Søk i NOU-arkivet

Noreg står i eit strukturelt vendepunkt der økonomien må reiskapast frå olje- og ressursavhengig vekst mot ei høgare kunnskapsintensiv leiing. Utredninga skisserer bakgrunnen i svakare produktivitetsvekst dei siste åra, aukande internasjonal konkurranse og fallande oljeinntekter, og peikar på at framtidig velferdsvekst krev betre bruk av arbeidskraft, meir innovasjon og raskare omstilling mellom næringar. Samfunnsutfordringa handlar om å auke produktiviteten gjennom betre kompetanse, sterkare insentiv for forsking og teknologi, effektivare offentlege tenester og fungerande konkurranse i marknadene. Rapporten understrekar at manglande spreiing av innovasjon i økonomien, lågt investeringsnivå i digitale løysingar, og svake insentiv for kompetanseheving hemmer omstilling. For å møte utfordringane føreslår kommisjonen heilskaplege tiltak som kombinerer utdanningsreformar, forskings- og innovasjonsstøtte, konkurranseoppretthaldande regulering, skattestruktur som stimulerer verdiskaping, samt tiltak for offentleg sektor for å frigjere ressursar til produktivitetsfremjande investeringar. Tiltaka må vere samordna og langsiktige for å sikre at Noreg kan overføre ressursar frå oljeøkonomi til ein robust kunnskapsøkonomi med høgare vekst og berekraftig velferdsskap.

NOU 2019:18 vurderer korleis skattesystemet påverkar og bør utformast for næringa vi kallar havbruk (særleg oppdrett av laksefisk). Utvalet tek utgangspunkt i ei rask vekst i verdiskaping og eksport, samtidig som produksjonens naturgitte rammer gir særlege eigenskapar: innsats av avgrensa naturressursar, store svingingar i lønsemd, høge kapitalkrav og miljø- og samfunnsinteresser lokalt. Utfordringane er å utforme skattlegging som både tek omsyn til effektiv ressursbruk, fordelingsomsyn og krav om stabilitet og forutsigbarheit som næringa treng for investeringar. Rapporten peikar på at dagens skatteregime har svakheiter knytt til handtering av ressursrente, ulik behandling mellom ulike selskapsformer og høve for skatteplanlegging og overskifting av skattbar inntekt. Utvalet tilrår tiltak for å auke nøytralitet og effektivitet i skattlegginga, styrkje reglane mot skatteomgåing, klargjere skattemessig handsaming av biologiske eigendelar og forbetringar i avskrivings- og tapshandtering for å betre samsvar mellom økonomisk og skattemessig behandling. Målet er eit stabilt og rettferdig system som sikrar nasjonale inntekter frå knapp naturressurs, utan å hemme verdiskaping og innovasjon i sektoren.

Utgreiinga legg fram eit forslag om ei samla tvangsbegrensingslov som skal regulere bruk av tvang og inngrep utan samtykke i helse- og omsorgstenesta. Bakgrunnen er at dagens regelverk er fragmentert og gir ulik praksis mellom sektorar og kommunar, noko som svekkjer rettstryggleiken til livsutfaldande og sårbare personar. Utvalet peikar på at tvang ofte vert nytta utan tilstrekkeleg vurdering av samla alternativ, vurdering av pasientens beslutningskompetanse eller skriftleg dokumentasjon av vurderingane. Det finst store utfordringar knytt til tvang i somatisk eldreomsorg og blant personar med demens og utviklingshemming, manglande opplæring og kompetanse hos tilsette, og svakheit i tilsyns- og klageordningar. For å styrkje rettstryggleiken og redusere unødig tvang føreslår utvalet ein prinsippfesting om minst mogleg inngripande tiltak, klarare vilkår for inngrep utan samtykke, krav til kontinuerleg vurdering, prosedyrar for dokumentasjon, og betra tilsyn og registrering. Utvalet legg også vekt på førebygging gjennom kompetanseheving og systematisk arbeid for brukarinnverknad og frivillige tiltak, og tilrår strukturelle endringar for å betre kunnskapsgrunnlaget om bruk av tvang i tenestene.

Utgreiinga kartlegg tilstanden for konservering av gjenstandar ved norske museum, vurderer behovet for tenester og personell, og legg fram ein plan for utbygging av atelier og utdanning. Ho tek utgangspunkt i at mange institusjonar har sporadisk eller mangelfull konserveringskapasitet, og at materialmangfaldet (arkeologisk, kulturhistorisk, biletkunst, kunstindustri m.m.) krev fagleg spesialisering og ulike ressursoppsett. Samfunnsutfordringa er å sikre bevaring av nasjonalt kulturvern i takt med auka innsamlingsvolum og modernisering av museumssektoren, med jamn fordeling av tilbod over landet og klar ansvarsfordeling mellom staten og institusjonane. Utvalet peikar på behov for både lokal atelierkapasitet ved større museum og regionale/sentrale fagmiljø for kompliserte oppdrag og forsking. Utdanningsløysingar blir vurderte i fleire modellar: vidareutvikling av handverksbasert opplæring, oppretting av konservatorskule/konservatorskulen og integrering/ samarbeid med universitetsnivå for teknisk-analytisk undervisning. Prioriteringar og framdriftsplan for det første tiåret vektlegg etablering av kjerneatelier, opplæring av personell og oppbygging av institusjonell administrasjon og finansiering. Deler av utvalet har dissent i hovudspørsmål kring utdanningsmodell og omfang av sentralisert skulegang.

Utgreiinga synleggjer behovet for ei eiga, oppdatert privatrettsleg regulering av avtaleforhold mellom finansinstitusjonar og kundar. Ho kjem etter omfattande endringar i finansmarknaden på 1980-talet: frå avvikling av kredittregulering til ein sterk kredittvekst som saman med låge renter og internasjonal opplåning utløyste ein bankkrise med store tap og statlege kapitaltilføringar tidleg på 1990-talet. Samstundes har institusjonsregelverket (bank-, finansierings- og forsikringslover) blitt modernisert og delvis harmonisert med internasjonale/EØS-standardar, men kontraktsforholdet mellom institusjonar og kundar har i liten grad vore lovregulert og har i praksis stått på standardvilkår fastsette av institusjonane. Kommisjonen peikar på eit klart behov for balanse mellom forbrukarvern og effektive, robuste institusjonar. Ho legg fram eit lovutkast som samlar reglar for innskotskontoar, betalingstenester, lån, institusjonsgarantiar, privatkausjonar, megler-, agent- og rådgjevingsoppdrag. Sentrale framlegg er krav om skriftlege førehandopplysningar (pris, oppseiingsvilkår m.m.), ufråvikne reglar for forbrukarar, plikt for institusjonar til ikkje utan sakleg grunn å avvise innskot eller betalingsoppdrag og reglar om sletting av pant når krav er innfridd. Målet er tydelegare, meir balanserte og meir samanliknbare avtaleforhold i finansmarknaden.

Utredninga gir ei samla vurdering av behovet for å modernisere og klargjere straffebestemmelsane som rører grove narkotikalovbrot (§162), ran (§267–268) og heleri (§317). Ho tek utgangspunkt i aukande kompleksitet i sakstypar, utvikling i omfang og internasjonal rettspraksis, og praktiske handhevingsproblem som gjer det vanskeleg å avgjere avgrensing mellom einskild- og fleire lovbrot, å bevise deltaking og å tilpasse straffeansvaret til økonomiske fordelar frå narkotikaomsetnad. Rådet peikar på at gjeldande formuleringar i straffelova er uklare, gir tolkningsvanskar og kan føre til ujamn straffeutmåling. For heleri vert handhevingsproblematikk framheva, særleg når tilhald med pengar eller eigedom som stammar frå narkotika ikkje direkte kan knytast til deltaking i omsetjinga. Utredninga føreslår klårare gjerningsbeskrivingar, vurdering av aukne strafferammer der det er pårekneleg, innføring av reglar som rammar «utbytteheleri», ei eiga bestemmelse om grovt ran og konkrete endringar for å lette bevisførsel og jurisdiksjon ved grenseoverskridande brot. Som vedlegg følgjer ei oppdatert stoffoversikt som grunnlag for rettsanvendinga.