Søk i NOU-arkivet

NOU 2010: 7, med tittelen «Mangfold og mestring – Flerspråklige barn, unge og voksne i opplæringssystemet», blei utarbeidd av eit utval oppnemnd av Kunnskapsdepartementet i 2008, og avlevert 1. juni 2010. Utvalet fekk i oppdrag å undersøke korleis ordinær opplæring i grunnskule og vidaregåande fungerer for minoritetsspråklege, inkludert asylsøkjarar, og foreslå endringar. Hovedutfordringa rapporten peikar på er det omfattande fråfallet i vidaregåande opplæring, særleg innan fag- og yrkesopplæringa. Sjølv om deltakinga og gjennomføringa blant minoritetsspråkleg ungdom har hatt ein positiv utvikling over tid, fullfører berre om lag 70 prosent av alle elevar vidaregåande opplæring med bestått innan fem år. Utvalet skulle òg gjennomgå særskilte opplæringstilbod og vurdere tiltak for å betre gjennomføringa og styrke rådgjevinga for desse elevgruppene, med mål om å redusere fråfall og utjamne forskjellar i prestasjonar.

Utgreiinga vurderer om handverkslova frå 1970 framleis er tenleg i ein tid med vekt på næringsfridom, deregulerings- og regelforenkling. Ho peikar på at handverkslova er eit unntak frå prinsippet om fri rett til å drive næring, og har historiske røter i laug- og borgarskapsreglar. Rapporten framhevar utfordringar knytte til forbrukarvern, rekruttering og fagopplæring innan handverksfaga og gjer ei samanlikning med frivillige mesterbrevsordningar i andre nordiske land. Konklusjonen er at handverkslova bør opphevast og erstattast av ei frivillig mesterbrevsordning for handverk og beslekta næringar, samstundes som nødvendige lovendringar blir gjennomførde for å tryggje forbrukarvernet og sikre fagleg opplæring. Utgreiinga omtalar administrative og økonomiske konsekvensar ved overgangen, føreslår kva for fag som kan omfattast, og peikar på særstillingar (t.d. rørleggjarar, optikarar/tannteknikarar) som kan krevje spesielle vurderingar. Finansiering, virkeområde og den juridiske statusen til mestertittelen blir drøfta, og det ligg med konkrete skisseutkast til lov og forskriftar for ein frivillig ordning. Målet er å balansere næringsfridom, høg fagleg standard og vern av forbrukarar i ei meir fleksibel og moderne regulering.

NOU 2019:25 «Med rett til å mestre» tek for seg korleis vidaregåande opplæring kan reformerast for å betre læringsresultat, auke gjennomføring og gjere overgangen til arbeid og høgare utdanning meir treffsikker. Utgreiinga peikar på samfunnsutfordringar knytte til for høg fråfall, svake grunnleggande dugleikar hos delar av elevmassen, og eit system som opplevast fragmentert mellom yrkesfaglege og studiespesialiserande løp. Dokumentet argumenterer for eit meir fleksibelt system med klarare løp, styrkt karriereretteleiing, betre tilpassa opplæring og meir praksisnær læring i samarbeid med arbeidslivet. Det legg vekt på at tidleg innsats i grunnleggande ferdigheiter, betre vurderingspraksis og styrkt lærerkompetanse er sentralt for å gi alle elevar reell moglegheit til å meistre utdanningsløpet. Vidare tilrår utvalet organisatoriske endringar og konkrete tiltak for betre samspel mellom skule, lærebedrift og lokalt arbeidsliv, meir målretta ressursbruk og endringar i regelverk som understøttar fleksibilitet og individuelle opplæringsløp. Hovudmålsetjinga er eit opplæringssystem som gir rett til å meistre både fagleg og sosialt, og som sikrar fleire gode overgangar til arbeid og vidare studiar.

NOU 2019:18 vurderer korleis skattesystemet påverkar og bør utformast for næringa vi kallar havbruk (særleg oppdrett av laksefisk). Utvalet tek utgangspunkt i ei rask vekst i verdiskaping og eksport, samtidig som produksjonens naturgitte rammer gir særlege eigenskapar: innsats av avgrensa naturressursar, store svingingar i lønsemd, høge kapitalkrav og miljø- og samfunnsinteresser lokalt. Utfordringane er å utforme skattlegging som både tek omsyn til effektiv ressursbruk, fordelingsomsyn og krav om stabilitet og forutsigbarheit som næringa treng for investeringar. Rapporten peikar på at dagens skatteregime har svakheiter knytt til handtering av ressursrente, ulik behandling mellom ulike selskapsformer og høve for skatteplanlegging og overskifting av skattbar inntekt. Utvalet tilrår tiltak for å auke nøytralitet og effektivitet i skattlegginga, styrkje reglane mot skatteomgåing, klargjere skattemessig handsaming av biologiske eigendelar og forbetringar i avskrivings- og tapshandtering for å betre samsvar mellom økonomisk og skattemessig behandling. Målet er eit stabilt og rettferdig system som sikrar nasjonale inntekter frå knapp naturressurs, utan å hemme verdiskaping og innovasjon i sektoren.

Utgreiinga kartlegg tilstanden for konservering av gjenstandar ved norske museum, vurderer behovet for tenester og personell, og legg fram ein plan for utbygging av atelier og utdanning. Ho tek utgangspunkt i at mange institusjonar har sporadisk eller mangelfull konserveringskapasitet, og at materialmangfaldet (arkeologisk, kulturhistorisk, biletkunst, kunstindustri m.m.) krev fagleg spesialisering og ulike ressursoppsett. Samfunnsutfordringa er å sikre bevaring av nasjonalt kulturvern i takt med auka innsamlingsvolum og modernisering av museumssektoren, med jamn fordeling av tilbod over landet og klar ansvarsfordeling mellom staten og institusjonane. Utvalet peikar på behov for både lokal atelierkapasitet ved større museum og regionale/sentrale fagmiljø for kompliserte oppdrag og forsking. Utdanningsløysingar blir vurderte i fleire modellar: vidareutvikling av handverksbasert opplæring, oppretting av konservatorskule/konservatorskulen og integrering/ samarbeid med universitetsnivå for teknisk-analytisk undervisning. Prioriteringar og framdriftsplan for det første tiåret vektlegg etablering av kjerneatelier, opplæring av personell og oppbygging av institusjonell administrasjon og finansiering. Deler av utvalet har dissent i hovudspørsmål kring utdanningsmodell og omfang av sentralisert skulegang.

Utredninga gir ei samla vurdering av behovet for å modernisere og klargjere straffebestemmelsane som rører grove narkotikalovbrot (§162), ran (§267–268) og heleri (§317). Ho tek utgangspunkt i aukande kompleksitet i sakstypar, utvikling i omfang og internasjonal rettspraksis, og praktiske handhevingsproblem som gjer det vanskeleg å avgjere avgrensing mellom einskild- og fleire lovbrot, å bevise deltaking og å tilpasse straffeansvaret til økonomiske fordelar frå narkotikaomsetnad. Rådet peikar på at gjeldande formuleringar i straffelova er uklare, gir tolkningsvanskar og kan føre til ujamn straffeutmåling. For heleri vert handhevingsproblematikk framheva, særleg når tilhald med pengar eller eigedom som stammar frå narkotika ikkje direkte kan knytast til deltaking i omsetjinga. Utredninga føreslår klårare gjerningsbeskrivingar, vurdering av aukne strafferammer der det er pårekneleg, innføring av reglar som rammar «utbytteheleri», ei eiga bestemmelse om grovt ran og konkrete endringar for å lette bevisførsel og jurisdiksjon ved grenseoverskridande brot. Som vedlegg følgjer ei oppdatert stoffoversikt som grunnlag for rettsanvendinga.