Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga tek føre seg eit system som i 1982 gjev store økonomiske og administrative problem: statlege forskotteringar, låge innkrevingsprosentar og ei kompleks sakshandsaming som krev mykje ressursar. Problemet er todelt: (1) staten betaler netto store summar i forskotsbidrag og stønad til einslege forsørgjarar (om lag 100 mill. kr./år), og (2) den praktiske innkrevjinga og rekneskapsføringa er tungrodd, delvis fordi reglar og unntak har vorte stadig meir detaljerte. Utvalet legg vekt på forenkling av regelverk, organisatoriske endringar og betre teknologisk bruk (felles register og EDB-løysingar) for å redusere ressursbruk utan å svekkje tenestetilbodet for bidragsmottakarar. Forslag omfattar endringar i kven som fastset bidrag, overgang til faste kroner per periode via skattetrekk, utnytting av Arbeidstakar-Arbeidsgivarregister og landsdekkjande utbetalingssystem, samt ei vurdering av korleis kommunar og skattemyndigheiter kan overta meir av saksbehandling og innkrevjing. Hovudmålet er å senke statens nettoutgifter, auke innkrevjingsgraden og gjere administrasjonen meir oversiktleg og rasjonell, samstundes som rettstryggleiken for partane vert ivareteken.

Denne utgreiinga analyserer korleis offentleg regulering av prisar og verdsettingsreglar påverkar marknaden for fast eigedom i Noreg. Bakgrunnen er utfordringar med rask prisutvikling, ulik praksis i taksering og konfliktar mellom prisreglar og andre offentlege verkemiddel som ekspropriasjon, konsesjon og tomtefeste. Utvalet kartlegg regelverkets omfang (prislova og fleire forskrifter), praktisering i kommunale nemnder, samt samanhengar til skatt, ekspropriasjon og plan- og byggjesaker. Rapporten peikar på at takstreglar og «høgste lovlege pris» kan skape skilnader mellom registrerte transaksjonar og faktiske marknadsprisar, føre til underbordbetaling og avgrensa likviditet i omsetnaden. Vidare blir ulike eigedomstypar særskilt studerte (jordbruk, byggegrunn, innskotts-/aksjeleilegheiter) og samanlikna med erfaringar frå Sverige, Danmark og Tyskland. Hovudkonklusjonen er at dagens regulering gjev både fordelar (vern mot spekulasjon og prispress) og vesentlege problem (uoversiktleg praksis, moralske og økonomiske insentiv til skjulte avtalar, og konflikt med andre offentlege mål). Utvalet legg fram alternative løysingar for å avvege marknadsdynamikk mot samfunnsmessige omsyn, og nemner konkrete endringar i takseringsprinsipp, administrative prosedyrar og samordning mellom lover.

NOU 1979:48 legg fram eit heilskapleg utkast til lov om avhending av fast eigedom som skal regulere sal, byte og andre avhendingar av alle typar faste eigedommar, inkludert tomtefeste og særskilde registrerte bruksrettar. Utvalet tek utgangspunkt i gjeldande sedvane og sedvanerett, men føreslår fleire presiseringar og nokre tvingande reglar til vern for kjøparen ved bustadkjøp — i tråd med generell forbrukarvernpolitikk. Eit særleg og nyskapt kapittel om tilhøyrsle (kva som følgjer med eigedomen ved sal) gir både allmenne reglar og spesialreglar for bustadhus, landbrukseigedomar og industribygg. Det er delte syn om formkrav: fleirtalet meiner avtalar framleis kan vere muntlege, men at kvar part skal kunne krevje skriftleg avtale; eit mindretal krev skriftlegheit som bindande form. Utkastet inneheld òg klare reglar om heimelsoverføring, tidspunkta for overtaking, rettar ved manglar (arealsvikt, fysiske og rettslege manglar/vanheimel), reklamasjon, synfaring og reglar om retting/oppfylling. Mange føresegnar er fråvikelege, men fleire reglar blir føreslegne tvingande til kjøparens fordel ved bustadeigedom. Hovudmålet er rettstryggleik, forbrukarvern og klår ansvarsfordeling mellom partar ved eigedomsomsetnad.

Denne utgreiinga kartlegg manglande, offentlege planar for fag- og sikkerheitsopplæring av personell på faste produksjonsanlegg på norsk sokkel og legg fram heilskaplege forslag for å dekke behovet. Ho tek for seg grunnleggjande og vidaregåande sikkerheitsopplæring (livbåtførar, brannlag, førstehjelp, repetisjon), krav til trenings- og øvingssenter, samt normer og stillingsmodellar for fleire faggrupper: vernepersonell, elektro-drift, driftspersonell, produksjonsbore- og brønnpersonell og vedlikehald. Utgreiinga peikar på store variasjonar i noverande praksis hos operatørar, entreprenørar og bemanningsselskap og viser til internasjonale løysingar som samanlikningsgrunnlag. Ho framhevar også behovet for praktisk øving, lærarkompetanse, kvantifisering av opplæringsbehov, og økonomiske overslag for etablering av sentra. Hovudmålet er å sikre personleg og allmenn tryggleik, standardisere kompetansekrav, gje eit rekrutteringsgrunnlag og samordne land- og sokkelbasert utdanning. Forslaga omfattar konkrete fagplanar, praksis- og karrierenormer, forslag til gjennomføring og administrativ samordning mellom aktørar for å redusere risiko og auke driftstryggleiken på plattformane.

Utgreiinga drøftar behovet for å fastsetje ei klar og handhevbar promillegrense for føring av båt og skip for å redusere alkoholrelaterte ulykker til sjøs og avgrense rettsleg uklåre reglar. Ho byggjer på gjennomgang av gjeldande rett, erfaringar frå andre land, risikoanalysar og kontrollmoglegheiter i norsk farvatn. Rapporten peikar på at dagens reglar er uklare og i hovudsak byggjer på alminnelege edrueligheitskrav og eldre pliktavhaldsreglar, noko som gjer både førebygging og straffehandsaming vanskeleg. På grunnlag av vurderingar av sikkerheitsrisiko, samanlikning med veg- og luftfart og praktiske handhevingsomsyn rår utvalet til ei einheitsgrense på 0,8 promille for førarar av fartøy som omfattast av regelen. Utvalet vurderer òg kva typar fartøy og personellar som bør omfattast, forslår løysingar for handheving og testar, og peikar på behovet for klargjeringar i lovverket og praktisk ressursstyrking (politi/kystvakt). Forslaga er enstemmige og legg vekt på klåre grenser for å forbetre trafikksikkerheita til sjøs og forenkle rettslege vurderingar.

NOU 2019:18 vurderer korleis skattesystemet påverkar og bør utformast for næringa vi kallar havbruk (særleg oppdrett av laksefisk). Utvalet tek utgangspunkt i ei rask vekst i verdiskaping og eksport, samtidig som produksjonens naturgitte rammer gir særlege eigenskapar: innsats av avgrensa naturressursar, store svingingar i lønsemd, høge kapitalkrav og miljø- og samfunnsinteresser lokalt. Utfordringane er å utforme skattlegging som både tek omsyn til effektiv ressursbruk, fordelingsomsyn og krav om stabilitet og forutsigbarheit som næringa treng for investeringar. Rapporten peikar på at dagens skatteregime har svakheiter knytt til handtering av ressursrente, ulik behandling mellom ulike selskapsformer og høve for skatteplanlegging og overskifting av skattbar inntekt. Utvalet tilrår tiltak for å auke nøytralitet og effektivitet i skattlegginga, styrkje reglane mot skatteomgåing, klargjere skattemessig handsaming av biologiske eigendelar og forbetringar i avskrivings- og tapshandtering for å betre samsvar mellom økonomisk og skattemessig behandling. Målet er eit stabilt og rettferdig system som sikrar nasjonale inntekter frå knapp naturressurs, utan å hemme verdiskaping og innovasjon i sektoren.