Søk i NOU-arkivet

Langtidsplanen skisserer Televerkets strategiske utfordringar ved inngangen til 1980-åra: aukande etterspurnad etter teletenester, rask teknologisk endring og press på kapasitet og investeringar. Rapporten peikar på store ventelister for telefonabonnentar, aldrande sentralutstyr, forsinkingar i leveransar av automatiseringsutstyr og knappheit på fagarbeidarar som samla svekkjer evna til å levere tenester i tide. Samstundes blir nye tenester (telefax, teletex, teledata, personsøking, kabelfjernsyn, konferansefjernsyn og bildetelefon) vurderte som vekstområde som krev planlagd utbygging og samordna politikk. Planen framhevar kontaktflater mot overordna styresmakter, næringsliv, brukarar, leverandørar og internasjonale organ, og understrekar behovet for både auka investeringsrammer og tiltak for produktivitetsauke. Hovudkonklusjonen er at Televerket må modernisere nett og sentralanlegg, styrke innkjøps- og leverandørsamarbeid, betre rekruttering og opplæring, og føre ei økonomisk og organisatorisk politikk som gir rom for rask gjennomføring av automatisering og nye tenester — samtidig som sosiale konsekvensar for tilsett personalhandterast.

Denne NOU-en legg fram ein rammeplan for Norges Statsbaner fram mot 1980, med mål om å styrkje jernbanens konkurranseevne, effektivitet og samfunnsrolle i eit endra transportmarknad. Bakgrunnen er svakt aukande person- og godstrafikk, sterk konkurranse frå veg og fly, og ei utvikling som krev teknisk fornying og omorganisering. Rapporten peikar på behovet for omfattande investeringar i infrastruktur, rullande materiell, signal- og sambandsanlegg, og i terminal- og knutepunktstruktur. Samtidig blir personalpolitiske omsyn og usikkerheit i prognosane framheva: planen er ein ramme som må følgjast opp med løpande justeringar i takt med endra trafikkbilete og økonomiske rammer. Rapporten slår fast at gjennomføring krev like konkurransevilkår og statleg kompensasjon for ulønnsame og samfunnsrelevante tenester, særleg for trafikksvake strekningar. Det leggast vekt på effektivisering av drift og vedlikehald, omorganisering av stykkgodssamarbeid og betring av produktiviteten gjennom tiltak som CTC, automatisk togstopp, radiotelefoni, forsterka elektrisk drift og sentralstasjon-/tunnelløysingar i Oslo. Planen inneheld økonomiske prognosar, investerings- og personalplanar og eit omfattande forskings- og EDB-program for å sikre gjennomføringa og styringa av endringane.

Utgreiinga tek føre seg korleis Noreg kan auke avvirkning og effektivt transportere tømmaressursane med minst mogleg samfunnskostnad. Bakgrunnen er regjeringa sine måltal om gradvis auka avvirkning til om lag 10–11 mill. m3 årleg innan 1990, samstundes som ein skal ta vare på ressursgrunnlaget, miljø og distriktssysling. Rapporten peikar på at måla krev både auka produksjon og endra avsetnings- og transportordningar, og at dagens verkemiddel ikkje i tilstrekkeleg grad dekkjer målsettingane. Hovudutfordringar er svingingar i hogstkvantum, sesongprega arbeid, manglande eller dårleg tilpassa infrastruktur (offentlege og private vegar, terminalar, jernbane og fløtingsanlegg), og manglande økonomiske insentiv til å ta ut lågkvalitetsvirke og tynningar. Utvalet sluttar til ei rekkje konkrete tiltak: vurdering av transportformar ut frå samfunnsøkonomiske kriterium, støtteordningar for transport og vegbygging, endringar i skatt- og avgiftsregime, lagringsordningar, og tiltak for å sikre arbeidskraft og godt arbeidsmiljø i skogbruket. Målet er å sikre jamn tilgang på virke til industrien, auka sysselsetjing i distrikt og betre ressursutnytting med omsyn til miljø og tryggleik.

Denne NOU-en vurderer korleis offentlege ordningar kan betre følgja opp personar som er langtidssykmeldte for å skjerma arbeidskraft, redusera langvarig fråvær og få fleire tilbake i arbeid. Utgreiinga peikar på at problemet er både velferds- og arbeidsmarknadspolitisk: mange sykmeldingar varer lenge utan målretta oppfølging, koordineringa mellom trygdeetat, arbeidsformidling og helsevesen er svak, og ansvarslinjer er uklare. Kapasitetsavgrensingar i trygde- og arbeidsmarknadsetaten, svikt i rådgivande lege-ordningane, manglande kunnskap om kvarandre sine hjelpetilbod og praktiske hinder ved taushetsplikta svekkjer tidleg intervensjon. Utvalet konkluderer med at systemet treng betre rutinar, tydelegare ansvarsfordeling og meir formaliserte samarbeidsformer, inkludert rettsgrunnlag for samhandling. Det føreslått tiltak spenn vidare frå praktiske endringar i sykmeldingsrutinar (ny «Sykmelding II»), styrking av rådgivande leger og opplæring, til auka kapasitet, bedriftsintern attføring og justeringar i sykepengepraksis for å stimulera gradvis tilbakeføring. Målet er tidleg, målretta og koordinerande innsats for å redusera langtidssjukefråvær og auka reintegrering i arbeid.

NOU 1988:34 tar for seg korleis Noreg kan sikre langsiktige, berekraftige utbyggingsmønster innanfor ramma av eksisterande politikk. Utgreiinga peikar på eit dobbeltsidig mål: å hindre nedbygging av dyrka og høgproduktive areal og samtidig leggje til rette for gode areal til bustad, næring og tenester med omsyn til miljø, samfunnsøkonomi og nærleik til arbeidsplassar og kommunikasjonar. Rapporten meiner at hovudløysinga ligg i betre kommuneplanlegging kombinert med styrka regional samordning. Den framhevar mangel på planfaglege verktøy, dårlege datagrunnlag og svak regional organisering som hovudårsakene til uføreseielege og spreidde utbyggingsmønster. Utvalet gjennomgår eksisterande samarbeidsmodellar, planformer og økonomiske ordningar — frå interkommunale plankontor til avgifter på omdisponering av jord og regionale utjevningsordningar — og vurderer administrative og økonomiske konsekvensar for private, kommunar, fylkeskommunar og staten. Rapporten tilrår konkrete organisatoriske grep, forbetra planprosessar, betre dataverktøy og nye økonomiske instrument for å styre utbygginga meir målretta, og peikar på behov for lovendringar og vidare utgreiing innan regionale styringsmodellar og økonomiske verkemiddel.