Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga vurderer eit samla regelverk for motorferdsel i utmark og vassdrag og peikar på ei rekkje samfunnsutfordringar knytte til vern av natur, friluftsliv, urfolkssrettar og lokalt sjølvstyre. Bakgrunnen er ønske om tydelegare reglar som balanserer retten til motorferdsel mot vern av biologisk mangfald, stilleområde og naturgrunnlaget etter Grunnlova §112 og naturmangfaldlova. Vidare adresserer utgreiinga konfliktar mellom nasjonale styringsprinsipp og kommunal forvaltning, manglande oversikt og kontroll med ulovleg køyremønster, behov for tilpassingar for samisk kulturutøving og tilgjenge for personar med nedsett rørsleevne. Rapporten bygger på gjennomgang av eksisterande regelverk, tidlegare forsøksordningar (til dømes MoSa og andre forsøksprosjekt), samt vurderingar av koplingar til plan- og bygningslova og andre sektorlover. Konklusjonen er at det trengs ein ny, heilskapleg motorferdsellov som gir klare rammer for kva motorferdsel som skal vere tillaten, styrkar vern for natur og urfolk, presiserer kommunal rolle og forvaltningsnivå, og skjerpar kontroll og sanksjonsmoglegheiter, samtidig som særskilte omsyn til tilgjenge og næringsverksemd blir teke i vare.

Utgreiinga tek for seg korleis regnskapslova bør endrast for å gjennomføre EUs regnskapsdirektiv (2013/34/EU) og samtidig modernisere og forenkle regelverket for norske føretak. Hovudutfordringa er å finne ei balansegang mellom betre samanliknbarheit og relevans gjennom tilpassing til internasjonale standardar, og redusert administrativt byrde for små og mellomstore verksemder. Utvalet er beden å leggja vekt på kost-/nyttevurderingar før meir omfattande krav blir innførde, og å vurdera særskilde forenklingar for mikro- og mellomstore føretak. Det blir òg lagt vekt på å vurdere om den rettslege standarden «god regnskapsskikk» skal haldast ved lag, eventuelt suppleras med direkte henvisningar til rekneskapsstandardar. Vidare adresserer mandatet rapporteringskrav om ikkje-finansiell informasjon, integrert rapportering, opningsbalansar, avvikande rekneskapsår og behovet for reglar om delårsrekneskap. Utvalet skal vurdera om selskapsrettslige tilpassingar er nødvendige for like utbyttegrunnlag når ulike rekneskapsregelverk blir brukte. Samla peikar utgreiinga på behov for presise avvegingar mellom internasjonalisering av standardar og nasjonale forenklingar tilpassa ulike typar føretak.

Denne utgreiinga vurderer korleis ein høg og vedvarande innvandring påverkar samfunnsøkonomi, tillit og sosial samanheng i Noreg over tid. Utvalet tek utgangspunkt i at innvandring både kan gi gevinstar (arbeidskraft, demografisk fornying) og utfordringar (forskjellar i arbeid, utdanning og bruk av velferdstenester). Hovudproblemet er at mange innvandrarar har lågare deltaking i arbeidslivet, svakare norskkunnskap og dårlegare skuleresultat for barn, noko som over tid aukar offentlege utgifter og kan føre til segregasjon og svekka tillit i lokalsamfunn. Utgreiinga peikar på at desse konsekvensane ikkje er uunngåelege: med målretta politikk som aukar arbeidstilgangen, betrar utdanninga, reduserer segregering og gjev klare insentiv til raskt å bli sjølvforsørgande, kan negative langtidsverknader avgrensast. Samstundes krev dette både styrka institusjonar og endra reglar forbuskap, bustadpolitikk og integreringstiltak. Utvalet legg vekt på langsiktig økonomisk berekraft, oppretthalde tillit mellom folk og institusjonar, og betre bruk av arbeidskraft gjennom raskare inkludering.

Denne utgreiinga vurderer korleis lovverket og styringsstrukturen for Norges Bank bør endrast som følgje av vesentlege oppgåveendringar dei siste tiåra, og korleis forvaltninga av Statens pensjonsfond utland (SPU) bør organiserast. Bakgrunnen er at banken i dag har breiare ansvar enn då den noverande lova blei vedtatt, mellom anna innan pengepolitikk, finansiell stabilitet og forvaltning av store statlege finansielle verdiar. Utgreiinga peikar på samfunnsutfordringar knytte til tydelegheit i mandat, balanse mellom uavhengig fagleg styring og demokratisk kontroll, handtering av interessekonfliktar og behovet for robust risikostyring i forvaltninga av SPU. Utgreiinga konkluderer med konkrete lovframlegg og organisatoriske tilrådingar for å klargjere roller, styrkje ansvarleggjering og leggje til rette for god samordning mellom myndigheiter og sentralbanken ved økonomiske sjokk. Forslaga har som mål å auke transparens, presisere mandat og styringslinjer, samt sikre langsiktig og forsvarleg forvaltning av statlege verdiar gjennom meir tydelege reglar for styring, tilsyn og rapportering.

Denne delutgreiinga granskar kven som eig og bør eiga to tilgrensande fjellområde i Rana kommune: Mofjellet og Svartisfeltet. Bakgrunnen er behovet for rettsleg klarheit rundt statleg krav på fjellområde og mogelege bruksrettar for tilgrensande private gardar. Utvalet har gått gjennom eigarforhold, grenser og historisk bruk, kartmateriale og partane sine anførslar. Rapporten avklarar at delar av Mofjellet ikkje bør krevjast av staten, medan for Svartisfeltet blir ein konkret grensetrekning tilrådd med presise topografiske referansar. Det blir særskilt presisert at staten ikkje bør krevje eigedomsrett eller fiskerett i Nedre Brunvatn, og at eigarane av Svartishei og Svartisdal etter utvalet si vurdering ikkje har bruksrettar på den delen av grunn som tilrådd statseigedom. Rapporten legg òg fram arealberekningar (Mofjellet ca. 17 000 dekar) og melder at underlag som kart og dokument følgjer i eigen ekspedisjon. Konklusjonane er einskaplege og legg opp til tydelege, kartfestde grenser for å unngå framtidige tvistar.

Denne delen av NOU 2022:5 vurderer korleis norske styresmakter handterte covid-19-pandemien og framhevar lærdommar for framtidige kriser. Rapporten peikar på at Noreg samla sett kom relativt godt ut med låg dødelegheit, høg vaksinasjonsgrad og brei tillit i befolkninga, mellom anna grunna høg tillit til styresmaktene, ein sterk velferdsstat og kompetente helseføretak. Samstundes avdekkjer granskinga viktige manglar: manglande beredskapsplanar og lager for langvarig pandemi, manglande intensivberedskap, for svak målretta innsats overfor innvandrargrupper, krevjande koordinering lokalt og sentralt, og for mykje detaljstyring til regjeringa i mange einskilde saker. Rapporten legg vekt på at kommunikasjon ofte var god og bidrog til tillit, men nådde ikkje alltid innvandrarbefolkninga. Pandemien auka sosiale ulikskapar og ramma barn og unge særleg hardt. Kommisjonen foreslår ei rekkje organisatoriske, lovmessige og operative tiltak for betre førebuing, betre grense- og vaksinestrategi, auka intensivberedskap, målretta innsats for sårbare grupper, betre lokal krisekompetanse og tydelegare fordelig av roller mellom departement, direktorata og lokale helseaktørar.