Søk i NOU-arkivet

Denne NOU-en granskar korleis utdanninga for dekks- og maskinpersonell i handels- og fiskeflåten bør byggjast opp for å møte framtidige krav. Utvalet kartlegg behov for fagleg og leiande kompetanse, samordning mellom ulike funksjonar, kopling til vidaregåande skule og høgare utdanning, forholdet mellom skule og praksis og krav til etter- og vidareutdanning. Arbeidet er bygd på brei kontakt med faglege organisasjonar, skulestyrar, rederi og sjøfolk sjølve, mellom anna gjennom ein spørjeundersøking med om lag 700 respondentar og fleire faglege analysar. Rapporten identifiserer eit klart samspel mellom behovet for spisskompetanse og ønsket om yrkesmobilitet: utdanninga må både gi spesialisert fagkunnskap og opne vegar til breiare kvalifikasjonsmønster. Vidare peikar utvalet på at undervisarressursar, lærarkompetanse, etterutdanning og skulelokalisering er kritiske føresetnader for at ei ny struktur skal lukkast. Hovudkonklusjonen er at ein må utvikle ein samordna, fleksibel model for maritime utdanningstilbod som vert innpassa i det nasjonale vidaregåande og høgare utdanningssystemet, med klare opplæringsløp, kvalitetssikring av praksis og system for etterutdanning og lærarutdanning.

Denne utgreiinga tek for seg behovet for systematisk etter- og vidareutdanning for maskinister og maskinsjefar i handelsflåten. Bakgrunnen er teknologisk utvikling, krav til spesialisering og ønsket om betre karrieremoglegheiter både til sjøs og på land. Utvalet vurderer korleis eksisterande skular og institusjonar kan byggje ut kursverksemd og føreslår at etterutdanning bør skje desentralisert ved dei etablerte maskinistskolane framfor i eitt stort sentralt senter. Rapporten slår fast at skularane oftare har ledig undervisningskapasitet, høg utstyrsstandard og lokal erfaring med slike kurs. Kursopplegga er tenkt modulære slik at dei kan kombinerast til meir omfattande kompetanseblokker, og det er lagt opp både til kortare perfeksjoneringskurs og til ei meir omfattande høgare maskinsjef-/sjøingeniørutdanning for overgang til landstillingar eller alternering land/sjø. Det vert venta eit årleg deltakarvolum på kring 1–2 tusen. Utvalet peikar på behovet for fagleg spesialisering mellom skolane, kontinuerleg vurdering av lærarkompetanse, og oppretting av eit fast fagorgan under Kontoret for sjømannsskoler for koordinering. Finansiering og administrasjon bør klargjerast — særleg relasjonen til eksisterande voksenopplæringsordningar og Statens lånekasse — for å sikre like økonomiske vilkår for kursdeltakarar.

Denne utredninga tar for seg auka ulykkes- og dødstal i fiskeflåten og legg fram ei heilskapleg vurdering av årsaker og tiltak for å betre tryggleiken. Utvalet byggjer sine vurderingar på systematisk analyse av risikonivå, dødsulukker, forlis og personskadar, og peikar på både konstruktive svakheiter ved fartøya, manglande eller uhensiktsmessig utstyr, manglande opplæring og svake kontrollordningar som viktige bidragsytarar. Rapporten skil mellom tiltak for nye fartøy og for eksisterande små og større fartøy, og legg vekt på at tekniske standardar og kontrollar, kombinert med opplæring og informasjon, vil gi vesentleg reduksjon i risikoen. Det vert òg vurdert økonomiske og administrative konsekvensar av tiltaka. Hovudinntrykket er at mange ulykker kan førast tilbake til forlis og fall over bord, manglande stabilitetskontroll og dårleg sikkerheitsutstyr, særleg i dei minste båtgruppene. Utvalet føreslår konkrete regelendringar, sertifiseringsordningar og etterprøvbare kontrolltiltak, samt opplærings- og informasjonskampanjar, og meiner at ei samla gjennomføring av desse tiltaka vil gi ein tydelig og målbar nedgang i tap av menneskeliv og alvorlege skadar i fiskeria.

Utgreiinga tek føre seg korleis strukturverkemidla i den norske fiskeflåten verkar i høve til overordna mål: å sjå på fiskeressursane som felles eigedom, sikre aktivitet langs heile kysten, og leggje til rette for ein moderne, variert og lønsam flåte. Bakgrunnen er vedvarande overkapasitet i fleire fartøygrupper og innføring av nye strukturordningar dei siste åra som har endra spelereglane i både kyst- og havfiskeflåten. Rapportutdraget skildrar to hovudtypar ordningar: strukturkvoteordninga (tidsuavgrensa kvotetransfer med krav om kondemnering) og tidlegare einhetskvoteordningar (forhandsfastsett tidsavgrensing for forhøya kvote). Det er omtalt fleire tekniske verkemiddel som basiskvote, driftsordning, gruppekvoter og periodisering, og eit sentralt problem er at endringane i verkemidla har minka den politiske breiddein for støtte. Utvalet peikar på nødvendigheita av ei helskapleg gjennomgang for å vurdere effektar, fordelingskonsekvensar og legitimitet — mellom anna spørsmål om eigar- og disposisjonsrett til kvoter, tidsavgrensing av rettar, kompensasjonsordningar ved kondemnering og konsekvensar for kystaktivitet. Målet er å utforme strukturpolitikk som både sikrar ressursane og gir sosial og politisk aksept for fordelingsreglar framover.

Utgreiinga handsamar korleis utanlandske sjøfolk blir rekrutterte, stilte og tryggja ved teneste på norske handelsskip, og vurderer konsekvensane av å likestille dei med norske sjøfolk innan trygd og andre rettsområde. Ho byggjer på historikk, internasjonale reglar og ei eiga trygdeutgreiing, og peikar på todelt problem: næringa har eit reelt behov for utanlandsk arbeidskraft i periodar, samstundes finst det betydande ulikskapar i rettar og ytingar mellom norske og utanlandske mannskapsmedlemmar. Utvalet vurderer administrative og økonomiske konsekvensar ved å gi full likestilling, mellom anna auka trygdeutgifter, avgiftsforhold, krav om auka bemanning, kostnader til fri heimreise og informasjons- og forvaltningsressursar. Forslaga legg vekt på å avgrense personkrets, avklare tilknyting til norske trygdeordningar og nødvendige lovendringar for gjennomføring. Målet er å kombinere vern av enkeltmedlemmar og nasjonale velferdsordningar med at tilgangen på arbeidskraft i skipsfarten blir ivareteken, og å sikre at norske regelverk står i samsvar med internasjonale standardar og praktiske rekrutteringsbehov.

MS Sleipner gjekk på grunn og forliste 26. november 1999 på leia mellom Haugesund og Bergen/Stavanger. Fartøyet var nybygd, hurtiggåande (ca. 35 knop) og sertifisert for 380 personar, men på ulykkestidspunktet var 85 om bord. Etter grunnstøting braut baugen av og hovudskroget gjekk ned om lag ein halvtime seinare. Rapporten visar at skipet i hovudsak var bygd i samsvar med aktuelle regelverk, men at fleire alvorlege svikt i konstruksjon, utstyr og beredskap samvirka til at følgjene vart katastrofale. Særs viktig er plasseringa av overgangsnødkraftkilden (batteribanka) under den endelige skadevasslinja, i strid med HSC-spesifikasjonar og teikningar, noko som bidrog til raskt tap av kraft og dermed redusert moglegheit til å handle etter grunnstøting. Flåtearrangementet hadde vesentlege manglar: hydrostatiske utløyser som skulle frigjere flåtene ved sinking var fjerna frå teikningar og vart ikkje monterte eller oppdaga ved godkjenning/inspeksjon, med resultat at fleire flåter ikkje kom fri eller vart operasjonssvake. Evakueringsløyser var dårleg løyste for maksimal kapasitet, med fare for trengsel og panikk i entréhallen ved evakuering. Kontroll- og godkjenningsprosessar hos verft, klasseselskap og nasjonale styresmakter avdekka ikkje desse feila. Rapporten peikar på behov for skjerpa krav, betra kontroll og justerte tekniske løysingar for nødkraft og flåteutløyseingar.