Søk i NOU-arkivet

Denne NOU-en kartlegg og vurderer herreds- og byrettenes rolle, arbeidsoppgåver, organisasjon og rutinar med sikte på å auka effektivitet og publikumsservice. Utredninga tek utgangspunkt i at domstolane både har dømande oppgåver og fleire forvaltnings- og serviceoppgåver, noko som har skapt sprikande belastning, uklare ansvarsgrenser og varierande ressursbruk mellom domssogn. Rapporten peikar særleg på utfordringar knytte til mange små einedommerembeter, «spesialembeter» med avgrensa saksspekter, manuell saksbehandling og manglande samordning av registre og administrative tenester. På bakgrunn av statistikk og intervju føreslå utvalet ei horisontal reform: ein meir einsarta ytre organisasjon, reduksjon av domssogn, avvikling av spesialembeter, endringar i dommerbemanning og dommerfullmektigordning, større bruk av moderne datateknikk og klårare grensar mellom dømming og forvalting. Målet er jamnare arbeidsbelastning, betre utnytting av ressursar, kortare saksbehandlingstid og betre publikumstenester, samstundes som dei grunnleggjande forfatningsmessige prinsippa om domstolane si sjølvstende og rettstryggleik blir ivaretekne.

Utgreiinga tek mål av seg å gjere folketrygdlovverket meir forståeleg og enklare å praktisere. Ho peikar på at folketrygda er ei grunnstein i velferdsstaten — om lag ein fjerdedel av befolkninga får trygdeytelser, og folketrygdens budsjett svarar om lag til halvparten av det ordinære statsbudsjettet — men at regelverket er spreidd, tungt og rettssikkerheitsmessig problematisk. Målet har vore ei ny, systematisk og lett navigerbar lovtekst: viktige forskriftsreglar er innarbeidde i lova, administrative detaljar og redundante saksbehandlingsreglar er reduserte, og mykje henvisningslogikk er bytt ut med gjentakande, klåre reglar der det er nyttig. Språket er forenkla, med konsekvent terminologi (t.d. «inntektsevne» i staden for «ervervsevne») og eit eige definisjonskapittel. Utvalet forandrar i liten grad kven som har rett til ytelser eller ytingsnivået, men sløyfar enkelte unntak og alternative berekningsmetodar for å oppnå enkelheit utan vesentlege nettoøkonomiske konsekvensar. Særlige tema er forslag om å plassere yrkesskadebestemmelsar sida om sida for enkel uttak, og å overføre reglar om reduksjon ved institusjonsopphald til helse- og omsorgslovgivinga. Utvalet tilrår ein heilskapleg høyrings- og gjennomføringsprosess og advarar mot å blande reelle politiske endringar inn i forenklingsarbeidet.

Utgreiinga tar for seg om delar eller all folketrygden bør finansierast gjennom øyremerkte fond i staden for dagens direkte budsjettfinansiering. Bakgrunnen er ei venta aldring av befolkninga som set større krav til offentlege trygdeutbetalingar og offentlege finanser over tid. Utvalet samanliknar fordeler, ulemper og risiko ved fleire hovudmodellar: vidareføring av dagens system, statleg pensjonsfond, private ytelsesbaserte fond og private fond med individuelt investeringsval. Analysane dekkjer verknadane på nasjonal sparing, kapitalallokering, arbeidstilbod, fordelingsverknader mellom generasjonar og administrative og overgangsproblem. Utvalet legg til grunn at folketrygden skal halde på grunntryggleiken (minstepensjon) og ei obligatorisk inntektsavhengig tilleggspensjon, og at tenestepensjonar berre er supplement. Dei meiner ei eventuell fondering må klarleggje rettslege og budsjettmessige følgjer, handtere fordelingsverknader (inklusive kvinneperspektiv) og sikre at overgangsreglar ikkje svekkjer rettar opptente etter dagens reglar. Konklusjonane peiker på at fondering kan påverke sparerate, investeringar og arbeidstilbod, men inneber vesentlege fordelings-, styrings- og risikoavvegingar som krev grundig utforming og klare overgangsløysingar.

Denne utgreiinga legg fram ei samla skisse for reform av norsk bedrifts- og kapitalbeskatning med sikte på å redusere vridningar i ressursbruk, styrke nøytralitet mellom eigarformer og betre tilpasse regelverket til internasjonale rammer. Ho tek utgangspunkt i utfordringar knytte til faktormobilitet, internasjonal skattearbitrasje og samspel mellom skattlegging av selskap og skattlegging av eigarane. Vidare drøftar utgreiinga korleis inflasjon, skattekredittordningar, formuesskatt, arveavgift og arbeidsgivaravgift påverkar investeringar, finansiering og fordelinga mellom kapital og arbeid. Hovudkonklusjonane peikar mot ei klarare integrasjon mellom bedrifts- og eigarbeskattninga, meir nøytrale reglar for finansiering (eigarkapital vs. gjeld), tiltak for å avgrense skattemessige insentiv til å skjule avkastning eller flytte inntekter over landegrenser, og vurdering av inflasjonsjustering og forenkling av skattegrunnlaget. Utgreiinga tilrår òg tiltak for å betre administrativ gjennomføring og samsvar med internasjonale reglar i EF/EF-samanheng. Målet er eit skattesystem som framjar effektiv kapitalallokering, reduserer unødige vridningar, og sikrar rettferdig fordeling utan å svekke konkurranseevna til norske verksemder.

Langtidsplanen skisserer Televerkets strategiske utfordringar ved inngangen til 1980-åra: aukande etterspurnad etter teletenester, rask teknologisk endring og press på kapasitet og investeringar. Rapporten peikar på store ventelister for telefonabonnentar, aldrande sentralutstyr, forsinkingar i leveransar av automatiseringsutstyr og knappheit på fagarbeidarar som samla svekkjer evna til å levere tenester i tide. Samstundes blir nye tenester (telefax, teletex, teledata, personsøking, kabelfjernsyn, konferansefjernsyn og bildetelefon) vurderte som vekstområde som krev planlagd utbygging og samordna politikk. Planen framhevar kontaktflater mot overordna styresmakter, næringsliv, brukarar, leverandørar og internasjonale organ, og understrekar behovet for både auka investeringsrammer og tiltak for produktivitetsauke. Hovudkonklusjonen er at Televerket må modernisere nett og sentralanlegg, styrke innkjøps- og leverandørsamarbeid, betre rekruttering og opplæring, og føre ei økonomisk og organisatorisk politikk som gir rom for rask gjennomføring av automatisering og nye tenester — samtidig som sosiale konsekvensar for tilsett personalhandterast.