Søk i NOU-arkivet

Denne delutgreiinga rår over reglane som hindrar kommunar og fylkeskommunar i å gi støtte til politiske organisasjonar eller politiske føremål. Ho skildrar eit rettsleg forbod som har røter tilbake til mellomalderleg lovpraksis og meir konkret til reglar frå 1921, og som seinare vart teken inn i kommunelova og fylkeskommunelova. Utgreiinga peikar på ei todelt utfordring: på den eine sida ønskjer ein å hindre misbruk av offentlege midlar til partipolitisk agitasjon og favorisering; på den andre sida har det vorte reist spørsmål om reglane er for snevre og hindrar legitim politisk deltaking på lokalt nivå (t.d. lokalpartiorganisasjonar, gruppeverksemd i kommunestyre og politiske opplysningsføremål). Rapporten analyserer òg tolkinga av omgrepa «forføyning» og «særskilt», som i praksis har vorte breitt tolka til å omfatte alle former for fordeler, ikkje berre økonomisk støtte. Som ein følgje av analysen vurderer utgreiinga behovet for å presisere lovteksten, avgrense unntak (til dømes ungdomsorganisasjonar), setje kontroll- og rapporteringskrav, og klargjere kva verksemd som kan reknast som politisk stønad. Målet er å finne ei balanse mellom ytringsfridom, politisk pluralisme og forsvarleg bruk av offentlege midlar.

Denne utgreiinga presenterer eit konsensusforslag for modernisering av formålsparagrafane i barnehage- og opplæringslova. Bakgrunnen er eit samfunn prega av mangfald, pluralitet og behov for å klargjera kva slike institusjonar skal bidra med i barn og unges oppvekst: omsorg, læring, danning og medverknad. Utvalet framhevar at formåla må omfatta meir enn diskusjonen kring «kristen» verdiar; dei skal byggja på respekt for menneskeverd, åndsfriheit, likeverd, solidaritet og menneskerettar, og synleggjerast i praksis gjennom demokratiopplæring, motarbeiding av diskriminering, og tiltak for medverknad tilpassa alder. Rapporten vektlegg samarbeid mellom heim og institusjon, lek, trivsel, fagleg og etisk utvikling, økologisk ansvar og språk- og kulturrettar (inklusive samiske rettar). Hovudpoenget er at ein gjennom vilje til dialog og kompromiss kan formulera samlande formål som tek vare på både individuelle rettar og fellesskapets behov og som legg grunnlaget for allsidig utvikling og deltakelse i framtida.

NOU 2019:18 vurderer korleis skattesystemet påverkar og bør utformast for næringa vi kallar havbruk (særleg oppdrett av laksefisk). Utvalet tek utgangspunkt i ei rask vekst i verdiskaping og eksport, samtidig som produksjonens naturgitte rammer gir særlege eigenskapar: innsats av avgrensa naturressursar, store svingingar i lønsemd, høge kapitalkrav og miljø- og samfunnsinteresser lokalt. Utfordringane er å utforme skattlegging som både tek omsyn til effektiv ressursbruk, fordelingsomsyn og krav om stabilitet og forutsigbarheit som næringa treng for investeringar. Rapporten peikar på at dagens skatteregime har svakheiter knytt til handtering av ressursrente, ulik behandling mellom ulike selskapsformer og høve for skatteplanlegging og overskifting av skattbar inntekt. Utvalet tilrår tiltak for å auke nøytralitet og effektivitet i skattlegginga, styrkje reglane mot skatteomgåing, klargjere skattemessig handsaming av biologiske eigendelar og forbetringar i avskrivings- og tapshandtering for å betre samsvar mellom økonomisk og skattemessig behandling. Målet er eit stabilt og rettferdig system som sikrar nasjonale inntekter frå knapp naturressurs, utan å hemme verdiskaping og innovasjon i sektoren.

Utgreiinga legg fram eit forslag om ei samla tvangsbegrensingslov som skal regulere bruk av tvang og inngrep utan samtykke i helse- og omsorgstenesta. Bakgrunnen er at dagens regelverk er fragmentert og gir ulik praksis mellom sektorar og kommunar, noko som svekkjer rettstryggleiken til livsutfaldande og sårbare personar. Utvalet peikar på at tvang ofte vert nytta utan tilstrekkeleg vurdering av samla alternativ, vurdering av pasientens beslutningskompetanse eller skriftleg dokumentasjon av vurderingane. Det finst store utfordringar knytt til tvang i somatisk eldreomsorg og blant personar med demens og utviklingshemming, manglande opplæring og kompetanse hos tilsette, og svakheit i tilsyns- og klageordningar. For å styrkje rettstryggleiken og redusere unødig tvang føreslår utvalet ein prinsippfesting om minst mogleg inngripande tiltak, klarare vilkår for inngrep utan samtykke, krav til kontinuerleg vurdering, prosedyrar for dokumentasjon, og betra tilsyn og registrering. Utvalet legg også vekt på førebygging gjennom kompetanseheving og systematisk arbeid for brukarinnverknad og frivillige tiltak, og tilrår strukturelle endringar for å betre kunnskapsgrunnlaget om bruk av tvang i tenestene.

Utredninga tek føre seg korleis skatteetaten kan få betre innsyn i komplekse og aggressive skattearrangement gjennom ei obligatorisk opplysningsplikt for skatterådgivarar, samtidig som viktig klientfortroligheit blir verna. Bakgrunnen er aukande kompleksitet i internasjonal skatteplanlegging, informasjonsasymmetri mellom rådgivarar og skattemyndigheitene, og behovet for effektivisering av kontrollinnsatsen for å verne skattegrunnlaget. Utvalet konkluderer med at ei målretta opplysningsplikt kan gi skattemyndigheitene tidlegare og betre informasjon om tilfelle som kan føre til tap av skatteinntekter. Samstundes peikar utvalet på at reglar om taushetsplikt og juridisk privilegium må klargjerast for å unngå at klientar mister nødvendig rettslege vern. Forslaga omfattar presisering av kva slags arrangement som skal meldast (kriteriebasert), avgrensingar for vern av klienthemmelighald, passende sanksjonar ved unnlatelse, krav til rapportering og myndigheitsbehandling av innsamla informasjon. Utvalet legg vekt på forholdsmessigheit: reglane skal treffe aggressive og skadevande finansiering- og skattearrangement utan å overbelaste vanlege rådgjevarar eller svekke tillit i rådgjevar–klient-forholdet. Nokre medlemer har dissens på omfang og sanksjonar, og om kor sterkt privilegiet skal avgrensast.

Utgreiinga kartlegg tilstanden for konservering av gjenstandar ved norske museum, vurderer behovet for tenester og personell, og legg fram ein plan for utbygging av atelier og utdanning. Ho tek utgangspunkt i at mange institusjonar har sporadisk eller mangelfull konserveringskapasitet, og at materialmangfaldet (arkeologisk, kulturhistorisk, biletkunst, kunstindustri m.m.) krev fagleg spesialisering og ulike ressursoppsett. Samfunnsutfordringa er å sikre bevaring av nasjonalt kulturvern i takt med auka innsamlingsvolum og modernisering av museumssektoren, med jamn fordeling av tilbod over landet og klar ansvarsfordeling mellom staten og institusjonane. Utvalet peikar på behov for både lokal atelierkapasitet ved større museum og regionale/sentrale fagmiljø for kompliserte oppdrag og forsking. Utdanningsløysingar blir vurderte i fleire modellar: vidareutvikling av handverksbasert opplæring, oppretting av konservatorskule/konservatorskulen og integrering/ samarbeid med universitetsnivå for teknisk-analytisk undervisning. Prioriteringar og framdriftsplan for det første tiåret vektlegg etablering av kjerneatelier, opplæring av personell og oppbygging av institusjonell administrasjon og finansiering. Deler av utvalet har dissent i hovudspørsmål kring utdanningsmodell og omfang av sentralisert skulegang.