Søk i NOU-arkivet

Denne utgreiinga tek for seg problemstillinga låg lønn innanfor lønnstakargruppa, med vekt på definisjon, lønnsstruktur og konkrete verkemiddel. Bakgrunnen er ein politisk og fagleg interesse for å betre situasjonen til dei lavast lønte fram mot inntektsoppgjeret, samt å vurdere følgjene av tiltak for sysselsetting, konkurranseevne og den samla økonomien. Rapporten byggjer på tidlegare fagutgreiingar som peikar på at lønnsforskjellar spring ut av næringsstruktur, utdanningsnivå, geografiske skilnader, lønnssystem og offentleg sektor sin rolle. Statistikk visar konsentrasjon av låge lønningar i delar av industrien, varehandel, transport og serviceyrke, samt klare kjønnsskilnader. Utvalet avgrensar analysen til lønnstakarar og drøftar både marknadsbaserte og offentleg finansierte løysingar: tradisjonelle oppgjerstillegg, minstelønnsgarantiar, lovfesta minstelønn, bransjeordningar finansierte av alle arbeidsgivarane, offentlege tilskotsordningar, særskattar og skattepolitiske tiltak med låginntektsprofil. Vidare vurderer utgreiinga administrative og juridiske sider ved forslag, og analyserer kort økonomiske verkningar for sysselsetting og konkurranseevne. Konklusjonen er at fleire verkemiddel finst, men at kvar ordning har avvegingar mellom målreising for inntektssikring, kostnader for arbeidsgivarar, mogleg verknad på sysselsetting og krevjeleg administrasjon.

Utgreiinga tek føre seg korleis EU-direktivet om betre handheving av offentlege anskaffingar (2007/66/EF) bør gjennomførast i norsk rett. Ho adresserer eit praktisk problem: manglande eller uklare klagemekanismer og reaksjonsmiddel har svekt rettstryggleiken for leverandørar og reduserte effektivitetsgevinstar i offentlege anskaffingar. Målet er å sikre at leverandørar får reell tilgang til effektiv klageavgjerd og at oppdragsgivarar får tydelege reglar å arbeide etter, samstundes som samfunnsøkonomiske kostnader vert avvega. Utvalet føreslår konkrete endringar i lov og forskrift, m.a. krav om ei tidfesta karensperiode før kontraktssentering, nye sanksjonar (heimel for å setje kontraktar utan virkning, bot og avkorting), klagefristar og prosedyrar for suspensjon og fullbyrding, samt avgrensing av verkingsområde for reglane. Det blir drøfta to handhevelsesmodellar: domstolsløysing og nemndsløysing, og utgreiinga vurderer administrative og økonomiske konsekvensar ved ulike løysingar. Fleirtalet og eit mindretal har ulike prioriteringar på nokre punkt, men det er semje om behovet for oppdaterte reglar for å samsvare med EØS-forpliktingar og styrke rettstryggleiken i anskaffelsesprosessar.

Utgreiinga tek for seg korleis Noreg bør gjennomføre MiFID (direktiv 2004/39/EF) og transparencydirektivet (direktiv 2004/109/EF) i norsk rett. Ho byggjer på eit mandat om å leggje fram forslag til lovreglar som kan ivareta EØS-rettslege krav og sikre velfungerande og transparente verdipapirmarknader. Utgreiinga peikar på at dei utfyllande rettsaktene frå EU-kommisjonen enno ikkje var vedtatte per endeleg utgreiingsdato, noko som gjer at omfanget og detaljnivået i den endelege norske regelsetjinga framleis er uvisst. Foreløpige utkast syner likevel at utfyllande rettsakter vil vere omfattande og detaljstyrande, og at det derfor er nødvendig å leggje inn fleire forskriftshjemlar i lovutkastet for å kunne tilpasse reglane når EU-regelverket blir endeleg. Utgreiinga legg fram konkrete lovutkast og føreslår struktur og prinsipp for ansvar, transparens, marknadstilgang og investorvern, samstundes som ho peikar på behovet for fleksibilitet i lovforma for å handtere kommande utfyllande reglar. Hovudmålet er å oppnå harmoniserte, effektive og transparente finansmarknader som samstundes gir nasjonale styresmakter moglegheit til å utføre tilsyn og lage nødvendig detaljregulering gjennom forskrifter.

Utgreiinga vurderer korleis Statens petroleumsfond (Statens pensjonsfond – utland) kan forvaltast etter begrunna etiske omsyn utan å svekke fondets hovudoppgåve: langsiktig, bærekraftig avkastning. Bakgrunnen er offentleg og politisk etterspurnad etter reglar for kva fondet kan investere i, og korleis det skal påverke selskapspraksis internasjonalt. Rapporten legg vekt på at etisk forvaltning må byggje på både allmenne folkerettslege retningsliner (menneskerettar, ILO, OECD), frivillige standardar (Global Compact, GRI) og praktiske verktøy som eigarskapsutøving, negativ filtrering/uttrekk og dialog. Utvalet framhevar at fondets storleik gir påverknadspotensial, men også at ei moralsk arbeidsdeling mot andre aktørar og internasjonale reguleringar er nødvendig. Vidare peikar rapporten på behovet for klåre kriterium, transparente prosessar og løpande evaluering av tiltak sin effekt. Konklusjonen er ei tredelt strategi: aktivt eigarskap for å fremje betre praksis, utelukkingsreglar mot særskilt skadelege aktivitetar, og bruk av internasjonale normer og rapporteringsstandardar som fagleg grunnlag. Rapporten tilrår òg administrative løysingar for å balansere etikk og finansiell måloppnåing, og legg fram konkrete forslag til retningslinjer og handlingsreglar for forvaltninga.