Søk i NOU-arkivet

NOU 2010: 5 vurderer eit samla system for hjelpemiddel med mål om auka deltaking, likeverd og inkludering for brukarar med funksjonsnedsetting. Utgreiinga peikar på at målgruppa har auka og samansette behov i eit velferdssamfunn som krev samordna tenester for å sikre meistring og livskvalitet. Rapporten skisserer samfunnsutfordringar knytte til fragmentert ansvar, varierende fagkompetanse, ujamn kvalitet i saksbehandling og tilgjenge, samt manglande langsiktige og koordinerte løysingar. Dette svekkjer brukarens moglegheit for å få rett hjelp til rett tid og fører til ineffektive ressursbruk. Utvalet legg vekt på brukarens heilskaplege behov, langsiktig rehabilitering og behov for nasjonal styring kombinert med lokal tilpassing. Sentrale konklusjonar er at systemet treng klarare ansvarslinjer, sterkare fag- og kompetanseoppbygging, bedre koordinering mellom helse-, kommunal- og NAV-tenester, og meir målretta finansiering og tiltak for å fremje innovasjon og varig deltaking. Forslaga tek sikte på å redusere ventetid, jamne ut tilbodskvalitet og sikre betre ressursutnytting gjennom strukturendringar, standardisering og nasjonalt fagmiljø for hjelpemiddelområdet.

Utredinga tek for seg korleis staten best kan organisere si eigarskap og deltaking i petroleumsverksemd, med omsyn til forvalting, kommersiell drift og nasjonale interesser. Ho byggjer på rettslege rammer som stadfester staten sin eigedom til ressursane, og skildrar utviklinga i næringa – særleg rolla til det statseigde oljeselskapet og behovet for å styre marknad og avsetnad. Sosiale og næringspolitiske omsyn, industripolitikk og handteringa av løyve til prospektering og utvinning vert drøfta. Utvalet vurderer korleis styresmaktene kan sikre at statens deltakarandel blir ivareteken utan å svekke effektiv og marknadstilpassa ressursutvikling. Dei peikar på behov for klarare regelverk, sterkare faglege reguleringsorgan (Oljedirektoratet og departementet), og tiltak for å utvikle andre norske selskap slik at konkurranse og nasjonal kompetanse aukar. Konsekvensar for avtalear, vedtekter i statlege føretak og forholdet til allereie tildelte løyve blir analysert. Samla føreslå tilpassingar skal styrkje statens kontroll, sikre samordning i avsetningspolitikken og leggje til rette for ei balansert kombinasjon av statleg deltaking og privat drivarkraft.

Denne utgreiinga tek for seg korleis folketrygda kan leggjast om for å gje større moglegheiter til å kombinere arbeid og trygd for eldre som ønskjer eller treng å redusere arbeidstida. Bakgrunnen er arbeids- og sysselsettingspolitiske mål om meir fleksibel avgang frå arbeidslivet, samla betre tilpassing av uførepensjon til arbeidsinntekt og auka tilgang til deltidsarbeid. Utvalet vurderer særskild innføring av ein delpensjonsordning som eit supplement til eksisterande uførepensjon, og om det skal opnast for å ta ut alderspensjon før 67 år (førtidsuttak av alderspensjon). Analysen dekkjer aldersgrenser, kva grupper som bør omfattast, krav til tidlegare og vidare yrkesaktivitet, kor mykje pensjon som kan takast ut ved deltid, korleis bortfall av arbeidsinntekt skal kompenserast, opptening av framtidige pensjonspoeng, og samspel med andre pensjonsordningar og skattereglar. Utgreiinga legg fram avvegingar mellom fordelar for arbeidstakarar og bedrifter, økonomiske og administrative konsekvensar for offentlege budsjett og forvaltning, samt verknader for likestilling, arbeidsmarknad og nykomarar. Det føreligg konkrete lovutkast og reglar for oppfølging, klage og kontroll som grunnlag for vurdering av praktisk gjennomføring.

Utgreiinga tek føre seg samanhengen mellom utbreidd deltidsarbeid og bruk av skift- og turnusordningar, særleg innan helse- og omsorgssektoren. Problemet blir skildra både som eit inntektssikringsproblem for den einskilde og som eit samfunnsøkonomisk tap ved ikkje å utnytte tilgjengeleg arbeidskraft. Frå arbeidsgivarhald blir små stillingsbrøkar framheva som nødvendige for å få vaktskift «til å gå opp», medan arbeidstakarar peikar på at enkelte arbeidstidsordningar er så belastande at full stilling ikkje er ønskjeleg eller mogleg. Utgreiinga peikar på at vurdering av om turnus er «like belastande» som skift må sjåast breiare enn berre teljing av kvelds-, natt- og søndags­timar; frekvensen av skiftbytte, lange nattevakter og andre organisatoriske faktorar spelar inn. Tidlegare forsøk på partssamordning har ikkje lukkast, og det finst juridiske verkemiddel som fortrinnsrett for deltidsansatte, men verknaden må kartleggast betre. Målet er å føreslå både lovendringar og praktiske tiltak som kan redusere ufrivillig deltid, betre arbeidsmiljøet og sikre tenestekvalitet og effektiv ressursbruk, samtidig som konsekvensar for likestilling, arbeidskraftsbehov og offentlege budsjett blir vurderte.

Denne utgreiinga rapporterer ein kommisjons arbeid for å gi eit betre kunnskapsgrunnlag for politikk på rusmiddelfeltet. Ho tek utgangspunkt i offentlege behov for å vite kva førebyggjande, behandlande og skadeavgrensande tiltak som verkeleg fungerer, og kva konsekvensar ulike politiske veival kan ha. Kommisjonen har systematisk samla internasjonale oversiktsartiklar og to større kunnskapsoppsummeringar som hovudkjelder, og supplerer desse med nasjonal litteratur og ei meir målretta gjennomgang av evalueringar av tiltak. Rapporten presenterer ein oversikt over omfanget av rusmiddelbruk i Noreg, kjende skadevirkningar, metodiske tilnærmingar for å vurdere tiltakseffektar, og relasjonen mellom forskning og politikk. Hovudinntrykket er at det finst brei internasjonal kunnskap, men at mykje av tiltaksforskninga er fragmentert eller av varierende kvalitet; mange politiske spørsmål krev betre og meir målretta forsking, meir systematisk bruk av indikatorar, og tydelegare nasjonale oversikter. Vedlegga gir ei samanstilling av internasjonale søk og ei oversikt over nasjonal tiltaksforskning. Rapporten avsluttar med prioriteringar og konkrete anbefalingar for forskingsstrategi, metodeforbetring og kunnskapsformidling for å styrke politiske beslutningsgrunnlag på rusmiddelfeltet.