Søk i NOU-arkivet

Langtidsplanen skisserer Televerkets strategiske utfordringar ved inngangen til 1980-åra: aukande etterspurnad etter teletenester, rask teknologisk endring og press på kapasitet og investeringar. Rapporten peikar på store ventelister for telefonabonnentar, aldrande sentralutstyr, forsinkingar i leveransar av automatiseringsutstyr og knappheit på fagarbeidarar som samla svekkjer evna til å levere tenester i tide. Samstundes blir nye tenester (telefax, teletex, teledata, personsøking, kabelfjernsyn, konferansefjernsyn og bildetelefon) vurderte som vekstområde som krev planlagd utbygging og samordna politikk. Planen framhevar kontaktflater mot overordna styresmakter, næringsliv, brukarar, leverandørar og internasjonale organ, og understrekar behovet for både auka investeringsrammer og tiltak for produktivitetsauke. Hovudkonklusjonen er at Televerket må modernisere nett og sentralanlegg, styrke innkjøps- og leverandørsamarbeid, betre rekruttering og opplæring, og føre ei økonomisk og organisatorisk politikk som gir rom for rask gjennomføring av automatisering og nye tenester — samtidig som sosiale konsekvensar for tilsett personalhandterast.

Denne NOU-en legg fram ein rammeplan for Norges Statsbaner fram mot 1980, med mål om å styrkje jernbanens konkurranseevne, effektivitet og samfunnsrolle i eit endra transportmarknad. Bakgrunnen er svakt aukande person- og godstrafikk, sterk konkurranse frå veg og fly, og ei utvikling som krev teknisk fornying og omorganisering. Rapporten peikar på behovet for omfattande investeringar i infrastruktur, rullande materiell, signal- og sambandsanlegg, og i terminal- og knutepunktstruktur. Samtidig blir personalpolitiske omsyn og usikkerheit i prognosane framheva: planen er ein ramme som må følgjast opp med løpande justeringar i takt med endra trafikkbilete og økonomiske rammer. Rapporten slår fast at gjennomføring krev like konkurransevilkår og statleg kompensasjon for ulønnsame og samfunnsrelevante tenester, særleg for trafikksvake strekningar. Det leggast vekt på effektivisering av drift og vedlikehald, omorganisering av stykkgodssamarbeid og betring av produktiviteten gjennom tiltak som CTC, automatisk togstopp, radiotelefoni, forsterka elektrisk drift og sentralstasjon-/tunnelløysingar i Oslo. Planen inneheld økonomiske prognosar, investerings- og personalplanar og eit omfattande forskings- og EDB-program for å sikre gjennomføringa og styringa av endringane.

Utgreiinga tek føre seg korleis Noreg kan auke avvirkning og effektivt transportere tømmaressursane med minst mogleg samfunnskostnad. Bakgrunnen er regjeringa sine måltal om gradvis auka avvirkning til om lag 10–11 mill. m3 årleg innan 1990, samstundes som ein skal ta vare på ressursgrunnlaget, miljø og distriktssysling. Rapporten peikar på at måla krev både auka produksjon og endra avsetnings- og transportordningar, og at dagens verkemiddel ikkje i tilstrekkeleg grad dekkjer målsettingane. Hovudutfordringar er svingingar i hogstkvantum, sesongprega arbeid, manglande eller dårleg tilpassa infrastruktur (offentlege og private vegar, terminalar, jernbane og fløtingsanlegg), og manglande økonomiske insentiv til å ta ut lågkvalitetsvirke og tynningar. Utvalet sluttar til ei rekkje konkrete tiltak: vurdering av transportformar ut frå samfunnsøkonomiske kriterium, støtteordningar for transport og vegbygging, endringar i skatt- og avgiftsregime, lagringsordningar, og tiltak for å sikre arbeidskraft og godt arbeidsmiljø i skogbruket. Målet er å sikre jamn tilgang på virke til industrien, auka sysselsetjing i distrikt og betre ressursutnytting med omsyn til miljø og tryggleik.

Denne NOU-en vurderer korleis offentlege ordningar kan betre følgja opp personar som er langtidssykmeldte for å skjerma arbeidskraft, redusera langvarig fråvær og få fleire tilbake i arbeid. Utgreiinga peikar på at problemet er både velferds- og arbeidsmarknadspolitisk: mange sykmeldingar varer lenge utan målretta oppfølging, koordineringa mellom trygdeetat, arbeidsformidling og helsevesen er svak, og ansvarslinjer er uklare. Kapasitetsavgrensingar i trygde- og arbeidsmarknadsetaten, svikt i rådgivande lege-ordningane, manglande kunnskap om kvarandre sine hjelpetilbod og praktiske hinder ved taushetsplikta svekkjer tidleg intervensjon. Utvalet konkluderer med at systemet treng betre rutinar, tydelegare ansvarsfordeling og meir formaliserte samarbeidsformer, inkludert rettsgrunnlag for samhandling. Det føreslått tiltak spenn vidare frå praktiske endringar i sykmeldingsrutinar (ny «Sykmelding II»), styrking av rådgivande leger og opplæring, til auka kapasitet, bedriftsintern attføring og justeringar i sykepengepraksis for å stimulera gradvis tilbakeføring. Målet er tidleg, målretta og koordinerande innsats for å redusera langtidssjukefråvær og auka reintegrering i arbeid.

Denne utgreiinga tek for seg bruk og vidareutvikling av quantitative økonomiske modellar som verkemiddel i norsk langsiktig planlegging. Ho analyserer korleis sentrale modellar (særleg MSG-serien) er nytta i Finansdepartementet og peikar på manglar i både modellinnhald, berekningsmetodar og administrative rutinar. Rapporten plasserer utfordringane i eit samfunnsperspektiv: behov for betre grunnlag for mål/middel‑vurderingar, region‑ og sektorspesifikk politikk, handtering av pris- og marknadstilpassing, og vurdering av fordelings- og miljøkonsekvensar. Hovudkonklusjonen er at eit samansett modellsystem krev både styrka hovudmodell (MSG) og fleire supplerande modellar (aggregerte, regionale og sektorielle), betre datagrunnlag, meir oppmerksomheit på usikkerheit og konsistenskrav mellom modulane, og prioritering av utviklingsarbeid. Vidare tilrår utgreiinga konkrete tekniske endringar (produksjonsfunksjonar, konsum/sparing, import/eksport, demografi, offentleg sektor), betre løysingsalgoritmar og opplæring/administrativ organisering for at modellresultata skal bli nyttige og robuste i politikkutforming over mellombels og lang sikt.