuell utbygging.