Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga drøftar korleis havnene i Oslofjord‑regionen kan organiserast og utnyttast betre for å styrkje sjøtransporten som del av eit samansett transportsystem, samstundes som byutvikling, arealbruk og miljøomsyn blir teke vare på. Bakgrunnen er at havneareal i bynære område er attraktive for byutvikling, noko som kan koma i konflikt med behovet for effektive godshandarteringsfunksjonar. Utvalget kartlegg status for lokalisering, kapasitet, effektivitetsforhold, godsstraumar og samband til veg og jernbane i området frå svenskegrensa til Grenland. Arbeidet legg vekt på samordning med pågåande planar (nasjonal transportplan, lokale strategiar og planarbeid), bruk av tidlegare utgreiingar og møte med havner, transportaktørar og regionale organ. Innstillinga tek særleg føre seg korleis ei omfordeling av godsstraumane frå Oslo havn til andre delar av regionen kan løyse arealkonfliktar og miljøproblem, og peikar på behov for både funksjonelt og administrativt samarbeid mellom kommunar og havner. Tidsramma for arbeidet er stram, og vurderingane byggjer i stor grad på tilgjengeleg materiale og avgrensa eksterne analysar. Konklusjonane framhevar at ei betre regional samordning og strategisk planlegging er nødvendig for å forene byutviklingsmål og effektive havneløysingar.

Norsk fiskerihavneplan (NFHP) adresserer eit samla behov for målretta, overordna rammer for planlegging, prioritering og oppgradering av fiskerihavner i Noreg. Utredinga rammar inn utfordringane som følgje av endra ressurs- og flåtestruktur, regional sysselsetjing og krav til effektiv handtering og tryggleik for fiskeverksemda. Ho peiker på at andre land med sterk fiskerinæring ofte har betre organiserte havneløysingar og at Noreg har underinvestert i standard, vedlikehald og funksjonell infrastruktur i mange hamner. Hovudkonklusjonane peiker på behov for ein tydeleg klassifisering av havner med tilhøyrande standard- og funksjonskrav, eit gjennomtenkt prioriteringssystem for bruk av statlege midlar, betre samordning mellom plannivå og aktørar, meir målretta vedlikehald og eit meir rasjonelt finansierings- og avgiftssystem. Planen legg vekt på at hamneinvesteringar må samordnast med mottaks-, produksjons- og transportinfrastruktur for å gi maksimal næringsverdi, tryggleik for fiskarar og bidra til å oppretthalde busetjing og arbeidsplassar i kystsamfunn. Innføring av klare standardkrav og prioriteringsmodellar skal sikre at statlege midlar rettes mot havner som gir størst samfunns- og næringsmessig avkastning.

Norsk Havneplan peikar på svake sider i den nasjonale samferdselsplanlegginga fordi havnene hittil ikkje er inngått som ein integrert del av langtidsplanane. Rapporten skildrar havnene som avgjerande knutepunkt mellom sjø- og landtransport med høg betyding for eksport/import (størstedelen av utanrikshandelen går sjøvegen) og for innanlandsk transport i tonn-km. Samfunnsutfordringa vert å gjera hamnerasjonelle og meir effektive ved å redusere spreiing, oppgradere standard og legge til rette for nye einhetslaster og større skip som krev færre anløp. Rapporten konstaterer at dagens mønster har mange mindre kaier med gamal standard, 59 offentlege havner med administrasjon og at trafikken i stor grad er konsentrert til relativt få hamner. Teknologisk utvikling (containerisering og større fartøy) og betre landverts samband mot kontinentet vil påverke trafikkstraumar og konkurransen mellom nordiske hamner. Hovudkonklusjonane er behovet for eit primært nett av sentrale havner som kan handtere internasjonale krav, krav til stykkgods (kritérium ~200 000 t) og beredskapsbehov, og at planforslaget bør få politisk gjennomslagskraft gjennom ein stortingsmelding. Rapporten framhevar òg skille mellom bulk (private kaianlegg) og stykkgods (offentlege trafikkhavner).

Denne utredninga vurderer korleis norske havner må utviklast for å møte auka varestraumar fram mot 1990. Ho byggjer på prognosar for import, eksport og innanlands transport, og analyserer sjøtransportens rolle i samfunnet, kostnadsbiletet samanlikna med veg og jernbane, og konsekvensar av teknologiske endringar som containerisering. Samfunnsutfordringa er å sikre tilstrekkeleg havnekapasitet og effektive logistikkløysingar samtidig som regionale og distriktspolitiske omsyn vert ivaretekne. Rapporten peiker på fragmentert organisasjon, ulik kapasitetsfordeling langs kysten, og eit avgiftssystem som treng klårare prinsipp. Utvalsanalysane gir grunnlag for eit meir målretta havnemønster der større, spesialiserte anlegg tek hand om hovudstraumar medan lokale og fiskerihamner vert styrka der det er naudsynt for fiskeri- og distriktsformål. Hovudkonklusjonen er at kombinert nasjonal styring, regional planlegging og økonomiske insentiv (inklusive endra hamneavgifter) er nødvendige for å halde oppe konkurransekraft, tryggleik og rasjonell drift av havnesektoren.

Denne delutgreiinga tek føre seg prinsippa for eit nytt og forenkla avgiftssystem i norske havner, initert fordi ein snarlig endring i Tollvesenets berekningsrutinar krev rask forenkling. Utgreiinga skil avgiftsordninga frå andre verkemiddel og peikar på at avgifter berre er eitt av fleire verkemiddel for å nå havnepolitiske mål innanfor samfunnets overordna mål. Rapporten framhevar behovet for brei samordning mellom hamneutbygging og øvrige terminal- og transportfunksjonar både regionalt og nasjonalt. Spesielle problemstillingar knyter seg til skiljet mellom fiskerihamner og trafikkhamner; det blir føreslege å vurdere klassifiseringskriterium og retningslinjer for framtidig inndeling. Vidare blir etableringa av eit statleg konsulentorgan for planlegging av trafikkhamner vurdert, anten som ei ny løysing eller ved å leggje oppgåva til eit eksisterande organ. Utvalet avgrensar seg her til prinsipp og førebels synspunkt, og peikar fleire gonger på at endelege løysingar må sjåast i samanheng med eit samla sett verkemiddel og organisatorisk mønster før avgiftssystemet kan fastsetjast i praksis.

Denne utredninga vurderer korleis skattlegginga av norsk vannkraft best kan utformast for å sikre ein effektiv, stabil og legitim fordeling av staten sin del av økonomisk vinst frå vasskraftressursane. Bakgrunnen er at vasskraft er ei knapp, naturbasert ressurs som gir økonomiske renteinntekter (ressursrente) utover normal avkastning, og at skattesystemet påverkar investeringsinsentiv, driftsval og lokalsamfunn. Utvalet peikar på samfunnsutfordringar knytte til å balansere ønsket om å hente ut ressursrente til fellesskapet, samstundes som ein ikkje må skape unødig skjevvridande effektar eller usikkerheit som hemmer fornying og opprusting av kraftverk. Rapporten vurderer dagens avgift- og skatteopplegg, identifiserer svakheiter når det gjeld neutralitet, investeringsinsentiv og transparens, og gir konkrete løysingar for å avgrense skattemotivert skifte i organisering og for å klargjere skattereglar for nye investeringar, konsesjonsvilkår og eigedomsrett. Hovudkonklusjonen er at skattlegginga bør retta seg mot å ta ut ressursrenta meir direkte og forutsigbart, samtidig som ein endrar enkelte reglar for avskriving, tapshandtering og berekningar for å ivareta investeringsvilkår og sikre lik behandling over tid og mellom aktørar.