Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga handlar om korleis inntektene til regionale helseføretak (RHF) bør fordelast for å sikre rettferdige tenester og effektiv ressursbruk i spesialisthelsetenesta. Bakgrunnen er variasjonar i demografi, sjukdomsbyrde og kostnadsforhold på tvers av fylke og regionar, som gir ulik tilgang til behandling og ulik økonomisk belastning for føretaka. Samfunnsutfordringa er å utforme eit finansieringssystem som både premierer aktivitet og likeverd, gir stabile rammevilkår, og fremjar kostnadseffektivitet utan å svekke tilgjenge eller kvalitet. Utvalet peikar på at dagens system har for store insentiv til å prioritere aktivitet framfor behov, manglande justeringar for sjukdomsprofil, og for dårleg kompensasjon for strukturelle kostnadar og funksjonsfordeling. Hovudkonklusjonen er at eit kombinert inntektsfordelingssystem — som integrerer basisrammer, behovs- og kostnadsjusteringar og aktivitetskomponentar — best kan ivareta både likeverds- og effektivitetshensyn. Utvalet tilrår tydelege prinsipp for berekning, meir presise mål for behovsjusteringar, overgangsordningar for å unngå store omstillingssjokk, og betre datagrunnlag og styringsindikatorar for å følgje opp verknader over tid.

Utgreiinga tek for seg behovet for ei ny og meir samanfongen struktur for operative lavflygingsområde i Noreg. Ho balanserer Forsvarets krav til treningsverdi for høgintensive jagerflyoperasjonar mot miljø-, natur- og samfunnspåverknad i områda som vert berørt. Rapporten tar utgangspunkt i at dagens ordningar bygger på eit belastningsprinsipp og vurderer om restriksjonsprinsipp, eventuelt med horisontale/vertikale avgrensingar, er meir tenleg. Utvalet analyserer påverknaden på husdyr, friluftsliv og verna naturområde, kartlegg tidspunkt og omfang av belastningar, og vurderer tekniske verktøy som belastningskart og GIS for planlegging og oppfølging. Helikopter- og andre typar luftfartøy utanfor mandatet er omtala som særskilt problematiske, men ikkje inkludert i hovudanalysen. Internasjonale løysingar (Sverige, Storbritannia) og konsekvensar av endra forsvarsstruktur og økonomiske rammer er teke med i vurderingane. Hovudmålet er å presentere alternative ordningar med greie konsekvensvurderingar og å anbefale ei framtidig struktur samt nødvendige endringar i regelverk, administrative rutinar og samarbeidsformer mellom sivile og militære instansar.

Denne utgreiinga tek føre seg hovudspørsmåla knytte til domstolenes administrative stilling og den enkelte dommar si rolle. Ho analyserer fordelar og ulemper ved dagens organisering der den sentrale domstoladministrasjonen ligg nær andre delar av justissektoren, vurderer korleis dommarar vert utnemnde, bruk av mellombelse dommarar, dommarars sidegjøremål og eksisterande klage- og disiplinærordningar. Rapporten peikar på grunnleggande verdiar: domstolenes uavhengigheit og tilliten til upartisk rettspleie, samtidig som det er naudsynt at uønskt åtferd og praktiske administrative problem vert følgt opp. Utgreiinga løftar fram at dagens system har både styrker og svakheiter: administrativ samordning i regjeringa gjev fagleg heilskap, men kan skapa legitimitets- og interessekonfliktar; utnevningsprosessar og rådgjevande organ fungerer, men treng meir formalisering og transparens; disiplinærvern og vern for mellombelse dommarar reiser rettstryggleiks- og kontrollspørsmål; og omfattinga av eksterne verv blant dommarar kan påverke arbeidskapasitet og habilitet. Kommisjonen vurderer òg folkerettslege krav og samanliknar praksisar i andre land. På grunnlag av kartleggingar og analyse peikar utgreiinga på konkrete reformbehov innan styring, regelen for mellombels tilsetjing, klage-/disiplinærordningar og registrering/grensing av sidegjøremål.

Utgreiinga vurderer behovet for ei ny, permanent riksdekkande fjernsynskanal (TV 2) i Noreg og legg fram prinsipielle modellar for organisering, distribusjon og finansiering. Ho tek utgangspunkt i teknologisk utvikling (video, satellitt, kabel), internasjonale erfaringar og norske forsøksprosjekt, og problematiserer verknader for kultur, næringsliv, publikumsmangfald og demokrati. Hovudutfordringa er å skape eit utvida TV-tilbod som styrkar kulturelt mangfald og lokal forankring utan å undergrave allmennkringkastaren eller norske språk- og minoritetsinteresser. Utvalet går gjennom tre hovudmodellar (NRK-modell, sentralmodell, lokalmodell) og framhevar ei kompromissløysing (TV2-modellen) med kombinasjon av sentrale program og lokale/regionalt organiserte sendeselskap. Finansieringsløysinga byggjer primært på reklame kombinert med reglar for sponsing, eventuell lisens eller offentleg støtte og oppretting av produksjonsfond. Det vert også lagt vekt på konsesjonsordning, etiske retningslinjer, redaktøransvar, kontrollmekanismar, særskilde reglar for barn og minoritetsspråk (inkl. samiske omsyn), samt teknisk løysing med kombinert bakkenett og kabel/satellitt for best dekning og økonomi.