Søk i NOU-arkivet

Denne delutredninga tek for seg korleis gevinst, tap og avkastning på aksjar, obligasjonar, valuta og enkelte relativt nye finansielle instrument (opsjonar, terminer/futures, FRAs og swappar) bør skattleggjast. Bakgrunnen er behovet for einsarta og konsekvente reglar slik at same økonomiske resultat ikkje vert ulikt handsama avhengig av form og juridisk innpakning. Utredninga vurderer periodiseringsprinsipp (når inntekt og kostnad skal kjennast), om finansinstrument skal skattleggjast separat eller samordnast med det underliggande objektet, og forholdet til internasjonale reglar og praksis. Gruppen legg fram konkrete forslag for korleis underliggande aktiva (aksjar, obligasjonar, valuta) og derivata bør behandlast skattemessig, med mål om å redusere skattemotivert omlegging, forenkle praktisk handtering og sikre nøytralitet mellom ulike typar instrument. Formuesbeskatning blir ikkje handsama her. Utredninga inneheld òg definisjonar, ei gjennomgang av gjeldande rett, samanfatning av høyringsinnspel og nærare forslag til utforming av reglar for kvart instrument.

Utgreiinga vurderer korleis gjeldande eiendomsmeglingslov skal sikre ein trygg, ordna og effektiv bolighandel, med særleg vekt på forbrukarvern og konkurranse. Ho handlar om korleis reglar om ansvarleg meglar og kvalifikasjonskrav (innført med 2007-lova) har påverka kvalitet, klagar, pris og produktivitet i marknaden, og om lovens rekkevidde er tilpassa nye digitale tenester som flyttar oppgåver frå tradisjonell meglar til sjølvhjelps- og teknologibaserte tenestetilbod. Utgreiinga peiker på at tiltak har løfta fagleg nivå i bransjen og samanfallande med dette har det vore høgare kundetilfredsheit på seljarsida og færre klager frå kjøparar i perioden etter innføringa. Samstundes viser indikatorar at provisjonssatsar og produktivitet har variert over tid (mellom anna påverka av finanskrisa og svingingar i gjennomsnittleg salssum), og at prisnivået for tenestene framleis er ein viktig effektivitetsfaktor for både forbrukarar og samfunn. Nye marknadstilbod som støtter sjølvbetening reiser spørsmål om kva regelverk som bør gjelde for slike tenester og korleis forbrukarvernet best kan ivaretakast utan å hindre konkurranse og innovasjon.

Utredninga peikar på at tinglysing i praksis har fått fleire funksjonar enn berre rettsvern, og at dagens regelverk ikkje lenger er tilpassa samfunnsutfordringar eller tekniske moglegheiter. Det er utfordringar med at dokument blir tinglyst utan rettsleg behov, at tinglysingskontora må vidareformidle mange meldingar, og at manglande samordning med andre register svekkjer kontroll og informasjonsgrunnlag for arealforvaltning. Rapporten legg vekt på at ei framtidsretta løysing må handsame innføring av EDB (datamaskinbasert register), klargjere kven som skal ha kontrolloppgåver, og sikre grunnbokens truverde ved reglar for retting og sletting. Det føreslåtte lovskiftet skal gjere det mogleg å: avgrense kva som skal tinglysast, opprette samband mot eit nasjonalt grunneiendomsregister/geodatasystem, gjennomføre sanering av grunnbokstoffet før maskinell overføring, og innføre tydelege reglar om sletting ved ukjente heimelshavarar eller inaktivitet. Samstundes blir konsekvensar for organisasjon, klageordningar og administrative ressursar vurderte. Samla er målet betre informasjonskvalitet, meir effektive arbeidsprosessar og eit regelverk som fungerer både manuelt og i ei grad av automatisering.

Utgreiinga tek føre seg eit system som i 1982 gjev store økonomiske og administrative problem: statlege forskotteringar, låge innkrevingsprosentar og ei kompleks sakshandsaming som krev mykje ressursar. Problemet er todelt: (1) staten betaler netto store summar i forskotsbidrag og stønad til einslege forsørgjarar (om lag 100 mill. kr./år), og (2) den praktiske innkrevjinga og rekneskapsføringa er tungrodd, delvis fordi reglar og unntak har vorte stadig meir detaljerte. Utvalet legg vekt på forenkling av regelverk, organisatoriske endringar og betre teknologisk bruk (felles register og EDB-løysingar) for å redusere ressursbruk utan å svekkje tenestetilbodet for bidragsmottakarar. Forslag omfattar endringar i kven som fastset bidrag, overgang til faste kroner per periode via skattetrekk, utnytting av Arbeidstakar-Arbeidsgivarregister og landsdekkjande utbetalingssystem, samt ei vurdering av korleis kommunar og skattemyndigheiter kan overta meir av saksbehandling og innkrevjing. Hovudmålet er å senke statens nettoutgifter, auke innkrevjingsgraden og gjere administrasjonen meir oversiktleg og rasjonell, samstundes som rettstryggleiken for partane vert ivareteken.

Denne NOU-en kartlegg og vurderer herreds- og byrettenes rolle, arbeidsoppgåver, organisasjon og rutinar med sikte på å auka effektivitet og publikumsservice. Utredninga tek utgangspunkt i at domstolane både har dømande oppgåver og fleire forvaltnings- og serviceoppgåver, noko som har skapt sprikande belastning, uklare ansvarsgrenser og varierande ressursbruk mellom domssogn. Rapporten peikar særleg på utfordringar knytte til mange små einedommerembeter, «spesialembeter» med avgrensa saksspekter, manuell saksbehandling og manglande samordning av registre og administrative tenester. På bakgrunn av statistikk og intervju føreslå utvalet ei horisontal reform: ein meir einsarta ytre organisasjon, reduksjon av domssogn, avvikling av spesialembeter, endringar i dommerbemanning og dommerfullmektigordning, større bruk av moderne datateknikk og klårare grensar mellom dømming og forvalting. Målet er jamnare arbeidsbelastning, betre utnytting av ressursar, kortare saksbehandlingstid og betre publikumstenester, samstundes som dei grunnleggjande forfatningsmessige prinsippa om domstolane si sjølvstende og rettstryggleik blir ivaretekne.