Søk i NOU-arkivet

Utredninga kartlegg korleis arbeidsinnvandrarar og deira familiar deltek i norsk arbeids- og samfunnsliv, og peiker på utfordringar i grensefeltet mellom mobilitet og varig migrasjon. Ho framhevar at arbeidsinnvandring er viktig for norsk arbeidsliv, samstundes som manglande integrering fører til svakare arbeidstakarvern, lågare lønns- og career-mobilitet for mange og auka sårbarheit i utsatte sektorar. Rapporten viser at integrering ikkje berre handlar om arbeid, men òg om språk, rettsleg status, tilgang til utdanning og helsetenester, og moglegheit for familietilknyting. Status varierer med opphaldstype, sektor, kjønn og opphavsland: mange med korte eller midlertidige opphaldsløyve står dårlegare an enn dei med langvarig status. Utvalet peiker på manglande oversikt og svake koordinerande strukturar i forvaltninga som hindrar målretta tiltak. Rapporten legg vekt på at politikk må skilje mellom kortvarig mobilitet og langsiktig migrasjon, og at løysingar bør styrke både rettstryggleik og praktisk integrering gjennom arbeidsplass, språk og kvalifisering. Føremålet er å auke inkludering, redusere utrygg arbeidsdeltaking og sikre berekraft i arbeidsmarknaden og velferdssystemet.

Utgreiinga adresserer korleis kollektive tenor for pensjon i privat sektor kan leggast om for å oppnå kjønns- og aldersnøytralitet i premieberekninga, på same måten som i kommunale pensjonsordningar. Ho tek utgangspunkt i erfaringane frå KLP-modellen og tidlegare vurderingar, og peikar på at dei eksisterande reglane gjorde det vanskeleg å tilby premieberekningar pooled på tvers av fleire pensjonsordningar. Hovudutfordringa er å halda balansen mellom å sikre at den totale premien i ein fellesordning er tilstrekkeleg til å dekke alle medlemmenes forsikringsforpliktelser, og å unngå at for store kostnadsvariasjonar mellom dei enkelte ordningane svekkjer insentiva for arbeidsgivarar til å vere med i fellesløysinga. Forslaget skil klart mellom finansieringssystemet (felles premieberekning) og berekninga av individuelle forsikringsmessige minstekrav (fondsavsetningar). Løysinga inneber at samla premietilfang blir fordelt mellom delordningane etter kjønns- og aldersnøytrale kriterium, krav om viss grad av likskap mellom planane, plikt for arbeidsgivar til høgare innskot/premie for kvinner i ytelsesbaserte ordningar, og at regelverket vert teke inn som nytt kapittel i forsikringslovgivinga. Utgreiinga merkar også at praktisk gjennomføring er komplisert og krev klare reguleringar for å sikra ryddig konkurranse og forutsigbarheit.

NOU 1992:16 tek for seg korleis rettssystemet og det offentlege støttenettet kan betre stillinga til fornærma i straffesaker, særleg ved vald og sedeligheitsbrot. Utgreiinga peikar på at offer ofte vert utsette for fysisk og psykisk skade, økonomiske tap og praktiske problem ved oppgjer med forsikringar, trygd og erstatningskrav. Samstundes står norsk prosessrett tradisjonelt med lovbrotaren i sentrum, og fornærma spelar ei perifer rolle. Rapporten vurderer både prosessuelle tiltak — slik at rettssaka vert meir skånsam, betre informasjon og større moglegheit for deltaking gjennom advokat — og kompensasjonsordningar, inkludert statleg erstatning og reglar for inndriving av erstatningskrav. Vidare drøftar den behovet for besøksforbod uavhengig av pågåande straffesak, betre politirutinar ved møte med offer, og offentlege støtte- og helsetilbod som krisesenter, krisetelefonar og spesialtenester for seksualfornærma og eldre. Utvalgets hovudkonklusjon er at dei etablerte tilboda og fleire reformer dei siste åra er viktige, men at stillinga til fornærma må styrkast ytterlegare gjennom lovendringar, rettshjelpsutviding og organisatoriske tiltak for å gjere både prosess og oppfølging meir offerorientert.

Denne delen av NOU-en vurderer korleis skatte- og avgiftssystemet påverkar tradisjonell bank- og forsikringsverksemd og den samla finansiell stabiliteten. Utgreiinga peikar på ei grunnleggjande skjevheit: selskapsskatten gir skattefrådrag for renteutgifter men ikkje for eigenkapitalkostnad, noko som isolert sett favoriserer gjeldsfinansiering. Aksjonærmodellen i personskatten dempar delar av skjevheita, men i ei open økonomi luktar ikkje denne kompensasjonen fullt ut. Forsking og internasjonale vurderingar (IMF, De Mooij, Keen & De Mooij) syner at gjeldsfavorisering aukar gjeldsgrad, men ikkje truleg var ein hovudårsak til finanskrisa. For dei største, systemviktige bankane verkar skatteinsentiv i mindre grad på kapitalstruktur; regulering og tilsyn er meir treffsikre verkemiddel for å tryggje soliditet. Dessutan skil merverdiavgiftsreglar seg ut: dei fleste finansielle tenester er avgiftsfrie, noko som hindrar framlegg om frådragsrett for inngåande avgift. Konklusjonen er at mål om finansiell stabilitet i første rekke bør handhevast gjennom finanstilsyn og reguleringar framfor omfattande endringar i selskapsskatten.

Denne delutgreiinga legg fram forslag til korleis norsk strafferett skal møte kriminalitet knytt til informasjonsteknologi ved å føra særskilde datakrimsbestemmelsar inn i den spesielle delen av ny straffelov. Bakgrunnen er at internett og digitale verkty har skapt både nye brotsformer og utfordringar for handheving og vern av samfunnsinteresser. Utgreiinga vurderer tilpassing til Europarådets datakrimkonvensjon (allereie gjennomført og sett i kraft for Noreg frå 1. oktober 2006) og går vidare med konkrete straffebestemmelsar for handlingar som urettmessig åtkomst, skadevoldande programvare og anna misbruk av datasystem. Det er semje om at reglane forenklast og harmoniserast med åndsverklova, men deling oppstår i spørsmål om omfang og tidspunkt for integrering. Det er òg uenigheit knytt til førelegg om eit forbod mot å inneha skadelig dataprogram og utstyr (§ 11) og eit forslag om filtrering av nettstader (§ 76b), der det only er eit mindretal som går inn for sistnemnde. Utgreiinga kombinerer juridiske vurderingar med praktiske omsyn for handheving, og legg fram ei rekke konkrete lovframlegg og valfridom for vidare utgreiing der meiningane ikkje er samstemde.

Denne utgreiinga tek for seg korleis politiet og påtalemyndehandsamar opplysningar i ei rekkje register, med særleg fokus på samsvar mellom kriminalitetsbekjemping og vern av personopplysningar. Bakgrunnen er ei aukande bruk av elektroniske register og behovet for å oppdatere strafferegistreringsretten slik at ho blir samordna med den øvrige personopplysningslovgivinga. Samfunnsutfordringa er å finne ei balanse der politiet får nødvendige verkemiddel for førebygging, etterforsking og påtale, samtidig som enkeltmenneska sitt vern mot urimeleg overvaking, feilregistrering og lang lagringstid blir sikra. Utgreiinga kartlegg ulike politiregister (blant anna nasjonale register som SSP, BOT, pass-, våpen- og vaktverksemdsregistre) og peikar på utfordringar knytte til formålsavgrensing, innsyn, retting/sletting, tekniske og organisatoriske ansvar, samt manglande harmonisering av reglar for tilgang og lagring. Konklusjonane vektlegg behovet for ny lovgjeving for politiregistre, strengare og meir einsarta reglar om tilgang og retentionstid, betre innsyns- og klagemekanismer for registrerte, og styrka tilsyn og tekniske sikringstiltak for å redusere personvernrisiko utan å svekke politiets arbeidsevne.