Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga tek føre seg om yrkesgrupper i offentleg sektor som hovudsakleg rekrutterer kvinner, har rettferdig lønnsplassering samanlikna med yrke med annan kjønnsammensetnad som utfører arbeid av lik verdi. Ho set vurderinga inn i internasjonale forpliktingar (ILO-konvensjonane om lik lønn og mot diskriminering) og i norsk praksis gjennom Likelønnsrådet/Likestillingsrådet og rammeavtalar frå 1959–1972. Analysen viser at strukturelle skjevheiter — sektor- og yrkesfordeling, utdanningsnivå og stillingsplassering — bidreg til at kvinner som gruppe held lågare lønnsnivå sjølv der enkeltstillingar formelt er likestilte. Utvalet utdjupar kva som skal liggje i «arbeid av lik verdi» ved å legge vekt på faktorar som utdanning, arbeidstid, arbeidsforhold, ansvar og avansement. For å samanlikne yrke har utvalet beskrive utvalde stillingar i detalj og gjort skjønnsmessige vurderingar; bruk av eksisterande poeng- og arbeidsvurderingssystem er vurdert, men funne utilstrekkelege for alle samanhengar, slik at fagleg skjønn har vore avgjerande. Grunnlaget for vurderingane var tariffane per 1. mai 1973. Utvalet dokumenterer både praktiske problem ved å finne eigna samanlikningsyrke og behovet for systematisk arbeid for å retta opp lønnsplasseringar i tråd med likelønnsprinsippet i offentleg sektor.

Utgreiinga vurderer behovet for eit sentralt samfunnshotell/herberge og ein kontrollert campingplass i Longyearbyen for å dekke både tenestereiser og ei avgrensa turiststraum. Bakgrunnen er at dagens tilbod ikkje gir allment tilgjengelege overnattingsplassar: arbeidande besøkande vert i stor grad innkvarterte i ledige hyblar eller i funksjonærmessa, statlege etatar nyttar eit flyplassrelatert innkvarteringsstader, medan ryggsekkturistane i praksis blir henvist til enkel, uretta «campingplass» utan tilfredsstillande sanitære og tilsynsordningar. Utvalet set dette inn i rammene av Svalbardtraktaten, norsk lovverk og mål om kontrollert, variert og avgrensa turisme samt sterkare verninteresser. Hovudkonklusjonane peiker på eit reelt behov for ei almen tilgjengelig innkvarteringsløysing med målgruppe teknikarar, forskarar, forretningsfolk, offentlege tenestemenn og nokre turistar, samstundes som ein bør etablere ei sentral campingløysing for ryggsekk- og telt-turistar for å avgrense ulemper for lokalsamfunnet. Vidare adresserer utgreiinga finansiering, driftsprognosar, lokaliseringsalternativ, krav til tryggleik og informasjon til besøkande, og føreslår organisatoriske modellar og administrative tiltak for å sikre drift, miljøomsyn og besøkskontroll.

Denne delutgreiinga kartlegg korleis arbeidsplassar og arbeidsmiljøet påverkar levekåra for ulike grupper i Noreg. Utgreiinga analyserer fysiske, organisasjonsmessige og psykososiale miljøfaktorar, samanhengen mellom teknisk og sosial arbeidsdeling, og korleis arbeidssituasjonen heng saman med kjønn, alder, utdanning, yrkesstatus, bedriftsstorleik og bustadtype. Ho peikar på at dårlege arbeidsplassforhold ikkje er jamt fordelt: enkelte næringar, yrkesfelt og grupper har særleg dårlege tilhøve. Heimearenaen blir også drøfta som ein arbeidsplass for ikkje-lønna arbeid, med særlege belastningar for kvinner som kombinerer lønna arbeid og husarbeid. Rapporten framhevar samspel mellom fysisk miljø, bedriftskultur og psykososialt klima som avgjerande for arbeidstakarens helse og livskvalitet, og peikar på at både strukturelle faktorar (næring, bedriftsstorleik, arbeidstidsordning) og individuelle kjenneteikn (alder, utdanning, organisasjonstilknyting) bestemmer sårbarheit. Som konsekvens blir breiddegrep på både arbeidsplassnivå og samfunnsnivå anbefalt for å betre arbeidsmiljøet og jamne ut ulikskapar.

Utvalet tek utgangspunkt i ei samfunnsutfordring der fleire av dei raskast veksande og høgt lønte arbeidsplassane krev høgare utdanning, og der denne veksten har vore sterkt konsentrert rundt dei største byregionane, særleg Oslo-området. Samstundes har sysselsettinga i industri og primærnæringar gått ned utanfor større byar, og offentlege fagmiljø er blitt meir sentraliserte. Dette skapar ubalanse mellom tilbod og etterspurnad etter arbeidsplassar for høgare utdanna i ulike regionar, med rekrutteringsproblem i mange distriktsområde og manglande jobbtilbod for høgare utdanna i andre. Utvalet legg vekt på at lokale arbeidsmarknader og pendlingsmønster styrer bu- og vekstmønsteret, og at det ikkje er mogleg å realisere ein nasjonal busettingsmodell som vesentleg avvikar frå der arbeidsplassane ligg. Utgreiinga byggjer på kunnskap om korleis kompetansearbeidsplassar lokaliserer seg, regionale arbeidsmarknadsinndelingar (NIBR) og analyser av verkemiddelbruk. Hovudmålet er å peike på tiltak som kan bidra til jamnare spreiing av kompetansearbeidsplassar, betre rekruttering i distrikta og å utnytte landets utdanningsressursar effektivt, med vurdering av samfunnsøkonomiske konsekvensar og krav om minst eitt forslag som ikkje krev meir ressursinnsats enn i dag.

Utredninga peikar på at tinglysing i praksis har fått fleire funksjonar enn berre rettsvern, og at dagens regelverk ikkje lenger er tilpassa samfunnsutfordringar eller tekniske moglegheiter. Det er utfordringar med at dokument blir tinglyst utan rettsleg behov, at tinglysingskontora må vidareformidle mange meldingar, og at manglande samordning med andre register svekkjer kontroll og informasjonsgrunnlag for arealforvaltning. Rapporten legg vekt på at ei framtidsretta løysing må handsame innføring av EDB (datamaskinbasert register), klargjere kven som skal ha kontrolloppgåver, og sikre grunnbokens truverde ved reglar for retting og sletting. Det føreslåtte lovskiftet skal gjere det mogleg å: avgrense kva som skal tinglysast, opprette samband mot eit nasjonalt grunneiendomsregister/geodatasystem, gjennomføre sanering av grunnbokstoffet før maskinell overføring, og innføre tydelege reglar om sletting ved ukjente heimelshavarar eller inaktivitet. Samstundes blir konsekvensar for organisasjon, klageordningar og administrative ressursar vurderte. Samla er målet betre informasjonskvalitet, meir effektive arbeidsprosessar og eit regelverk som fungerer både manuelt og i ei grad av automatisering.

Utgreiinga kartlegg tilstanden for konservering av gjenstandar ved norske museum, vurderer behovet for tenester og personell, og legg fram ein plan for utbygging av atelier og utdanning. Ho tek utgangspunkt i at mange institusjonar har sporadisk eller mangelfull konserveringskapasitet, og at materialmangfaldet (arkeologisk, kulturhistorisk, biletkunst, kunstindustri m.m.) krev fagleg spesialisering og ulike ressursoppsett. Samfunnsutfordringa er å sikre bevaring av nasjonalt kulturvern i takt med auka innsamlingsvolum og modernisering av museumssektoren, med jamn fordeling av tilbod over landet og klar ansvarsfordeling mellom staten og institusjonane. Utvalet peikar på behov for både lokal atelierkapasitet ved større museum og regionale/sentrale fagmiljø for kompliserte oppdrag og forsking. Utdanningsløysingar blir vurderte i fleire modellar: vidareutvikling av handverksbasert opplæring, oppretting av konservatorskule/konservatorskulen og integrering/ samarbeid med universitetsnivå for teknisk-analytisk undervisning. Prioriteringar og framdriftsplan for det første tiåret vektlegg etablering av kjerneatelier, opplæring av personell og oppbygging av institusjonell administrasjon og finansiering. Deler av utvalet har dissent i hovudspørsmål kring utdanningsmodell og omfang av sentralisert skulegang.