Søk i NOU-arkivet

Denne delutgreiinga vurderer om og korleis regnskaps- og revisjonsplikta kan avpassast etter føretaka sin storleik og samfunnsmessige betydning for å redusere byrder for små og mellomstore verksemder (SMB). Ho peikar på at dagens system i stor grad krev same detaljnivå for svært ulike føretak, noko som både kan vere ressurskrevjande for mange små aktørar og for svakt tilpassa for selskap med særskilde informasjonsbehov. Utgreiinga ser òg til praksis i andre land og EF-reglar, og vurderer kriterium for inndeling (storleikskriterium og supplerande kriterium), føremålet med rekneskap og revisjon, samt behovet for eit standardsetjande organ. Hovudkonklusjonen er at det finst gode grunnar til å differensiere regnskapskrava: små føretak bør få moglegheit til forenkla årsoppgjer, enklare måtar å periodisere og vurdere postar på, og i enkelte høve fritak frå konsernoppgjer og revisjonsplikt. Samstundes må reglane ivareta kreditorar, arbeidstakarar og offentlege interesser. Utgreiinga går vidare med konkrete forslag til inndeling, forenkla oppstillingsplanar, tilpassa vurderingsreglar og oppretting av eit fagleg organ for rekneskapsstandardar.

Denne utgreiinga kartlegg prestens oppgåver i ei endra kyrkjeleg og samfunnsmessig kvardag og set desse funksjonane i sentrum for vurderinga av kva utdanningskrav som bør stillast. Ho peikar på at presteyrket i aukande grad krev fleire og meir differensierte ferdigheiter: forkynning i ulike former, sjelesorg, dialog, undervisning og organisasjonsarbeid i eit moderne arbeidsliv med stress- og rolleproblem. Utvalet konkluderer med at krav til utdanning ikkje kan innskrenkast til tradisjonelt teologisk studium aleine, men må sjå grunnutdanning og etterutdanning i samanheng og byggje på eit integrert praktisk-teologisk opplegg. Det framhevast behov for nye fag og ferdigheiter, betre praktikumsordningar og eit systematisk etterutdanningsopplegg både lokalt og sentralt. Alternativ veg til ordinasjon (inklusive ikkje-teologar og deltidsløysingar) blir teke opp, men knytt til klare kriterium og rammer. Utgreiinga peikar vidare på behov for ansvarsfordeling og organisering av etter- og vidareutdanning, slik at prestetenesta kan møte truverdig dei krav som samtida set.

Utgreiinga tar mål av å redusere kostnadene og dårleg tilgjengelegheit for domstolane ved tvistar om små økonomiske verdiar. Ho peikar på at tradisjonell saksførebuing og prosessførsel gjer at kostnadene ved å ta førebu og gjennomføre saker ofte overstig kravet partane strid om, noko som avheld mange frå å krevje rettslege krav framfor domstol. Utvalet føreslår ei eiga, forenkla prosessordning for saker under om lag 1/3 G (cirka kr 7 000 i 1983), med skjemabaserte stevningar, redusert gebyr, aktiv domarrettleiing og eitt hovudrettsmøte der saka skal avgjerast. Det blir lagt vekt på informasjons- og kursinsats for å endre vanar, mogleg bruk av telefonforklaringar frå vitne og sakkyndige, og offentleg dekking av nødvendige sakkyndigkostnader. Prosessen skal normalt ikkje krevje prosessfullmektig, og kostnad til advokat skal ikkje kunne krevjast erstatta med unntak av kort rettleiingskonsultasjon. Utvalet vurderer òg avgrensingar (t.d. ikkje-formueskrav, saker med overordna prinsippelle konsekvensar eller praktisk hindringsmoment ved reise) og konsekvensar for domstolsarbeidsmengd, gebyrinntekter og administrative endringar. Hovudmål er å gjere domstolane meir tilgjengelege og økonomisk rimelege for småkravsparteinar, utan å svekke rettstryggleiken.

Utgreiinga vurderer reglane om kvalifikasjonskrav for entreprenørar og tilrår å erstatte den gamle entreprenørlova med nye forskrifter i bygningslova. Problemstillinga er at den einskilde godkjenningsordninga etter dåverande lov vart vurdert som lite formålstenleg og ressurskrevjande for fleire instansar. Målsetjinga er å sikre fagleg kvalitet i byggebransjen ved å leggje større vekt på utdanning og erfaring, samtidig som ein forenklar kontroll- og godkjenningsrutinane. Forslaget går ut på å innarbeide nye reglar i bygningslova (bl.a. endringar i § 77 nr. 2, § 84 nr. 2 og § 98) slik at arbeid som krev byggjeløyve følgjer hovudregelen om ansvarshavande. Ei rekke aktørar – til dømes verksemder med fagleg leiar som har mesterbrev, handverksbrev eller relevant ingeniør-/teknisk eksamen, samt godkjende prefabrikkprodusentar og medlemmar av visse yrkesorgani­sasjonar – skal automatisk ha ansvarsrett og sleppe individuell godkjenning i bygningsrådet. For andre går kravet om særskild godkjenning vidare, anten hos bygningsrådet eller eit føreslått Kontrollråd for entreprenørar. Ansvarsområdet føreslås overført til Kommunal- og arbeidsdepartementet for betre samordning med bygningslova. Utvalet legg vekt på at endringane både skal sikre kvalitet og redusere administrativt arbeid.

Utgreiinga tek for seg problema pensjonsinnretningane møter med fripoliser i lys av skjerpa kapitalkrav gjennom Solvency II. Reduserte diskonteringsrenter og lengre levetid har auka kostnadene ved foretakspensjonar, og mange arbeidsgivarar har gått frå ytelsesbasert til innskotsbasert pensjon. Solvency II krev bruk av marknadsbasert risikofri rente ved verdsetjing og strengare kapitalkrav, noko som gjer tradisjonelle fripoliser med avkastningsgaranti særleg kapitalkrevjande. Utgreiinga peikar også på ei mismatch mellom lange forsikringsforpliktingar og tilgjengelege kortare, lågrisiko obligasjonar i norske kroner. For å dempe veksten i tradisjonelle fripoliser og redusere kapitalkostnadene, føreslår kommisjonen å opne for fripoliser med investeringsval der kunden bærer marknadsrisikoen for aldersmidlane. Små premiereservar under ei terskel blir i staden føreslege overførte til individuell pensjonsavtale eller annan ordning. Det blir òg føreslege strengare grensevilkår for når livsvarige eller opphøyrande ytelser kan omformast for å unngå svært låge årlege utbetalingar. Informasjons- og rådgjevingsplikter skal sikre at medlemane forstår risikoen ved investeringsval. Nokre tiltaksforslag blei skissa opp utan vidare oppfølging, mellom anna tilhøvet til lange lågrisiko-obligasjonar.

NOU 2019:18 vurderer korleis skattesystemet påverkar og bør utformast for næringa vi kallar havbruk (særleg oppdrett av laksefisk). Utvalet tek utgangspunkt i ei rask vekst i verdiskaping og eksport, samtidig som produksjonens naturgitte rammer gir særlege eigenskapar: innsats av avgrensa naturressursar, store svingingar i lønsemd, høge kapitalkrav og miljø- og samfunnsinteresser lokalt. Utfordringane er å utforme skattlegging som både tek omsyn til effektiv ressursbruk, fordelingsomsyn og krav om stabilitet og forutsigbarheit som næringa treng for investeringar. Rapporten peikar på at dagens skatteregime har svakheiter knytt til handtering av ressursrente, ulik behandling mellom ulike selskapsformer og høve for skatteplanlegging og overskifting av skattbar inntekt. Utvalet tilrår tiltak for å auke nøytralitet og effektivitet i skattlegginga, styrkje reglane mot skatteomgåing, klargjere skattemessig handsaming av biologiske eigendelar og forbetringar i avskrivings- og tapshandtering for å betre samsvar mellom økonomisk og skattemessig behandling. Målet er eit stabilt og rettferdig system som sikrar nasjonale inntekter frå knapp naturressurs, utan å hemme verdiskaping og innovasjon i sektoren.