Søk i NOU-arkivet

Denne utgreiinga kartlegg kva for avskjær, avfall og biprodukt som oppstår ved tilvirking av ilandført fisk i Noreg, vurderer deira kjemiske og ernæringsmessige verdi, og peikar på tiltak for betre utnytting. Problemet blir framstilt som eit samansett ressurs- og miljøspørsmål: store mengder råstoff går delvis ubrukte eller fører til forureining, medan marknad, teknologi og forsking ikkje er tilstrekkeleg samordna. Utvalet gjennomførte praktiske utbyttemålingar, kjemiske analyser og kartlegging av geografisk og sesongmessig variasjon, og identifiserte hovudfraksjonar (sløyeavfall, filetavfall, flekkeavfall, rekeavfall m.m.). Konklusjonen er at betydelege mengder høgverdig protein og andre råstoff går tapt eller blir undervurderte, men at tekniske løysingar (maskineri for sløying, separatorar, homogenisatorar), konserveringsmetodar (frysing, kjøling, kjemisk/biologisk konservering) og foredlingsprosessar (fiskemel, FPC, enzymatisk hydrolyse, proteinisolatar) kan auke utnyttingsgraden. For å realisere dette krevst koordinert forsking, produktutvikling, forsøksproduksjon og økonomiske insentiv, samt betre system for måling og dokumentasjon av mengder og kvalitet over tid og i ulike geografiske område.

NOU 2004:26 greier ut om heimfallsinstituttet som regulerer at vassdragsreguleringar og tilknytte kraftanlegg kan tilfalle staten vederlagsfritt ved konsesjonsperiodens slutt. Utgreiinga set instituttet inn i historisk og juridisk samanheng, skildrar rammevilkåra for norsk kraftproduksjon og peikar på tekniske, miljømessige og marknadsmessige forhold som påverkar verksemda. Dokumentet tek for seg ulikt utformingsval for framtidig heimfall: frå å bevare dagens heimfallsreglar til modellar med kompensasjon eller partiell heimfall, og drøftar korleis heimfallsretten kan gjennomførast (lovtidspunktmodell, transaksjonsmodell og opsjonsløysingar). Rapporten synleggjer òg konkurranse- og EØS-utfordringar; ESA har stilt spørsmål ved reglar som kan ramme etableringsfridom og kapitalmobilitet. Vidare peiker utgreiinga på at offentleg eigarskap i dag forvaltar kring 90 prosent av ressursane, og at val av regime vil ha verknad for investeringsinsentiv, rettssikkerheit og fordeling av økonomiske verdiar mellom private aktørar, offentlege eigarar og staten. Høringsprosessen førte til krav om ei breiare og meir sjølvstendig vurdering, noko utgreiinga svarar på gjennom vurderingar av konsekvensar og konkret lovtekst- og implementeringsdesign.

Denne sluttrapporten vurderer korleis Noreg kan auke utnyttinga av avfallsstoff gjennom målretta resirkulering for å redusere forureining og tryggje ressursar. Utgreiinga teiknar eit bilete av at framtidig råstoff- og energitilgang kan bli meir usikker, og peikar på at marknadsprisar åleine ikkje vert nok til å fremje samfunnsøkonomisk riktige løysingar. Rapporten framhevar at forlengd produktlevetid, reduserte forbruksvekstar og høg resirkuleringsgrad er sentrale strategiar for å begrense både behovet for nyutvinning og utslepp til naturen. Mange aktuelle tiltak bør setjast i verk straks som forsøksprosjekt — t.d. gjenvinningsanlegg for blandet kommunalt avfall, separat papirinnsamling, kompostering, og betre utnytting av fiskeri- og landbruksavfall. Rapporten går inn for ei ny, samla lovgiving for oppsamling, transport og handsaming av avfall med plikt for kommunane til å organisere tvungen, ordna renovasjon og ansvar for oppsamlingsplassar for problemavfall og bilvrak. Økonomiske verkemiddel som graderte renovasjonsavgifter, pantesystem og avgift på forsøplande emballasje vert peikt på. Det blir òg tilrådd styrka forsking, utdanning og informasjonsarbeid og etablering av ein mellombels arbeidsgruppe under miljømyndigheitene for prioritering og gjennomføring av forsøksordningar.

Utgreiinga vurderer tekniske løysingar og lokaliseringsalternativ for mellomlagring av brukt reaktorbrensel og langlivet mellomaktivt avfall i eit 50–100 års perspektiv. Ho tek føre seg organisatoriske og økonomiske rammer, tekniske krav til avfallspakkar, arealbehov og nødvendig infrastruktur ved eksisterande anlegg (Kjeller, Halden) og ved aktuelle nye løysingar (Gimsrød eller fjellanlegg). Hovudkonklusjonen er at det ikkje finst eit eintydig tidspress for å byggje eit nytt stabilt mellomlager, grunna stor usikkerheit om mengder, framtidige forskriftskrav (bl.a. overføring til forurensningslova) og moglegheita for opparbeiding/gjenvinning i utlandet. Utvalet peikar på verdien av ein trinnvis beslutningsprosess: gjere forstudier, kartleggje geologi ved boreprøver, systematisere dokumentasjon om brenselet, starte arbeid med anslag for mengder og avfallstypar, og avklare finansieringsprinsipp (forureinar betalar). Flertalet tilrår opparbeiding i utlandet (Frankrike vurdert best) for delar av brenselet, kombinert med mellomlagring av returavfall inntil endeleg deponi finst. For lagringsbestandig brensel tilrår utvalet nytt mellomlager basert på transportable lagringsbeholdarar med god kapasitet og fleksibilitet. Samstundes er det framheva ein dissens om rangering av alternativ og eit argument for å utsetje endelig val for å utnytte opsjonsverdi ved ny informasjon og mogleg gjenbruk av eksisterande anlegg.

Utredninga handlar om korleis Noreg kan handtere og sluttlagre låg- og middelsaktivt radioaktivt avfall på ein forsvarleg og varig måte. Ho byggjer på prinsippet om at avfall skal samlast, handsamast og deponerast teknisk forsvarleg slik at framtidige generasjonar ikkje blir utsette for høgare stråledoser enn dei som skapte avfallet. Rapporten avgrensar seg til låg- og middelsaktivt avfall (ikkje brukt reaktorbrensel), skildrar hovudkjeldene (IFE, medisinsk bruk, industri, olje, forbrukarprodukt) og gir eit konservativt estimat for mengder og aktivitet fram mot 2010. Alternativa som er vurderte omfattar tilpassa berghallar, bruk av nedlagde gruver og tunnelrom samt fleire aktuelle lokalitetar i Noreg, i tillegg til punktvis samanlikning med utanlandsløysingar (t.d. Sverige) utan detaljdrøfting. Rapporten legg vekt på krav til emballering, tekniske barrierar, overvaking og driftsorganisering, og peiker på at volum- og aktivitetsgrenser i praksis bestemmes av deponiets storleik og tekniske krav. Konklusjonen er at det er både mogleg og naudsynleg å etablere eit permanent nasjonalt deponi for dette avfallet, med konkrete krav til pakking, teknisk utforming, overvaking og økonomisk/regulatorisk rammeverk.

NOU 2002:19 skildrar avfallsforebygging som ei brei samfunnsutfordring, ikkje berre eit spørsmål om avfallshandtering på slutten av kjeda. Utgreiinga tek utgangspunkt i at materialforbruket og dei samla materialstrøymane aukar, og at miljøbelastninga skjer over heile produktlivsløpet. Visjonen er å endre verdiar, forbruksmønster og system slik at livskvalitet kan aukast utan auka materialforbruk. Rapporten kombinerer analyse av tilstand — produksjon, forbruk og avfallsmengder — med ei vurdering av eksisterande verkemiddel og nye tiltak. Ho slår fast at kommunal innsats, produksjonsretta tiltak (miljøvennleg produktdesign, produsentansvar), økonomiske styringsmiddel (sluttbehandlingsavgift, materialavgifter) og endra prisstruktur gjennom skattereform må virke saman. Ein understrekar også rolla til offentlege innkjøp, haldningsarbeid og forsking for å skape etterspurnad etter ressurseffektive løysingar. Utgreiinga peiker på behovet for juridisk og institusjonell justering — mellom anna betre koordinering med forureiningslova og produktkontroll — for å gjere avfallsforebygging til ein integrert del av produksjon og forbruk. Målet er ei samfunnsomlegging mot sirkulærtenking, funksjonsøkonomi og mindre materialintensiv velferd.